Når kom mai du skjønne milde byttes ut med ulyd i alle kanaler

Byens mest harry vårtegn. Lurer på om de tenker på hva
lyden gjør med hørselen deres.

Hos oss er det alltid en fotballkamp som kan og bør ses. Enten på tv, på pc, på mobilen eller i ekstreme tilfeller alle tre samtidig (hvem sa at ikke menn kan multitaske, når de bare vil?). De fleste kamper er det dessuten noe spesielt med. Det være seg et spesielt oppgjør, en spesiell spiller som må følges med på, en trener, en dommer eller en stadion.  

Disse kampene har uansett det til felles at de kan komme til å fremkalle til dels brutale temposkifter i humøret til han i sofaen. Men i kveld er det en ny og uforutsett utfordrer som må spilles ut på sidelinja. For når lyden fra Tryvann forstyrrer selveste semien i Champions League i den grad at han må kjøre opp tv-volumet for å utkonkurrere russelyden, ja da er det alvor. Og snart mai. Tenk at det er 1. mai i

Rein(e) sorgen. Men det var visst på samme
viset i 1913. Hundreårsvår der, altså.

morgen. Det er ikke til å tro, som Arne Scheie ville sagt. Utenfor vinduet ser plenen ut som et inntørket reinskinn, mens hekken med sine tørrtriste kvister imiterer gevir.

Innenfor rister det i veggene. En spiller rister på hodet. Jeg får med meg at Borussia Dortmund er på besøk hos Real Madrid og at vertene må vinne tre null eller mer for å gå videre. Han peker og fekter og forklarer. Støy i alle kanaler. Jeg faller i tanker og kommer plutselig på en samtale jeg hadde på bussen i dag tidlig. Jeg tok den en time senere enn vanlig, og havnet ved siden av naboen som driver et møbelsnekkerfirma nede på Grünerløkka.

Hun fortalte at hun jobber med å rehabilitere Eidsvollsbygningen nå. I den forbindelse hadde hun gått igjennom historiske dokumenter som blant annet fortalte hvordan været var i 1913. Det var interessant lesning. Det viste seg at været hadde vært tilnærmet identisk for hundre år siden. Like grått og forblåst, like stor mangel på grønnskjær, like forbanna kaldt, med det resultat at bøndene gikk særdeles tøffe tider i møte. Folk sultet og måtte håpe på bedre lykke neste år.

Etter 35 spilte minutter er det fortsatt null null i Madrid. Lyden fra sofaen har stilnet. Men kommentatoren sier at Ronaldo spiller strålende. Google forteller meg

Min kjæres hjerte banker over gjennomsnittet hardt for
fotball. Jeg beundrer ham for engasjementet. Selv om det
blir mye lyd iblant. 

at han tjener over 250 millioner i året. Med en slik inntekt synes jeg faktisk han burde sørget for litt mer action i den der ruten som viser stillingen.

På Tryvann er det mer action en noensinne nå. Det dundrer infernalsk i lydanleggene. Forleden ble to russejenter voldtatt i skogen der oppe, leste jeg i avisen. Huff. Nei, dette ble trasige greier.  

Det er pause i Madrid. I morgen er det mai. Skjønn og mild eller kald og vill. Det er mai, og det kan bare bli bedre. Første skritt på veien er et glass deilig hvitt. God fridag, folkens!

Hjelp, jeg har blitt oslofolk

VÆRFLAKS: Påskeværet var strøkent i år. Heldigvis.

Barndommens påskeferier ble tilbrakt i Grubben, ei lita fjellbygd ved Røsvatn i Hattfjelldal helt sør i Nordland. Det var alltid sol, god tid, bunnløse påskeegg og napp i røyesnøret. Jeg husker i alle fall ikke at vannet av og til frøs i rørene, at løypene føk igjen over natta, at noen ble syke eller at godteriet tross alt tok slutt. Nu vel.

Mennesket er selektiv i sin erindring, og som nostalgiker dyrker jeg de gode minnene, mens de dårlige blir litt blekere for hver påske. I alle fall hvis sola glimrer med sitt nærvær. Det gjorde den til gangs hele denne påsken. Og bra var det, for her nede sutres det over en lav skisko hvis så mye som et par små cumulusskyer (lærte av Siri Kalvig da hun var på TV 2) tegner seg på det store, blå lerretet. Selv er jeg fornøyd bare det ikke regner. Der går grensen for hva jeg finner meg i når det gjelder påskevær.

