mandag 28. november 2011

Hellige tre kongers køkaos

LYSPUNKTER: Lysestøperen (7) og hans søster (4,5) var
godt fornøyd med sine hellige tre kongers-lys. Fru
Myndig-Husflid var ikke like sikker. Foto: Heges horisont
Jeg vet ikke hvem som gledet seg mest. Ungene eller deres mor, Juledamo Pærsonle. Det var lørdag før første søndag i advent og vi skulle på husflidslagets juleverksted. Jeg hadde sågar tilbudt en nabo å ta med hennes to unger.

Den beskjedne forhåndsannonseringen var akkurat så nøktern og nostalgisk at jeg bet på. Vi (først og fremst barna, eh) skulle blant annet få prøve oss på toving, julekortlaging, nissespikking. Og lysestøping. Ferske sveler, kaffe og saft var innbakt i den beskjedne prisen på kroner 40.

Problemet var bare at alt for mange andre hadde tenkt det samme. Og de hadde også, minst, med seg et par nabounger hver. Hvor om allting er. Vel fremme på skolen gikk vi rett bort til lysestøperstasjonen. Køen var allerede lang. Og lengre ble den. Selve dyppingen ned i de store kjelene med flytende voks tok maks tre og et halvt sekund. Det sørget en myndig representant for arrangøren for. Gikk det for sakte var hun straks der med bestemte hender og dro opp lysene så voksdråpene spratt. Etter å ha dyppet fem ganger, og stått i kø i en halv time til sammen, var ungenes lysestøperlyst kurert.

Langbord som fløt over av glanset papir og annen glitter og stas fristet mer. Like bortenfor der var svelestasjonen. "Vi går dit en tur, mamma". "Mmm. Mamma blir her og dypper litt mer". Så sto jeg der, bak cirka femti andre voksne, og ventet på å komme frem til Fru Myndig-Husflid. "Får prøve å gjøre det riktig denne gangen da" sa jeg tilgjort optimistisk da det endelig var min tur. Det greide jeg ikke, gitt. "Du er nødt  til å gjøre det fort, ellers smelter den voksen du allerede har støpt". Hun føyset meg bort for å ta imot neste på samlebåndet. Djeeezes!

Beskjemmet og rødmende, som et irettesatt barn, måtte jeg gå bak i køen og stille meg igjen. Med fire hellige tre kongers-lys hengende fra fire blomsterpinner (måtte jo nesten ta med naboungenes også). Køen hadde vokst siden sist.  Nok er nok, tenkte jeg. Å bli snakket til av et voksent menneske på denne måten. Makan! Hun skulle visst at jeg var Juledamo Pærsonle. Hadde hun visst hvor mye jul betyr for meg. Snufs. Nei, dette ble aldeles for mye.

Lysene får i alle fall hedersplassen på julaftensbordet. Det skal bli en sann glede å se dem brenne. Helt ned.

Ha en helstøpt advent!

søndag 27. november 2011

Lavkarbo. Liker ikke.

SMØRKRISE: Lavkarbofolket eter opp smøret for meg.
Julen blir ikke den samme uten. Foto: tine.no

Tittelen på dette innlegget er av det diplomatiske slaget. Egentlig skulle det stått: "Te hællvete mæ lågkarbo". Men det ble litt drastisk. Selv holdt jeg på å gå til det drastiske skritt å lage furore på min lokale matbutikk da jeg kom til kjøleskapet for meierivarer.

"Har dere ikke fått smør ennå? Det var jo fritt for to dager siden også".
Jeg skal i gang med julebaksten og smør er det eneste jeg mangler. Kjøpmann Svein stikker hodet frem fra en hylle og sier: "Skulle ønske jeg kunne svare at det er på vei, men dessverre".

For å gjøre en lang historie kort handlet det om at det ikke er mer smør å oppdrive i kongeriket. Lavkarbofolket har hamstret og tyllet i seg meierismør til frokost, lunsj, middag og kvelds. Og nå er det altså tomt.

Jeg jazzet meg litt opp, vel vitende om at kooperativens mann var uskyldig og ikke kunne gjøre stort. Han var dessuten helt enig med meg. Dette var sykt. Siden jeg bor i et område der det er en daglivarebutikk på hvert hjørne tok jeg turen innom to til. Samme der. Utsolgt. "Får ta meg en harrytur da" sa jeg til en av de ansatte. "Gjør gjerne det, men smør får du ikke". Selvfølgelig. De har reist over grensen også. Kjøpt opp det som fantes av svenskefett.

