torsdag 29. november 2012

Ekte kvinner driter i om de baker cupcakes, brød, eller ingen av delene


Jeg har bestemt meg for å stå frem. Innrømmer herved at jeg er en mamma som prioriterer det å være mamma mer enn samfunnet forventer. I tillegg blogger jeg. Men cupcakes, det baker jeg ikke.

SYMBOLTUNG BAKST: Disse søte kakene er det mange som elsker å hate.
Foto: Tine.no
Det pågår for tiden en debatt om cupcakes. Og om kvinnene som baker dem. De er fra midten av tjueårene til slutten av trettiårene. De har fått barn, og er opptatt av hus og hjem. Noen viser frem sine fargerike, smørkremtoppede eventyrkaker på nettet, mens andre gjør sin greie uten å kreve særlig stor oppmerksomhet.

Men de som ikke baker cupcakes elsker å lage leven rundt dette. Noen vil gjerne ha det til at cupcakefløyen er ofre for en romantisert gjenoppliving av husmoren fra 50- og 60-tallet. Andre mener endatil at det er et umulig prosjekt de har begitt seg ut på, for bak baksten skjuler det seg visstnok både naivitet og undertrykte ambisjoner. Etterlatt inntrykk blir at de amerikanske kakene både har skylden for at ikke flere kvinner tar lederstillinger, og for at likelønn er noe vi bare kan glemme. 

I en kronikk på nrk.no/ytring skrev bloggeren Jorunn Stokke Aamodt (Frøken Makeløs) at "Bloggere som presenterer glansbildeversjoner av livene sine, øker presset på andre kvinner. Summen av de perfekte historiene blir en forventet normalitet." Jeg er ganske enig. Derfor var også utgangspunktet for min egen hverdagsblogg en motreaksjon til dette. Men likevel synes jeg de må få gjøre hva de vil. Det er tross alt frivillig å besøke disse mammabloggene. Presset øker fra alle kanter uansett, så her handler det om å være selektiv, beskytte seg selv, og slå på bullshitfilteret innimellom.

Det siste cupcakeinnlegget jeg så var skrevet av Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen. Under ingressen "Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobb." skapte hun en voldsom debatt i kommentarfeltene og på Twitter. "Det er ikke riktig at kvinner gjør opprør mot likestilling og arbeidslivet for å prioritere hjem og kjøkkenbenk" skrev hun, og baserte seg på fakta fra SSB, som slår fast at kun 4 prosent av norske kvinner er hjemmearbeidende. Videre spurte hun: "Men hvorfor skapes det et inntrykk av at kvinner aller helst, så snart de har råd og mulighet, vil være hjemme? At pappaperm nærmest er med på å forrykke den naturlige orden i hjemmet? Dette er et mysterium når de aller fleste kvinner velger annerledes."

Tja. Kan det ha noe med å gjøre at mange kvinner ikke ser seg råd til å gå ned i stilling, selv om de gjerne ville? Kan det ha noe å gjøre med at ikke alle arbeidsgivere synes dette er en god idé? Kan det også ha noe å gjøre med at det er et litt skambelagt tema blant "flinke piker" å skulle gå til sjefen å gi uttrykk for at det er krevende å stå på hundre prosent for jobben akkurat nå? 

Da jeg i høst skulle tilbake i jobben som mellomleder, etter å ha vært hjemme med barn nummer tre, gikk jeg ned i 80 prosent stilling. Det var mitt eget valg, og det satt langt inne. Men bare tanken på hvordan hverdagen ville bli hvis begge skulle jobbe like mye som før ga meg pusteproblemer. Hamsterhjulet. Jeg ville ikke dit igjen. Selv mener jeg at jeg gjorde min familie - og samfunnet - en tjeneste. Dette er et forebyggende tiltak for å få oss til å fungere på sikt. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker å yte mitt, men det er vanskelig å gi maks både hjemme og på jobb med tre små barn og en mann som jobber 150 prosent. Slik er det bare. Jeg bruker ikke de frigjorte 20 prosentene til å bake. Believe me, de får bein å gå på helt uten melskyer og glasur. Men om så var - skulle jeg kritiseres for ikke å bidra nok til samfunnet generelt og likestillingen spesielt? Om jeg ville, kunne jeg jaget etter å klatre. Men det måtte i tilfelle vært for egen del, og ikke for å tekkes alle som mener jeg burde. 