I begynnelsen var det litt problematisk for meg å skulle tilbringe påsken og andre ferier på ei hytte som

EGGSTAS: Påskeeggene ser ut akkurat som da jeg var liten.

var mer som et moderne hus, med alle bekvemmeligheter. Jeg utbroderer intet, kunne jo komme i skade for å bli betraktet som ”typisk oslofolk”. Etter hvert som jeg fikk unger var det lett å verdsette de moderne fasilitetene. Og ikke minst å kunne kjøre til døra.

Du har lest om det i avisen. Hørt om det på tv. Oslofolk som invaderer fjellheimen i påsken. Tapetserer ut- og innfartsårene med SUV-er på vei til luksushyttene. Forrige påske gikk det opp for meg at jeg også har blitt oslofolk. Selv føler jeg meg bare som meg – folk er folk, som heter det her i byen etter at romfolket gjorde entré. Men familien min og jeg ble altså omtalt som “typisk oslofolk”. Det var en skjellsettende opplevelse. Et vendepunkt i en påskekrim, det såkalte turning point. Husbonden, som er fra Kongsberg, tok det med fatning, mens jeg fikk en mini identitetskrise. Hjelp! Er jeg oslofolk? Hvorfor det? Er det dumt? Hvorfor får jeg ellers panikk? Jeg kommer jo fortsatt fra Mosjøen. Jeg snakker vefsning og har navn etter to gårder der oppe. Høh!

FOLK: Oslofolk, bøgdefolk og fjellfolk.
Alle så ut til å trives i løypene på Blefjell.
Jeg gliste i allefall fra øre til øre.

Etter et lite minutt nedi kjelleren kom jeg frem til at det var ok. At jeg er den samme, selv om jeg har bodd her i 14 år nå. Selv om omverdenen har behov for å sette meg i bås (båser er for Dagroser). Og mens vi er inne på dette med oslofolk, så lurer jeg på om ikke uttrykket har mistet sin opprinnelige betydning. En stor del av oslofolk flest kommer fra ”dalstroka utafor”, enten om det er Nittedal, Romsdal eller Fiplingdal (eller en dal i Punjab, for den del). De snakker dialekt, har røtter et annet sted, og samtidig et hjerte som banker for sitt nye hjemsted. Det gjelder i alle fall meg.

Da de tre stille arbeidsdagene var unnagjort forrige uke, pakket vi sjuseteren og kjørte til hytta på Blefjell. Der var det rigget for påskeharebesøk, barneskirenn og vaffel og korpsmusikk på turisthytta. Litt andre tradisjoner enn jeg vokste opp med. Men påskeeggene er stadig like velfylt. I år bestemte jeg meg dessuten for å peise på med vefsnuttrykk i møte med oslokritikerne: Tykje før ei *rævdørjæ du lagæ! Det ble stille.

*Vefsn-uttrykk for gropen som kommer til syne når du reiser deg etter å ha trynet skikkelig på ski.

Første gang publisert under petit-vignetten "Fra sidelinja" i Helgeland Arbeiderblad.

Jeg kunne stjålet både det ene og andre

Boken lå i pose 212 på et lager lenger opp i gata. Jeg
passet "buttikken" mens han hentet det jeg skulle ha.
Foto: Heges horisont

Kundeservice er best når den holdes på et anstendig nivå, altså ikke for dårlig og ikke overivrig. De fleste av oss har opplevd begge, det være seg å bli ignorert på restaurant eller fotfulgt av en ekspeditør i en klesbutikk.

Jeg kan også like når kundeservicen inntar uventet form. Som for eksempel da jeg besøkte et bokantikvariat her om dagen. Jeg var på jakt etter en spesiell bok, og innehaveren fant den på dataen. Den ligger i pose 212 på lageret fem minutter oppi gata, men hvis du passer ”buttikken” så går jeg og henter´n for deg. Jeg fikk ikke svart før han var ute av døra. Jeg kunne stjålet med meg både det ene og andre og lagt på dør selv.

Tillit skapes ved at den tas i bruk. Ordene tilhører den tyske dikteren Bertholt Brecht, og har mye sannhet i seg. Bokantikvaren vurderte det dithen at han kunne ha tillit til meg. Til gjengjeld fikk jeg full tillit til ham. Og det er jo klart at jeg kommer til å dra tilbake. Tillitsforholdet som oppsto der og da, ga meg en god opplevelse. Den vil jeg gjerne oppleve igjen.

For meg henger kundeservice og tillit tett sammen. Barnehagen vår sender hver dag referat med bilder både fra ute- og innendørsaktiviteter de har drevet med i løpet av dagen. Mammaen i meg opplever god kundeservice når jeg blir godt informert om hvordan barna har hatt det. Tilliten til at de som jobber der kan sine ting er på topp.

De gode opplevelsene er det dessuten lett å dele med andre.

Første gang publisert i Post- og Bringavisen 27.3.13.