En PASSelig tørr opplevelse

PASSE TØRT: Tørre fingre skapte uforutsette
problemer da jeg skulle ha nytt pass.
Foto: hegesorisont

Hver gang jeg har baby er huden på fingrene sandpapirtørre. Det skulle gi meg trøbbel med lovens lange arm.

Siden passet mitt går ut på nyåret tok jeg turen til onkel politi for å skaffe meg et nytt. Min mann var også med, og det er jeg glad for. Fikk god bruk for ham, nemlig.

Ti år er gått siden forrige gang. Da sto jeg i lang kø nede i Oslo sentrum. Denne gangen tok jeg en short cut og dro til min kjæres hjemby, en times kjøretur utenfor hovedstaden. Jeg anbefaler alle som bor i Oslo å skaffe seg pass alle andre steder enn i Oslo.

Bildetakingen gikk smertefritt, selv om den er omfattet av enn langt strengere regi nå enn den gang i det herrens år 2001. Man sitter ikke lenger i et avlukke med en liten gardin omhyggelig trukket for. Man sitter foran skranken slik at man kan kommunisere direkte med passutstederen. På fotoboksen er det flere bilder med eksempler på hvordan man IKKE skal te seg i fotograferingsøyeblikket. Rødt kryss over hun som smiler, rødt kryss over hun som snur seg bittelitt til siden, over hun som skakker en anelse på hodet, og ikke minst over hun som ser ned. Passbildene anno 2011 skal tydeligvis være uttrykksløse og kalde. Nesten som forbryterfoto.

Men så var det tid for fingeravtrykk. Det var jeg ikke forberedt på. Ikke at jeg har noe å skjule, men jeg må innrømme at det var litt ekkelt. Nå blir jeg sporbar, tenkte jeg. For politi i hele Norge. I Europa og verden også. Ikke de at jeg ikke er sporbar via andre kanaler også, som alle de elektroniske sporene jeg legger fra meg hver eneste dag. Men det å skulle plassere pekefingeren ned mot glassplaten med rødt lys under, se det var en litt spesiell opplevelse. På mer enn en måte. Og det var her Supermann måtte trå til igjen. For det gikk ikke an å avfotografere fingrene mine. Uansett hvor mange ganger passutstederen prøvde - det gikk bare ikke å få gode nok bilder.

"Du er for tørr på fingrene" sier vedkommende bak skranken. Det vet jeg, men hva skal jeg gjøre med det her og nå, tenke jeg en smule forbauset. Han ser over brillene og forsetter: "Gni fingrene i panna og prøv igjen". Jeg adlyder. Dette har han sagt til passkunder før meg. Men resultatet blir slett ikke bedre. Han får en bekymringsrynke mellom brilleglassene. På eget initiativ gnir jeg fingrene i hodebunnen. Men jeg har jo ikke fett hår, så det endrer heller ikke situasjonen. Utstederen puster tungt. Her må det handles raskt. Jeg må ha det passet. Og lovens lange arm må ha mine fingeravtrykk. Jeg ser bort på Supermann, som sitter konsentrert om sportssidene i en avis. "Kom hit, kjære" sier jeg kattemykt. Han ser undrende opp, men reiser seg og kommer bort. Så diskret som mulig gnir jeg fingertuppene mot pannen hans. Han rynker den og gir meg et hva er det som skjer-blikk. Nei, dette er sikkert ikke nok, tenker jeg. For de andre tilstedeværende må dette har fortonet seg noe merkelig: Halvstresset dame i passkø masserer mannehode.

Men det var det som skulle til. Ikke hadde jeg trodd at mine tørre hender skulle gi meg bryderi i det offentlige rom. Og jeg skal innrømme at jeg på et tidspunkt sendte en tanke til asylsøkerne som filer bort mønsteret på fingertuppene for å fjerne identiteten sin. De skulle bare visst hvor enkelt det var å skape trøbbel for fingertuppfotografene.

Vel. Jeg skal ikke være for kjepphøy før jeg har passet i hånden. I mellomtiden smører jeg hendene som aldri før.

Made in India

Hun vet ikke at håret hun ofrer
til gud havner på hodet til rike
kvinner i Vesten.
Skjermdump: TV2.no 

Religion som milliardindustri: Når sterk tro blir til langt hår. 

Ikke visste jeg at norske kvinner kjøper lengre hår for en halv milliard i året. Men nå gjør jeg det. Har akkurat sett en dokumentar om hvor dette ekte og helt naturlige ekstensions-håret, som kan krølles, glattes, farges og vaskes som ditt eget egentlig kommer fra. Det er rystende, men alt kan det lages industri av. Bare det er etterspurt nok.

"Håret for en kvinne er som fjærdrakten på en fugl. Hun er ikke hel uten. Det må være langt og det må være fyldig" sies det av mennene som står bak denne storindustrien. Historien veksler mellom fattige kvinner fra slummen, nederst på den indiske rangstigen, som ofrer sitt hår for et bedre liv, og rike kvinner i den vestlige verden, som kan og vil betale for enda mer skjønnhet.