Jeg begynner å koke innvendig. Irritasjonen går over i mildt raseri. Jeg begynner å tenke igjennom det jeg har fått med meg om denne nye dietten. Det er ganske mye. Et søk på Google gir over tre og en halv mill. treff. Jeg skjønner at det kan funke for noen. Men at det er bra for alle som tydeligvis går på lavkarbodiett i dag, har jeg vanskelig for å tro. Og hva med kolesterolet?

Jeg orker ikke gå inn i noen stor debatt om dette nå. Men hvis det virkelig viser seg at jeg verken får laget sauser eller fire sorter til jul, blir jeg arg. Da kan det hende jeg må borre dypere i materien. Eller fettet, får vi vel si.

lørdag 26. november 2011

Sky high heeled mama

SKY HIGH: Drøyere blir det ikke. For denne dama. Men høy ble hun.
Endelig! Foto: Heges horisont
Jeg har en lillesøster. Tre og et halvt år yngre. Ti centimeter høyere. Eller større, som det het da vi var små. Men her om dagen skjedde det noe. I et helt minutt skulle den 35 år gamle uryddigheten bli endret. For det var omtrent så lenge jeg greide å ha dem på.

Storo Storsenter dagen før. Jeg skal på julebord om to dager og innser at jeg har kjole, men ikke sko. Halv på stengetid. Jeg har skjønt at jeg skal være himmelhøyt i år. Hvilket i grunnen passer meg utmerket. For jeg har aldri skjønt forventningen om at kvinner og menn som ellers aldri veksler så mye som et "hei" i heisen, plutselig skal intimeres på et trangt og fyllebefengt dansegulv, bare fordi de er på julebord. Med høye nok hæler har det jeg trenger for å slippe.

Og der står de og blomstrer. Eller, de skinner. Roper: "Hege, kom hit". Sorte, satengaktige. Nydelige stiletter, på grensen til det brutale. I alle fall for en som ikke har hatt forhøyede ben på godt over et år. Ai, ai, ai! Og så lekker som jeg ser ut der jeg står, usminket (nesten gjennomsiktig, slik man blir av våkenetter), med rosa sportslue (luesveis), brune, halvdvaske tights (jeg skulle jo bare en kjapp tur opp) og Bergans dunparkas. Sistnevnte er sort, så matcher den i det minste skoene.

"Å, hæ-re-gud" sier søsteren når jeg lurer nyheten frem fra skoskapet. "Å, HÆ-RE-GUUUD!" sier hun i det jeg på nær høytidelig vis stiger opp og tar plass. Har ikke turt å prøve dem siden jeg kom hjem. "Du er jo høyere enn meg, jo" sier hun. "Ja! Og hvor høy er du igjen?" sier jeg, lettere eksaltert. Jeg vet svaret . 170 cm på strømpisen. En rask hoderegning forteller meg at mina gyllene skor hever hælene minst 12 cm over havet. Kanskje til og med 14. Jeg må svelge litt. Var det her så lurt likevel? Men hun synes de er dritstilige og vi ler himmelhøyt i kor.

Selve julebordet blir det ikke plass til her, merker jeg. Men det gikk greit. Miniskritt. Mye sitting. Og jeg slapp å danse.

tirsdag 15. november 2011

Høsten har frost i skjegget



VAKKERT: Frostpyntet rhododendron i hagen. Hvitt på grønt blir ikke
vakrere enn dette. Foto: Heges horisont.
Denne november er spesiell. På samme måte som den i fjor var det. Da sjokkfrøs gresset, mens eplene stivnet og ble til antikke juletrekuler.

Vi som bor her søkte tilflukt i dunparkasen. Og forble i den til et godt stykke ut i mai. Da hamskiftet vi til oljehyre. Nuvel. Det er slik jeg husker det.

Men måten denne novemberen er spesiell på er at den er alt hva den forrige ikke var. Det er mildt. Knoppene på trærne spretter. Enkelte høstblomster står fortsatt og blomstrer. Og gresset. Det er faktisk grønnere enn i juli, da nedbøren var betydelig tyngre.

RIMFRYD: Lett rim i naturens skjegg.
Så er vi fornøyd en stund.
Foto: Heges horisont
Jeg kan ikke unngå å undres litt over dette. Særlig når jeg har barn som har undring som utgangspunkt for alt de foretar seg. "Mamma hvor er vinteren?". Mamma vet ikke hvor vinteren er, men hun sender en stille bønn til vedkommende om at han gjerne kan vente litt til. Ja, når han eller hun har ventet såpass lenge, mener jeg.

Eller forresten, det er bare å komme med det. Alt er bedre enn å vasse i råttent løv, slik vi har gjort en måneds tid nå. Det er noe jeg ikke har greid å venne meg til etter mine 12 år i Oslo. Denne brune, klissete grøten av dødt løv, som ingen føler ansvar for, før kommunens folk kommer og vasker den bort til våren en gang. Den får meg til å ønske meg vinter. I det minste litt frost til å dekke over løvet som falt i høst.

