mandag 30. januar 2012

Nynorsk på nytt

NY DEBATT: Nynorskdebatten fyller eter og spalter igjen. Til ergrelse for
noen. Til glede for andre. Skjermdump fra vgnett.
Den herlige, stadig tilbakevendende, nynorskdebatten er oppe og går igjen. Nynorskfolket fyrer seg opp som aldri før, over alt fra VG-quiz til ekstrapoeng. Nå vil jeg også debattere. Eller i det minste mene. Som tidligere nynorskelev føler jeg meg meningsberettiget.
Da jeg ble innskrevet på skolen i 1979, var det slik at opphavet valgte nynorsk. Det ble sagt at det var til det beste. Det lå jo tross alt tett opp til dialekten min. "Vi skriv slik vi snakkar" sto det i lokalavisen, da de laget reportasje om oss. Dette resulterte i at jeg kom i klasse med bygdeungene (fra omkringliggende bygder) og unger hvis akademikerforeldre også mente at det var bra for språkutviklingen å ha nynorsk som hovedmål.
Vi som gikk i nynorskklassen var på mange måter heldige. Med bare 15 elever sa det seg selv at læringsklimaet var godt. Jeg husker at vi sang salmer hver eneste dag. “Ein båt i stormen duva” (men Jesus var om bord) var favoritten. Fikk vi selv bestemme var det den vi ville synge. Det hendte vi ble ertet litt for at vi hadde spynorsk og ikke vanlig norsk. Men dette stilnet da vi kom så langt at bokmålselevene skulle lære nynorsk selv. Både på ungdomsskolen og på videregående hendte det at jeg hjalp medelever med rettskrivingen på stiler og innleveringer.
Da jeg selv skulle begynne med bokmål som sidemål, kom behovet for et skarpt skille mellom de to målførene. Jeg entret et virvar av en verden - klammeformenes - der forvirringen vokste seg stadig større. VGs Astrid Meland kommenterer det slik:

"I sin visdom har språkmyndighetene gitt skoleelevene en rekke alternativ. «Å krevja» eller «Å krevje» bøyer du slik: Å krevja, krev, kravde, kravd eller kraft. Du kan skrive «Han har kravd» eller «Han har kraft». Jeg tror det jeg har skrevet nå er rett. Men det er mange år og mange nynorsknormeringer siden jeg hadde nynorsk som hovedmål. Eller norm? 16 forskjellige skrivemåter blir tillatt for «Vi ønsker dere velkommen». Det kan knapt kalles en norm. Det vi kalte spynorsk mordliste ser snart ut til å måtte utvide til 12 bind. Slå opp i en engelsk ordbok. Du finner ett alternativ." Les hele kommentaren her.

Hun drar det langt, men er absolutt inne på noe. Selv skulle jeg bli voksen før jeg sluttet å oversette alt jeg skulle skrive til nynorsk. Vendepunktet kom med forelesningene på universitetet. Overgangen til bokmål foregikk uten tårer og tenners gnissel. Det var en befrielse å endelig skrive kun på ett morsmål.
Jeg skulle gjerne visst hvor mange av mine mednynorskelever fra barneskolen som fremdeles skriver nynorsk. Tipper null. Uten at jeg kan si det sikkert. Det som imidlertid ER sikkert er at det finnes mange som meg. Folk med nynorskbakgrunn som, sikkert av ulike årsaker (som oftest praktiske) har valgt bokmål som skriftspråk. Og vi har det helt fint. Det går bra med oss.

Nå viser all statistikk at nynorskoppslutningen er daler ned i skjul. Ifølge VG hadde 15 prosent av avgangselevene i grunnskolen nynorsk som hovedmål i 1999. I dag er tallet 12,1 prosent. Blant fjorårets avgangskull på videregående hadde kun 6,7 posent av elevene nynorsk som hovedmål. Man trenger ikke være hjernekirurg for å skjønne at dette er en naturlig utvikling.