Kan vi som ikke ønsker det snart få slippe å bli pådyttet dårlig samvittighet for at vi ikke tar ut hele vårt potensial? Jeg er drittlei at maset om at kvinner må tørre å ta lederstillinger. Få tør si hvorfor de ikke vil. Med god grunn. Det er ikke politisk korrekt å innrømme at man ønsker å prioritere familien mens barna er små. Er den andre parten i forholdet også i en krevende stilling har du definisjonen på tidsklemthet. På den annen side er det fantastisk at kvinner som ønsker det tar ledende stillinger. Vi trenger trenger dem og må fortsette å legge til rette for at de kan være både mødre og ledere. Jeg har selv akkurat fått en småbarnsmor som sjef, og synes det er helt strålende.

Så langt er både hjemmefront, arbeidsgiver, og undertegnede enige om at 80-prosentløsningen fungerer utmerket. Vi har til og med tatt grep med tanke på pensjonspoengene jeg taper. Men man skal aldri si aldri. Jeg kan plutselig få lyst. Så får det heller være at toget eventuelt har gått når den tid kommer. For meg er det viktigste å gi barna mine en god start, skape trygge forhold for dem mens de er små. Og det er nå. Han på åtte har hatt en fulltidsarbeidende mamma hele livet, og ser ikke ut til å ha tatt skade av det. Men han har heller ikke noe imot å se meg mer. 

Tilbake til baksten. For det er ikke bare cupcakes debatten dreier seg om. Nei tenke seg til, en del av de samme nymotens, deltidsarbeidende bakstekjerringene og bloggerne har drevet det så langt at de ønsker å lage all mat fra grunnen. Drømmer seg bort i kvinneblader og- blogger fulle av oppskrifter og fristende bilder. Hjemmelagde sauser, supper, brød. Maken til selvpåført kvinneundertrykkelse skal man lete lenge etter. 

IKKE PERFEKT: Svir dem hvert år, men vil jeg ha perfekte
krumkaker kan jeg jo bare dra til bakeren. Er ikke verre. Altså.
Jeg befinner meg midt på skalaen. I voksen alder har jeg begynt å eksperimentere mer med hjemmelaget mat, fordi jeg har tre små barn og gjerne vil vite hva maten inneholder, og fordi det (som regel) rett og slett smaker mye bedre. Men det kunne ikke falle meg inn å begynne å kritisere de som ikke baker. Enhver får gjøre som hun lyster, uten å samtidig måtte påta seg skylden for den samfunnsmessige skjevheten mellom kjønnene. 

For meg som verken er spesielt glad i, eller kunne tenke meg å bake de etterhvert så symboltunge cupcakesene, er det gledelig at det nå er tid for en annen type bakst, nemlig julecakes. Tror jeg kommer til å kjøpe to, og bake tre sorter. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan og vil. Og jeg gleder meg. Mulig jeg kommer til å blogge om det også. Men da under tittelen "Svidde krumkaker i år også".



lørdag 17. november 2012

Fotball i tacoen

FOTBALLGLEDE: Det er alltid en fotballkamp
som er for viktig til å kunne overses.
Middagslaging ingen hindring.
Han: Men, det er en veldig viktig fotballkamp akkurat nå.
Jeg: Oi, er det virkelig. Den har jeg aldri hørt før. Men, dere har jo akkurat vært ute og sett Tottenham - Arsenal (på nær-kafeen). Hva er det som er livsviktig nå da?
Han: Reading - Everton.
Jeg: Men, hallo?
Han: Ja, Everton og Tottenham kriger om å bli topp fire, så dette er viktig.

Endelig er det min tur til å ligge på sofaen en stakket stund, mens Supermann lager middag. Han har fått med seg nr. 1 (8) på kjøkkenet, og nå skal de kokkelere frem litt taco til oss. Det er de to herrene som har bestemt dagens middag, så da kan de gjerne få lage den også.

Det tar ikke lang tid før jeg rykkes ut av den sjeldne, helgebilagslesestunden. Hører plutselig fotballkamplyder som freser seg vei gjennom kjøttdeigstekingen. Har han gått ned for å sette på tv´n i kjellerstua for full måking, så han kan få med seg kampen likevel?

Neida, er bare iPaden som er plassert midt mellom grønnsaker, lefser og tacoskjell på kjøkkenbenken. Slik kan det også gjøres. Og der står de to artigkarene, med en ikke minste skyldig mine, idet jeg runder åpningen til kjøkkenet.