Og nå har det skjedd. I år kom frosten tirsdag 15. november. Endelig tørt på bakken. Endelig litt lysere. I dag har utendørslivet fått enda mer frost i skjegget. Jeg ber ikke om mer.

Fullskjegget trenger ikke melde seg før til jul!

torsdag 10. november 2011

Lille frk. knall og fall 2.0

LITTLE BLOODY DRESS: Jeg ba henne passe seg for biler og så ikke
dette komme. Foto: Heges horisont
Et besøk hos naboen kan være farligere enn man tror.

Blodet som sprutet ut av pannen hennes. Nedover halsen. Boblejakken. Den lyserøde strikkekjolen. Ansiktet til naboguttenes mor, sittende på huk i et forsøk på å trøste. Jenta mi som hulket, lei for at kjolen "har fått blod". Jeg kunne rett og slett ikke tro det jeg var vitne til. Jeg ble perpleks.

Fem minutter tidligere: Vi har akkurat spist middag, de to eldste og jeg (Supermann er outlandish), da de ber om å få stikke bort til naboen. Hun vil til og med pynte seg. Kjole og ny boblejakke. "Pass dere for bilene da. Gå langs gjerdet." Jeg går ned for å amme hun minste og er helt i tåka da jeg hører rabalder fra et sted i det fjerne. Ikke før jeg hører sjuåringen rope fortvilet på mamma reagerer jeg. Hekter av babyen, pakker inn puppen mens jeg løper opp trappen. De hadde ikke engang fått ringt på før hun snublet. Det sylskarpe hjørnet av en blomsterkasse i metall fant den myke pannen hennes. Denne gangen er kuttet på den andre siden av pannen. Så blir det i alle fall en viss symmetri. Kjapp 911 til Svoger, som er i middag, men som hiver seg rundt og kommer for å avløse nabo mens hun må ta seg av sine egne.

Forrige gang vi måtte oppsøke privat legevakt kjøpte vi medlemskap. Det er jeg glad for nå. Vi trenger bare vente 25 minutter før en sykepleier kommer og tar oss med til et operasjonsrom. Vasker og klargjør. Inn døren svinger en solbleket kjekkas i legefrakk. "Er du klar lille prinsesse? Skal vi gjøre sånn at du blir fin til brrryllupsdagen?". Vet ikke om det er den intense skarringen eller den famøse og totalt upassende spøken. Men jeg begynner å se etter en vei ut. Way out. No way. Det er sikkert snart over.

"Så flink du er, Prinsesse Frosk". Han fortsetter på ikke akkurat barnevennlig vis. Jeg holder henne fast og bestemt rundt skuldrene. Så spinkle og smale. Nå skjelver hun. Han snakker til meg på engelsk for å fortelle hva han gjør. Jeg lukker øynene og snur hodet bort.
"Hvordan går det med mor" spør Dr. Kjekkas. "Bra" svarer mor, og prøver å ikke la seg merke av det besynderlige i situasjonen. Mor på rygg på operasjonsbenk, datter (4,5) oppå mor. Lege som legger armen og en god del av kjekkastyngden over mors bryst og ansikt mens han syr sammen datter med nål og tråd. Skjønner at han kan trenge støtte for å få gjort jobben skikkelig. Men dette? Handlingslammet undrer jeg om fru Stum Sykepleier ser det. Sender en tanke ned til den offentlige legevakten i Oslo sentrum. Flere bedøvelsessprøytestikk og fire sting i lille prinsessepannen. Hun rister av innestengt gråt, noe som gjør at det tar lengre tid.

Endelig ferdig. Dr. Kjekkas understreker flere ganger hvor viktig det er å tape over arret. I alle fall det neste året. "Sier du det" sier jeg, en anelse påtatt. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over at tapen på det forrige kuttet gikk i bøtta etter to måneder. Han viser frem armene der han har små og store arr med ulik størrelse og farge. Når han begynner å brette opp buksebenet ser jeg på klokken. En time siden vi entret rommet. "Kirurgtape underst. Svart rørleggertape over, for å gjøre det så lystett som mulig. Så kirurgtape igjen. Dessuten er pannelugg et must." Jeg lover gjøre som han sier. Vi vil jo at arret skal bli så usynlig som mulig. Jeg ser på den tapre, lille jenta mi, som får velge to leker fra premieskuffen. Hun er blek, størknet blod ringer seg rundt halsen. Håper det blir lenge til neste gang.

Vel hjemme blir jeg møtt av en tapper nabofrue som bærer på en utsultet baby. Jeg har jo ikke sett sms-en hun har sendt meg: Pleier hun å få mat på denne tiden?