Likevel er jeg ikke blant dem som mener det beste er å gi aktiv dødshjelp ved å fjerne nynorsken helt fra skolen. Jeg har tro på en mellomting. Fjern stilskriving og grammatikkpugging, men behold nynorsk som en del av litteraturpensumet. Hvem vet, kanskje det vil gjøre flere i stand til å oppdage det vakre i språket, heller enn å skape flere nynorskhatere. Som mor til tre ville jeg dessuten satt stor pris på om de frigitte nynorsktimene ble omdisponert til matematikk og økonomiforståelse.

Det var alt. Takk for oppmerksomheten.

mandag 23. januar 2012

Reality check

HJELPENEKT: Ta ikke imot hjelp her inne, lyder oppfordringen fra NSB.
Alle foto: Heges horisont.
Tilbake på jobb. Etter nesten ti fantastiske måneder hjemme var det brutalt å stå opp klokken seks igjen. Til nå har jeg jo kunnet gå å legge meg igjen. Men mer brutalt skulle det bli. Og da tenker jeg ikke på selve jobben. Den var nesten skuffende ok å komme tilbake til. Både sjefen og kollegene var så imøtekommende og overstrømmende at jeg knapt har følt meg mer velkommen noe sted. Og rett inn i spennende saker. Slett ikke verst.

Men, etter å ha vært i Posthuset - tidligere Postgirobygget (der jobben min er) - noen timer var det tid for reality check. Den første av tre denne dagen. Siden jeg er i bransjen hører det med å sveipe innom nyhetene noen ganger i løpet av dagen. På Aftenposten.no står det stort og svart om en kvinne (73) som var på Egon Byporten med en venninne.
KNIVDRAMA: Her inne ble
spisegjesten (73) knivstukket.
Mens de inntok sin lunsj kom en mann, asiat ifølge avisen, og knivstakk den uvitende kvinnen. Først i hodet. Kvinnen prøvde å verge seg med armene over hodet. Et stikk i hver arm også. Helt uprovosert. Men WTF??! Hva er det som skjer? Jeg (og en god del tusen andre) går igjennom Byporten to ganger daglig. Jeg grøsser, og tenker at nei det kunne nok ikke vært meg. Men innerst inne er jeg ikke helt sikker. Ubehagelig dette.

Reality check nr. 2: Jeg kommer ut glassdøren som skiller Posthuset og Byporten. I høyttalerne sier den høflige Oslo S-stemmen: "Det har den siste tiden vært mange tyverier på Oslo S. Dersom noen vil hjelpe deg inn eller ut av toget ber vi om at du takker nei." Tenke seg til. Vi oppfordres altså, i all offentlighet, til uhøflighet når noen tilbyr sin hjelp. Men jeg vet hvorfor. Å snakke med ukjente, for eksempel gjestearbeidere fra Øst-Europa, i det enorme mylderet nede på Oslo S er nærmest blitt synonymt med å bli en mobil eller lommebok fattigere. Aldri har det vært så mange av dem som nå, sies det. Slik er det blitt. Dessverre. Jeg har for min del aldri blitt robbet. Ikke en gang da jeg som smånaiv 19-åring dro alene til New York på begynnelsen av 90-tallet. Kall det gjerne flaks, men så tviholder jeg på vesken fra a til å.

NAPP: Den østeuropeiske kvinnen får endelig
litt lønn for strevet.
Reality check nr. 3: Utenfor Trafikanten legger jeg merke til at både heroinistene med blades og Litago og dealerne deres er forsvunnet. Tiggerne har fått bedre plass. Hun som fanger oppmerksomheten min er ute på et tilsynelatende umulig oppdrag. Ikledd hettejakke, sidt sommerskjørt og skaut, ristende rundt på et pappkrus fra McDonalds. Med slitne, bedende øyne og senket hode går hun fra person til person.

Men det er så dårlig timing. Det er mandag. Det er etter jobb. Folk er slitne. De vil slippe å bli forstyrret der de står og venter. Mens de tenker på hva de skal ha til middag. Til slutt lykkes hun. En eldre dame i fotsid, blå ullkåpe, rosa alpelue og Sorel-støvler åpner vesken og finner frem noen mynter. De to veksler ingen ord. Ser kun på hverandre noen sekunder. Før tiggersken rister videre. 