TACOGLEDE: Kampen endte godt.
Maten ble god. Lørdagslykke!
De enser meg ikke en gang. Det gjør imidlertid nr. 2 (5) og 3 (1). De iler til i håp om å finne årsaken til kjøkkenspetakkelet. Så er det bare pappa og storebror som tacolerer, med fotballkamp som akkompagnement.

I vårt hus er det alltid en fotballkamp som kan, bør eller må ses. Og han skal ha for kreativiteten. Kampen endte i Tottenhams favør (Everton tapte). Og takk og pris for det, siden de ble gruset av Gunners tidligere på dagen. Maten ble grusegod, den også.

God helg!

lørdag 10. november 2012

Å hedre sine fedre

I morgen er det farsdag. Enten du vil eller ikke.
PAPPAKOS: Tippekamp med pappa i blokka i
det som på folkemunne het Helvete. Året var
1973, altså lenge før jeg visste hva farsdag var. 

Da jeg gikk på Olderskog skole på begynnelsen av det glade åttitallet brukte vi alltid de siste formingstimene før andre søndag i november til å lage farsdagskort. Det var forseggjorte saker. Og veldig hemmelig. Men han visste nok hva som kom, han som lå i senga og latet som han sov. Det var jo same precidure every year. Og når kortet var ferdig beundret og behørig kommentert, ble det lagt høytidelig ned i nattbordskuffen. Sammen med kortet fra i fjor og året før der igjen.

Det var en grei tradisjon. Vi ungene ga selvlagede kort, mens mamma serverte gelekake med romkrem til kaffen. Ikke noe stort oppstuss akkurat, men en hyggelig og familiesosial samling en søndagsmorgen i november.    

Så var farsdagen fraværende i mange år. Da jeg fikk barn selv kom forventninger om kake, noe jeg har greid å innfri, av å til for egen maskin, av og til med hjelp fra Hansen. Baker Hansen.

Google forteller meg at farsdagen fremdeles dreier seg om å vise kjærlighet og omsorg for fedre generelt og far spesielt. Det skal helst skje i form av kjøpte gaver. Slips og sokker, isskrape og verktøy står det at han ønsker seg. Videre leser jeg at ”Pondus er også en slager blant mange, og Ponduskalenderen for det kommende året pleier alltid å komme ut i god tid før farsdagen.” Nuvel.  
PAYBACK: Da jeg giftet meg for ni år siden
var det på tide å betale for alle farsdagskortene
han hadde mottatt opp igjennom årene...
Hjemme hos oss får ikke pappa slike gaver. For det første har han det han trenger. For det andre overlater jeg til barna å gi ham gaver de kan fikse selv.

Nr. 1 (8) skal gi pappa en lapp med fine ord. Han skal sende en epost så han har det elektronisk også.
Nr. 2 (5) er ikke i tvil om hva pappa skal få. En frisørtime med henne. For som hun sier:  Jeg skal bli frisør når jeg blir stor, og nå er det din tur til å bli "frisørt" pappa!
Nr. 3 (1 1/2) er lykkelig uvitende om hva farsdag er, men jeg tipper hun slår til med en stor klem og et delvis tannlaust glis.

Jeg hadde slett ikke tenkt å gjøre et stort nummer ut av det, men gavetipsene har florert i alle kanaler hele uken, så farsdagen er de fullt informert om. Heldigvis er vi enige om at det er ganske fint å gi gaver som ikke kan kjøpes for penger. Det skader ikke å føle litt på at den berusende gleden over å gi er like stor, selv om gaven er gratis. 

Enn du da, mamma. Hva skal du gi? Åtteåringen ser på meg med et blikk som krever et velfundert svar. Frokost på senga, svarer jeg, over middels fornøyd med min raske respons. Det blir en ganske sen frokost, da. Siden pappa kommer hjem fra Dublin sent på kvelden, repliserer han omtrent like raskt. Det er sant. Det hadde jeg helt glemt. Han har, mer eller mindre uvitende selvsagt, valgt bort selveste farsdagen for å dra utenlands på kompistur.

Tenker vi gjør om den frokosten til ”Hei kjære. Middagsrester i kjøleskapet. Klar til oppvarming.” 

God farsdag!


Om innlegget: På trykk i Helgeland Arbeiderblad 10.11.12, under spaltevignetten "Fra sidelinja". Bildene er private og kan ikke brukes uten etter avtale.