Blant plaster og snørr i bassenget

LYKKERUS: Ungene fikk svømmehud mellom tærne. Mor fikk
bassengbakterier på hjernen. Nesten.

Jeg har vært i Syden med familien. Det gikk for det meste helt fint. Men for mor ble det likevel noen prøvelser, les: Hygieneutfordringer. Må bare innrømme det. Jeg blir mer hygienefokusert jo eldre jeg blir og jo mer aktive barna er. Den største utfordringen ved besøk på slike steder er bassengbadingen. Ungene på 8, 5 og 1 elsker den, og er mer i vannet enn på land. Naturlig nok vil de gjerne ha med oss voksne i vannet også. Min indre stemme sier: Neeei, ikke gjør det. Det er ekkelt.

Som liten visste også jeg å sette stor pris på bassenglivets gleder. Jeg husker godt at mamma tok oss med på såkalt "damebad" i den kommunale svømmehallen. To timer hver onsdag var forbeholdt kvinner i alle aldre som søkte det våte element i rolige omgivelser. Med skapnøkkelen fulgte det en liten svamp innsatt med såpe, som vi uten å mukke vasket oss med før vi ikledde oss badetekstiler. Vi lærte å dykke, stupe, vi tok svømmeknappen, og når vi kom hjem var det pannestekte ostesmørbrød og Dynastiet på TV. Åh, herlige minner!

I voksen alder har begeistringen lagt seg. Faktisk tror jeg den ble liggende igjen på bunnen i Kippermoen svømmehall på begynnelsen av åttitallet.  I Norge har vi regler som sier at alle skal dusje og vaske kropp og hår med såpe før de går i bassenget. Alle som har besøkt et offentlig bad vet at dette følges av omtrent halvparten. Resten gir f og lar klorvannet gjøre jobben. Sosial- og helsedepartementets Forskrift for badeanlegg, basseng og badstu inneholder alle reglene svømmebassengeiere må overholde. Badegjestene trenger kun å huske å vaske seg skikkelig før de går uti. Det gjør de ikke. I svømmehalldusjen spør ungene høyt og tydelig hvorfor de må vaske seg nakne når andre (både voksne og barn) står der og dusjer med badetøyet på. Ikke alltid enkelt å komme med et fornuftig svar. Når endatil undersøkelser viser at en av fem tisser i svømmebassenget blir jeg kvalm. Skikkelig uvel. Det betyr i klartekst at både du og jeg kjenner noen som gjør det. Uæhh!

HURRA: Ungene elsker bassengvann, og skal få lov til å være lykkelig
uvitende om hva det skjuler. Til de finner det ut selv.

I bassengområdene under den deilige Syden-sola er det grunn til å tro at det er enda verre. Vaskepåbudsskiltene er ikke-eksisterende og solkremen ligger tjukk og glinsende som et middels stort oljeutslipp på vannflata. - Mamma, se. Et plaster! Hun (5) dukker opp fra vannet med en hudfarget og uappetittelig kladd på armen. - Æsj, kast det, sier mor, og oppdager i neste øyeblikk en diger, hva er det, kan det være, ja, det ER en snørrklyse! Greier såvidt å foreta en unnamanøver og ser at den hvitgrønne, manetaktige gørra klistrer seg på ryggen til en liten gutt. Plasteret fra isted ligger på bunnen og slynger seg i bevegelsene fra vannet. Andre menneskers hår fester seg mellom fingrene. Tilliten til at klor tar knekken på alt det uhumske er svært lav. Jeg må jobbe med meg selv. Blokke ut. Late som det er ok. La gleden over å kunne bade dagen lang skyve bort nestenangsten for alt grumset og de tusen millioner bakteriene som lurer seg inn i kroppens hulrom.

Det gikk fint. Ingen ble syke av badingen. Tvertimot steg badeiveren enda et hakk. Derfor ble det tur til svømmehallen igjen så fort vi kom hjem. Jeg klarte å lure Supermann av gårde. Noen må jo bake brød. Ungene er fortsatt lykkelig uvitende om mammas bassengfobi. Og enda viktigere: Takket være bassengturene har de lært seg den livsviktige kunsten å svømme.