Jeg merker at det har vært deilig å slippe å oppleve situasjoner som dette på en stund. Ta en pause fra den virkelige verden. Samtidig er det en del av hverdagen og pakken ved å bo i storbyen. Men jeg vet at det ikke kommer til å ta lang tid før jeg også står der og ser rett ut i luften, uten å la meg affisere av hverken det ene eller det andre.

Bussen min er der. Jeg finner et sete langt bak, ved vinduet. Faller i tanker. Blant annet om hva Supermann lager til middag. 


fredag 13. januar 2012

En streptococktail, takk

TIL LITEN OG STOR: Hun mellomste foretrekker sin streptokokkmedisin
servert i høye glass. Vi har alle vårt. Foto: Heges horisont.
I ti dager skal jeg stå opp og gå til sengs med samme tanke i hodet: Dette går kjempebra!

To dager før han pakket Asiakofferten og reiste var vi hos legen. Årsaken var en del hangling og hoste som ikke ville gi seg. Fire av fem fikk rødt utslag på prøvene. Supermann kunne imidlertid iføre seg kappen og fly ut i den store verden i ti dager.

Vi andre fikk hver sin kur mot streptokokker. (Ironisk nok varer de også i ti dager). To stykk flytende i kjøleskap, to stykk i tablettform. Fire ulike doseringer, tre ganger daglig. Glad jeg er vant til å skrive lister. Han på sju får midtpådagendosen klistret fast med tape i lokket på matboksen. Tidspunktet må jeg bare stole på at han husker. Hun på fire får en streptococktail der Apocillin, eplejuice og en isbit utgjør bestanddelene. Serveres i glass på stett, naturligvis. Annen hver slurk tar hun fra et vannglass.

Hun på sju måneder er dessverre underlagt et noe mer brutalt regime. På rygg, hender og bein holdes fast, mens jeg forsøker å få henne til å svelge de grusomme dråpene. Det lille ansiktet snurper seg sammen, og hun ser like sjokkert ut hver gang. Jeg klandrer henne ikke. Legemiddelfirmaene derimot. Hvorfor skal det være så vanskelig å lage medisin til barn som ikke smaker vondt? Eller enda bedre, hadde den vært smakløs kunne jeg lurt den i melken.

Halvveis i kuren . Nattesøvnen begynner så smått å vende tilbake. I dag er første dag jeg ikke måtte bløtlegge hun minste for å få bort den størknede klumpen av grønt snørr der nesen skulle vært. Tenk å være nødt til å bli utsatt for dette når man er så liten. Men slik er det å ha to søsken som trekker med seg det som er av bakterier hjem.

Selv angrer jeg litt på at jeg ikke kjøpte Canesten når jeg først var på apoteket. Det burde komme automatisk på resepten når man får pencillin. Det skal jeg si til legen min neste gang. Men nå skal jeg ta kveld. Og si til meg selv: Dette går kjempebra!

søndag 8. januar 2012

Sender deg en epost, mamma

EPOSTSTAS: Han elsker å sjekke eposten sin.
Og å lære nye dance moves på YouTube.
Foto: Heges horisont.
Han er bare sju år og har fått egen epost. Det er helt utrolig hvor stor forskjellen er på barn som vokser opp i dag og den generasjonen jeg selv er en del av. Tankene går tilbake til egen barndom på 1970- og 80-tallet. Tenk alt vi ikke kunne da, som unger i dag kan. Og for ikke å snakke om alt vi ikke visste. Det stikker litt i hjertet. Så beskyttet og uvitende. Men, det man ikke vet har man visstnok ikke vondt av. Sånn sett var det en herlig tid. På mange andre vis også, for den del. Nuvel, nok om det.

