lørdag 12. mai 2012

Dramaqueen med krampe

HOT LEG: Denne leggen fikk en del oppmerksomhet hjemme hos oss i
etterkant av Holmenkollstafetten. Foto: Heges horisont.
Jeg: Ikke vær så dramaqueen. Han: Au, au, au! Press. Foten. Bakover. For. Faen.

Scenen som utspiller seg i vindfanget er uvirkelig. Supermann på rygg med ett bein i lufta. Rister og er ugjenkjennelig i ansiktet. Jeg gjør visst feil, for han HYLER når jeg gjør det jeg tror han ber om. Svetten siler. Leggen ser rar ut. Det er en klump der. Muskelkrampe er det visst. Det høres i alle fall ut som om det er det han hveser frem. Døra fortsatt åpen. Hekken er akkurat nedsagd, så tipper en og annen nabo får med seg at det ligger en hardt skadd mann i landslagsdrakt på gulvet vårt.

Lillemor (5) hører også rabalderet og kommer ilende til. Jeg presser foten. Supermann vræler. Hun: Mamma, er det noe feil med pappa? Jeg: Ja, han har litt vondt i beinet sitt. Lillemor: Hvorfor det?

Ja, hvorfor det? Fordi pappa har løpt. Holmenkollstafetten. Og som vanlig gir han alt. Og litt til. Selv om han ikke har fått trent nok på forhånd. Han har åpnet for hardt, men kjørt på likevel. Han har lagt seg bak ei friidrettssnelle og latt henne dra. For så å passere kjekt like før veksling. Han har løpt på seg blodsmak som antakelig ikke slipper taket før banketten er godt i gang. Han har til og med kastet seg over målstreken (men du er jo ikke Northug, kjære), lagt seg ned på alle fire slik at en kar fra arrangøren må komme bort for å sjekke at alt står bra til.

SUPERT: Han hentet frem supermannkraften og overlevde leggkrampen.
Heldigvis. Noe annet skulle tatt seg ut. 
Når anfallet har gitt seg får jeg høre at han fikk krampe utenfor Kiwi også. Der greide han å kurere seg selv, slik at han kom seg hjemover på et vis. Men såvidt innenfor dørstokken hjemme er det altså på´n igjen.

Når det hele er over ler han heldigvis av opptrinnet. Men han greier ikke gå den lille kilometeren bort til banketten på stadion. Inn i bilen med alle tre ungene bak, og en nyrehabilitert, dog stivbeint pappa foran. Barna: Hvor skal vi? Jeg: Vi skal kjøre pappa på fest. Han skal feire at han ble frisk i beinet igjen.  

For han overlevde. Han er jo tross alt Supermann.

Vårens Vakreste Pliktløp

DUGNAD: All ære til de foreldrene som møtte opp på dugnaden. Selv om
de sikkert helst ville vært et annet sted. Foto: Heges horisont
Det er langt fra Vårens Vakreste Eventyr. Snarere Vårens Verste Pliktløp. Eller, det egentlig ikke SÅ ille med dugnad. Hvis alle deltar. Det gjorde ikke medmødrene og -fedrene i barnehagen. Med 120 barn var potensialet stort. Men jeg vil anslå at under halvparten stilte, med en forelder hver. Selv stilte vi med to voksne + baby i vogn.

Dugnad. Smak på ordet. Klangen og -nad endingen bringer tankene tibake i tid. Langt tilbake. På Wikipedia leser jeg at "Dugnad er et felles utført og vanligvis ulønnet frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnadsbegrepet er utpreget norsk. Våren 2004 ble det kåret til Norges nasjonalord". Ser man det.

RAKEGJENG: Innsatsen hos de som møtte var upåklagelig.
Mon tro hva de tenkte, de som hentet barna og dro hjem mens vi andre sto der og kostet, raket, spylte, malte, plukket søppel, ryddet og vasket. For at våre unge, lovende skal ha en hyggeligere hverdag. Noen hadde sikkert en god grunn, men ikke over halvparten. Det nekter jeg å tro.

I det første borettslaget vi bodde i da vi flyttet til Oslo, måtte man betale en fraværsavgift ved forfall. Slik burde det vært i barnehagen også. Så kunne pengene kommet ungene til gode i en eller annen form.

I dagene som fulgte deltok ungene på egne dugnader (Rusken-aksjonen) i regi av både skolen og barnehagen, der de ryddet søppel i nærområdet. Når jeg tenker meg om er det en fin måte å bevisstgjøre de små på. At man i fellesskap bidrar til å gjøre nærmiljøet til et triveligere sted. Men da er det jo et relativt dårlig signal når foreldrene dropper voksendugnaden.

Det ble fint i barnehagen. Da de to timene var unnagjort var det tid for neste dugnad - i sameiet. Ble fint der også. Og nå er det et år til neste gang.