Ikke syk, bare gravid

”Skulle gjerne ønsket deg god bedring. Men du er jo ikke syk.”

Sjefens velmente respons kom ikke overraskende. Men den satt. Midt i solar plexus, som nå for øvrig er plassert et godt stykke ut enn vanlig. Min første sykmelding i anledning svangerskap nr. 3 kommer som følge av litt for mange kynnere på et litt for tidlig tidspunkt.

Tilbakemeldingen fra min ellers utmerkede sjef er for øvrig helt i tråd med helsemyndighetens rådende syn på graviditet – det er ingen sykdom. Der i gården menes det at sykeliggjøringen av de svangre har gått for langt. Der for er man altså ikke syk når man er gravid. Hadde det vært en ide å gå grundigere til verks for å finne ut hvorfor en av fire gravide blir sykmeldt, i stedet for å gå bredt ut og gi de sykmeldte enda dårligere samvittighet enn de allerede har?

Man er ikke syk selv om man er så kvalm de første månedene, at hver dag er en kamp i konstant høy sjø. Man er ikke syk selv om man har kramper i føderegionen som gjør at man må stoppe midt på gata og gjøre pusteøvelser. Man er ikke syk selv om man får utslett og intens (svangerskaps-) kløe over store deler av kroppen. Inkludert ansiktet – neida, jeg er ikke syk, har bare fått en allergisk reaksjon på svangerskapet mitt. Man er ikke syk selv om blodårene i underlivet slår krøll på seg, også kalt åreknuter (ja, de kan oppstå der også). Man er ikke syk selv om halve bekkenet løsner, med det resultat at ganglaget ligner mer og mer på en 80-årings (kan noen gi meg en rullator for svingende). Man er ikke syk selv om blodtrykket faller til et stabilt alt for lavt nivå, og sikrer stjernesyn selv i stillesittende tilstand. Man er ikke syk selv om jernlageret plutselig er borte.

Man er i hvert fall ikke syk, selv om man blir sykmeldt i opptil flere omganger av alt dette. Man er ikke syk. For man er bare gravid. 

O’ jul med din bilbane

RACING: Den kom langsomt opp, men skal raskt ned igjen.
Foto: hegeshorisont.

”Jeg visste ikke at den var så stor.” Han har akkurat lukket opp døren til kjellerstua. Etter å ha tilbrakt halve 1. juledag bak lukket dør. Geniet er ferdig å arbeide. Tiden er inne for at vi andre kan beundre verket. Seksåringen har trillrundt blikk. Lillemor på tre skjønner ikke helt hva hun ser. Men det gjør jeg.

Den dekker nesten hele gulvet. Det er ikke til å tro. Vårt felles oppholdsrom, ferdig for et halvt år siden og ment å skulle dekke hele familiens behov, er nå redusert til racingarena for sønnen. Og hans far. Jeg var muligens naiv da jeg gikk med på denne julegaven. Men aldri ble jeg opplyst om at den skulle okkupere rommet. Så mye arbeid og banning som gikk med under byggingen, blir det vel ikke snakk om å demontere den med det første heller. Oh, happy days!

Men han visste altså ikke at den var så stor. Hvilken aldersgrense har den egentlig? Nei, det vet han ikke, for slike ting har vel i grunnen ikke noen aldersgrense. Nettopp. Det er her jeg føler vi er ved kjernen av vår lille utfordring. Passer for hankjønn i alle aldre. Også de som for lengst har passert skolealder. Guttungen elsker den. Han får raskt teken på svinger og looper og jeg vet ikke hva. Fattern er minst like ivrig. Skal jeg liksom være den som bryter idyllen?

Det eneste jeg kan si sikkert er at jula kommer ikke til å vare helt til påske i dette huset. I alle fall ikke i kjellerstua!

-----------------

Epilog:

Det må kunne gå an å se fotball uten å rope så mye. Rope? Det er overtid og drama. Tottenham spiller med en mann mindre og det må være lov å lage lyd da.

Pappa, du ropte så jeg ikke får sove.