Dagens barn og unge (og jeg tar meg i å høres gammel ut) tar for gitt at det meste kan fikses med et tastetrykk. For min sjuåring har det til nå skjedd via egen DS, pappas padde og iPhone eller mammas Mac. Så fikk han egen pc. Og egen epost. Det er nesten rørende å se entusiasmen som kommer til uttrykk. En ny verden av kommunikasjon har åpnet seg. Han kan ikke vente med å sjekke innboksen når han kommer hjem fra skolen. Mor har fått en gulrot å lokke med når leksene er gjort. I tillegg kan han se sin store favoritt Michael Jackson danse på YouTube så mange ganger han vil. Han kan le seg ihjel av O´Store Fotballtabber opp igjennom årene, og han kan spille gratis spill. Epost er likevel den store favoritten. Men nå har han utvekslet epost med alle voksne han kjenner, mammas sjef og en av pappas ansatte inkludert. Opptil flere ganger. "Hvorfor svarer de ikke?" Kan hende de har mye å gjøre på jobben, sier jeg.

Frustrasjonen over at ingen i klassen har epost er til å ta og føle på. Så er det dette med nettmobbing. Mor føler på et øyeblikks bekymring over å kanskje ørlite for tidlig ha introdusert ham for denne avanserte kommunikasjonsteknologiens ubønnhørlige verden. Med epost skapes både et behov og en forventning om respons. Selv fikk jeg min første epostkonto som journaliststudent ved Høgskulen i Volda i 1996. Min gode venninne Sis forteller meg at vi var på epost på NTNU (eller Universitetet i Trondheim - UNIT som det het den gangen, hjelp jeg skriver "den gangen") allerede i 1995. Gikk visstnok på kurs for å lære å sende epost og greier. Men det kan ikke ha gjort rare inntrykket, siden jeg ikke husker det. Var aldri interessert i verken skrivemaskinkurs på ungdomsskolen (vi snakker 1986-88) eller Elektronisk Data Behandling valgfag på videregående. Herregud noe så uinteressant.

Og her sitter jeg i dag, omgitt av iPoner, Mac, iPad, DS, PlayStation og jeg vet ikke hva. Hvem vet hva som vil møte den nyfrelste epostbrukeren når han entrer voksenlivet. For ikke snakke om søstrene hans på snart fem år og åtte måneder. Hun på fire kan kodene til alle pappas devicer og håndterer iPaden med den største selvfølgelighet. Jeg hører om toåringer som er borte på tv-en for å skifte bilde med hånden, slik man gjør på Apple-produkter. Når de entrer voksenlivet har vel alle en chip under huden som koordinerer alle behov, fra booking av trening og påminnelse om legetime til at nå er det på tide å bytte batteri på husholdningsroboten. Besnærende og skremmende på samme tid.

Teknologi er fantastisk! Jeg kan jo ikke leve uten. Men det er tankevekkende at han på sju i løpet av knappe fem dager er i full gang med å sende og motta både lyd- og bildefiler elektronisk.  Og at han allerede blir litt stresset hvis han ikke får sjekket eposten. Her påhviler det oss som voksne et enormt ansvar.

"Sender deg en epost på det, mamma! Jeg har etterlyst svar på et spørsmål for sånn cirka tiende gang. Selvfølgelig svarer han elektronisk. Sukk hjerte, men brist ikke!

torsdag 5. januar 2012

Brødbakingens uutholdelige stolthet


SALIG SYN: Endelig har jeg knekt koden. Fem hjemmebakte
venter fem brødsultne. Foto: Heges horisont.
Min søster og jeg er ulike på flere vis. Hun er høy, jeg er lav. Hun er lys, jeg er mørk. Hun har bakt sine egne brød siden hun var 19. Jeg begynte før jul. 38 og et halvt. Jeg var bare null interessert i baking. Hadde annet å gjøre i begynnelsen av tjueårene, må vite. Trettiårene også, for den del. Det sier alt at hun ønsket seg takke i bryllupsgave. Jeg ville ha sølv og porselen.

I kveld gjorde jeg det for femte gang. Bakte altså. Brød. Og herregud for en tilfredsstillelse. Det å løfte fem gylne, nystekte ut av komfyren. Forsiktig lirke dem ut av formene. Kjenne den vidunderlige duften bre seg. Drømme seg tilbake til mammas kjøkken på 70- og 80-tallet, da fikk vi alltid lov til å smøre sirup på den første nystekte skiven. Stå der en stund og beundre verket. Nok en gang undre seg over at man ikke begynte med dette før. Men nå var det i grunnen påkrevd. Fem i familien. Nuf said.

