onsdag 23. mars 2011

Istiss, møkk og dritt

DRITTRÅKK: Har tydeligvis vært tråkket i mer enn en gang.
Foto: hegeshorisont
- Æsj, mamma ikke tråkk oppi det der. Det er istiss!

Vi er på vei til barnehagen som ligger i gangavstand til huset vårt. Etter noen dagers, ekstremt etterlengtet, heftig smelting dukker det opp litt av hvert under snø- og islagene. Deriblant restene etter diverse urinering fra, la meg gjette – hunder? Den sibirskaktige frosten som herjet vår del av landet i ukevis har tydeligvis kapslet inn etterlatenskapene deres. Men ”ailt kjæm før ein dag” som min far sier. Og her er intet unntak.

Min datters benevnelse kler de uhyggelige avtegningene på og under isen perfekt. Men istisset er til å leve med. Det er derimot ikke alle kladdene som også dukker opp. Skremmende intakte ligger de der og bare venter på at en halvstresset voksenfot, eller enda verre, en liten parkdress-stump skal skli og lande midt oppi. Åhh, det er så disgusting!

Jeg finner nesten ikke ord. Hva er det de har tenkt, alle de prektige hundeeierne som er ute og lufter hundene sine både før vi andre dødelige har stått opp, og gjerne etter at vi har lagt oss. At de kan spare en av sine svarte drittposer når de tror seg usett? Blant de yngre hundelufterne er det forresten ganske så vanlig å bare drite i å ta opp dritten etter de firbeinte. Selv om de blir stirret rett inn i øynene av en iakttaker eller flere.
 ta en gratis pose så jeg slipper å tråkke i hundemøkk.hver gang jeg skal inn eller r hundeeierne som må strammes kraftig opp.tg

Det som slår meg er at de jo går den samme løypa hver eneste dag, året rundt. Hvorfor synes de det er greit å måtte gå spissrotgang mellom sine egne bikkjers møkk (eller møker, som det sies der jeg kommer fra - høres enda verre ut faktisk)? Jeg klarer bare ikke fatte det. Hvordan har de det hjemme, tenker jeg. Er det like jævlig der, eller er det en bevisst politikk å spre egen dritt ut i fellesskapets rom? En dame i gaten ovenfor vår har sett seg så lei av alle kladdene utenfor porten at hun har hengt opp små svarte poser på gjerdet. Skiltet ved siden av sier "Vær så god, ta en gratis pose så jeg slipper å tråkke i hundemøkk".

Jeg er nær ved å hate hunder på grunn av dritten deres. Men det er jo ikke deres feil. Det er hundeeierne som må strammes kraftig opp. Det burde vært bøter for denne typen forsøpling og tilsmussing, på lik linje med menneskelig urinering på offentlig sted. Alle som har fått med seg bæsj inn i gangen etter en tur ut bør være enig med meg i det!

onsdag 16. mars 2011

Morgensprekk


Våre morgener pleier å være hektiske. Denne er intet unntak. I dag er det til og med skidag for eldstemann. Kakao skal lages, en litt mer innholdsrik matboks enn den vanlige greia skal fylles, ullundertøy skal kles på, skiene må smøres, solkrem, skitøy, skistavene må navnes. Og så videre.

Så er det hun andre som har fått det for seg at hun ikke vil i barnehagen. Hun som har elsket å gå der siden dag 1. Hun som var så tilpasningsdyktig og fremoverlent at de flyttet henne over på stor avdeling allerede da hun var knapt to.
I begynnelsen trodde vi det bare var noe hun hadde fått for seg etter å ha vært hjemme en tid på grunn av sykdom. Men så gikk det over i gråtkvalte mareritt. ”Jeg vil ikke i barnehagen!!!”. I to uker har hun startet dagen med denne setningen. Personellet er forståelsesfulle, men forstår like fullt ikke hva det kan være. Hun fungerer visstnok helt fint der. What to do? Det får vi komme tilbake til.

I dag er det uansett han andre det dreier seg om. Men det er det bare frem til et visst punkt. I vår familie er det en stadig kamp om oppmerksomheten. Og når et skarpt ”ritsj!” skjærer igjennom den fra før kakafoniske atmosfæren i vårt bittelille (men akk så hendige) vindfang, har midtpunktet definitivt fått et nytt navn. Og ny bekledning. Lyden, som ubønnhørlig bærer med seg assosiasjoner til den av et laken som rives i to, kommer fra pappas dressjakkekledde rygg idet han bøyer seg ned for å stramme snøringen på et par skisko i størrelse 32. Hva i helv…?? Men vi har ikke tid til å sjekke annet enn at dressjakken er like hel. Så drar jeg av sted til barnehagen med hun som absolutt ikke vil til barnehagen. Og han drar med han som skal på skidag.

SPREKK: Ritsj, ratsj, fili-bom-bom-bom. Foto: hegeshorisont.
På vei til jobb prøver jeg å glemme hun på snart fire som gråt sine tapre tårer i vinkevinduet. Det får jeg hjelp til. Han ringer for å fortelle at det ikke var en kjeft på skolen. De skulle møte opp i lysløypa, rett nedenfor der vi bor. Ok, og hvorfor ringer han for å fortelle meg det? Vel. Det var ikke bare det. Den lyden, vet du. Det var skjorta mi. Den dyre? Som du kjøpte i Ålborg? Ja. Hele ryggen har revnet. Stillhet. Så: Må være all treningen. Latter. Får ha jakken på under pressekonferansen da. Mm. Snakkes.

Glemte jeg forresten å fortelle at vi ble vekket klokken 05 i dag morges? En ulykke kommer altså svært sjelden alene.