I det indiske tempelet sitter barbererne på rekke og rad. Sinkbaljer fulle av diverse kniver taler sitt tydelige språk. En tykkfallen barberer vasker håret på en liten kvinne med hoftelangt hår. Det ser brutalt ut. Han ser tomt ut i luften. Gudene må vite hvor mange kvinner som sitter foran ham på denne måten i løpet av en arbeidsdag. Så er det frem med kniven. Systematisk baner den seg vei over hodebunnen. Blod pipler frem her og der. Øynene til kvinnens lille sønn er store og sorte. Han er med for å se mamma miste håret, skjønnheten, verdigheten.
Utenfor tempelet legger kvinnen seg ned med munnen mot jorden. Kysser bakken. Hun er tydelig preget, men har gjort det hun kom for. Ofret det fineste hun hadde til sin gud. Da vil han oppfylle hennes ønske. Et ønske om et bedre liv. Hun har spart penger lenge. Til reisen og barberingen. Sammen med sin lille sønn har hun kjørt buss hele natten.

Enorme mengder hår kjøres daglig fra disse indiske templene. Det går via en del mellommenn, det vaskes, renses, avluses, blekes, farges, klippes, før det ender opp i en frisørsalong nær deg.

Åtte timer sitter den norske jenta i frisørstolen. Seks tusen kroner senere blir hun fortalt at håret hun får sveiset på kommer fra indiske kvinner som har gitt det som gave til et tempel. Dette har de gjort i årevis, men mens det tidligere ble kastet, blir det nå eksportert til Vesten slik at pistrete (mine ord) nordisk hår kan bli langt og fyldig.

Fem minutter sitter den indiske kvinnen bøyd foran barbereren. Hun blir ikke fortalt at hennes gudegave ender opp på hodet til en rik kvinne. En som ikke akkurat går rundt og tenker på hvilket stort offer dette var for hun som en gang eide håret.

Jeg fordømmer ingen. Men hadde denne industrien eksistert om våre indiske medsøstre visste?

Firfislerabalder

Ganske komisk og litt trist om en canarisk firfisles siste reise.

 REPTIL: Denne karen lagde liv i leiren da minimor
skulle innta sin kveldsgrøt. Foto: Heges horisont

- Nei! Ikke dagens VG, for faen! Har vi ikke noe annet? Skynd deg!
Han ser på meg med en viss engstelse i blikket. Mild sådan, men engstelse er det. Og det må handles raskt. Reptilraskt.

Forløpet for episoden er dette: Vi er i vår mas grande y mucho fantastico leilighet på Anfi del Mar på Gran Canaria. Jeg er i ferd med å føre skjeen mot min min datters (4,5 mndr.) munn da jeg stivner.
- Unger, er det der en leke? Noe langt og smalt, med spisst hode og små, ekle bein sitter urørlig på vippestolen, fire centimeter fra den minstes grøtsultne blikk. Begge kommer bort og kikker forsiktig over skulderen min. Nei? sier de undrende.
I ettertid har jeg vært både overrasket og imponert over hvor raskt jeg greide å bringe lillegull i sikkerhet på leketeppet, mens vippestolen ble kastet på "huet og rævva" ut verandadøren.

Etterhvert, da den skjønte (les: trodde) den var i sikkerhet, stakk den blå og grå firfislen snuten frem fra stolen. Derfra var i grunnen veien kort tilbake til døren, og tror du ikke den greide å snike seg inn under listen slik at den ble liggende og lure der. Herregud, hvordan skulle dette gå? Vi kunne da ikke risikere å møte den glatte lille jævelen på vei til for eksempel nattetoalettet. Krisen var tiltagende. Det var mye lyd i leiren, for å si det slik. Men heldigvis kom Supermann hjem fra løpetur akkurat da. Etter en rask statusoppdatering skred han til verks, bevæpnet med, ja det var det vi fant, en liten kost! Med den gikk han frem og tilbake mens han banket på den fire meter lange listen. Men det lille udyret satt sikkert bare og hånflirte av oss der inne, for ut kom det hvertfall ikke. Ikke før vi til slutt ga opp og satte oss ned for å diskutere andre muligheter.

Da dristet vedkommende reptil seg endelig ut på steinflisene. I kampens hete måtte jeg ofre min svinedyre Redken Rescue Force saltvannsspray, mens dagens VG ble spart. Det ble Dagens Næringsliv fra ankomsdagen i stedet. Først en heftig spraydusj (tror sikkert halve flasken gikk med), og det var egentlig et ganske grusomt syn da den gikk som et prosjektil bortover gulvet i hysterisk bølgeform. Det så ut som den hadde fått støt, noe det vel på sett og vis også fikk. Mens den fortsatt sprellet ble den ved hjelp av et sammenrullet DN delt i tre og sendt til de evige jaktmarker.

Dette var den mest oppsiktsvekkende hendelsen på vår ellers rolige og harmoniske drømmeferie. I ettertid har jeg tenkt flere ganger på den lille fislen, som ikke er det minste skadelig for mennesker. Og hadde jeg fortalt denne historien til de fastboende ville jeg vel blitt sendt til et visst sted for en grundig sjekk.

Men, hva gjør man ikke når morsfølelsen og beskytterinstinktet skyller inn som en tidevannsbølge. Det er det nærmeste jeg kommer en forklaring. Eller unnskyldning.

End of story.