Supermann var mildt sagt skeptisk da jeg kom hjem med Den Fantastiske Maskinen (les: kjøkkenmaskin). Har vi ikke nok el-artikler, og hvor skal den stå, ville han vite. Jeg svarte "jo" på det første og "vi finner ut av det på det siste". Nå er også han helt frelst. Glemt er alle de mislykkede forsøkene på håndelting, med påfølgende steintunge og uspiselige brød. Så også investeringen i en brødbakemaskin for fem år siden. Den bakte et halvt brød som smakte industrielt.


Jeg hadde i grunnen gitt opp. Men så ga jeg etter for presset fra opphavet og søsteren. Dulgte antydninger om at daglige brødkjøp hos Åpent Bakeri kanskje ikke er den beste økonomi for en familie. Åh, som det traff. Men jeg trengte det. Etter en del eksperimentering har jeg fått til akkurat den oppskriften som passer for oss. Og det beste er at det jo bare er å endre etterhvert som vi får andre behov eller lyster. Åh, så glad jeg er for at jeg elsker brød, og kan spise så mye jeg vil. Ja til karbohydrater av alle slag!

"Faen så godt det lukter". Supermann er tilbake fra trening. Han er knapt over dørstokken før jeg får den kreden jeg trenger. Fordi jeg fortjener det.

Takk til min kjære familie. Og litt til Kenwood.

På oppfordring, her er oppskriften på "Heges heimbakækakæ":
1,9 kg hvetemel
400 g sammalt hvete grov
400 g sammalt hvete fin
2 dl havregryn
1 dl solsikkefrø
1/2 dl linfrø
1/2 ts salt
1 pk tørrgjær
2 l vann, evt. melk
1 dl rapsolje

Kjør alt det tørre noen runder i kjøkkenmaskinen før du blander i det våte. Bland godt. Legg halve deigen over i en annen bolle. La heve til dobbel størrelse. Dette er en ganske våt deig, så du fordeler den bare over i de fem formene ved hjelp av en slikkepott. Litt klissete, men du slipper å elte på benken først. La heve en time. Det går fint å heve på benken, behøver ikke stå et varmt sted.

Stek på rister ,185 grader i 45 min, varmluft.

Voila! Og lykke til:)

mandag 2. januar 2012

- Se, en jente!



Langt bak ser hun en jente. Symptomatisk nok
spiller hun harpe. Foto: Heges horisont.
Som liten så jeg alltid Nyttårskonserten på NRK med foreldrene mine. Eller det vil si, pappa så Nyttårshopprennet. Vi andre så konserten. Det er et av mine beste musikalske barndomsminner. Musikken, det fantastiske konsertrommet og ikke minst danserne som pleide å sveve inn mot slutten. Magisk. Når jeg etterhvert begynte å spille selv var det stas å følge med de ulike instrumentene og ikke minst den voldsomme, nærmest utagerende, dirigeringen.

Så gikk det noen år da jeg hadde andre ting å ta meg av 1. nyttårsdag. Men i voksen alder har jeg tatt opp skikken igjen. I år var tiden inne for å la min mellomste datter (4,5) høre på de ærverdige Wienerfilharmonikerne sammen med meg. Vel ti minutter ut i forestillingen sier hun: "Mamma, se der er en jente!" Og ganske riktig. I et par sekunder klippes det nært innpå en enslig kvinne. Symptomatisk nok spiller hun harpe. Og sitter bak endeløse rekker av menn i grå dresser. Til og med de unge herrene i treblåsdepartementet har ansikter som går i ett med konfeksjonen.  

Dette har jeg ikke tenkt over før. Magien forstyrres. Ikke kommer danserne heller. Men en irriterende video med mennesker i løse luften over byen. Som Peter Pan-wannabees flyr hit og dit i takt med musikken. Jeg slår av konserten før den er ferdig. Klarer ikke fri meg fra tanken om at det da må være noen kvinner som er gode nok til å få innpass i det der orkesteret. Hvis de hadde hatt grå kjoler?