Hjelp, jeg har blitt oslofolk

VÆRFLAKS: Påskeværet var strøkent i år. Heldigvis.

Barndommens påskeferier ble tilbrakt i Grubben, ei lita fjellbygd ved Røsvatn i Hattfjelldal helt sør i Nordland. Det var alltid sol, god tid, bunnløse påskeegg og napp i røyesnøret. Jeg husker i alle fall ikke at vannet av og til frøs i rørene, at løypene føk igjen over natta, at noen ble syke eller at godteriet tross alt tok slutt. Nu vel.

Mennesket er selektiv i sin erindring, og som nostalgiker dyrker jeg de gode minnene, mens de dårlige blir litt blekere for hver påske. I alle fall hvis sola glimrer med sitt nærvær. Det gjorde den til gangs hele denne påsken. Og bra var det, for her nede sutres det over en lav skisko hvis så mye som et par små cumulusskyer (lærte av Siri Kalvig da hun var på TV 2) tegner seg på det store, blå lerretet. Selv er jeg fornøyd bare det ikke regner. Der går grensen for hva jeg finner meg i når det gjelder påskevær.

I begynnelsen var det litt problematisk for meg å skulle tilbringe påsken og andre ferier på ei hytte som

EGGSTAS: Påskeeggene ser ut akkurat som da jeg var liten.

var mer som et moderne hus, med alle bekvemmeligheter. Jeg utbroderer intet, kunne jo komme i skade for å bli betraktet som ”typisk oslofolk”. Etter hvert som jeg fikk unger var det lett å verdsette de moderne fasilitetene. Og ikke minst å kunne kjøre til døra.

Du har lest om det i avisen. Hørt om det på tv. Oslofolk som invaderer fjellheimen i påsken. Tapetserer ut- og innfartsårene med SUV-er på vei til luksushyttene. Forrige påske gikk det opp for meg at jeg også har blitt oslofolk. Selv føler jeg meg bare som meg – folk er folk, som heter det her i byen etter at romfolket gjorde entré. Men familien min og jeg ble altså omtalt som “typisk oslofolk”. Det var en skjellsettende opplevelse. Et vendepunkt i en påskekrim, det såkalte turning point. Husbonden, som er fra Kongsberg, tok det med fatning, mens jeg fikk en mini identitetskrise. Hjelp! Er jeg oslofolk? Hvorfor det? Er det dumt? Hvorfor får jeg ellers panikk? Jeg kommer jo fortsatt fra Mosjøen. Jeg snakker vefsning og har navn etter to gårder der oppe. Høh!

FOLK: Oslofolk, bøgdefolk og fjellfolk.
Alle så ut til å trives i løypene på Blefjell.
Jeg gliste i allefall fra øre til øre.

Etter et lite minutt nedi kjelleren kom jeg frem til at det var ok. At jeg er den samme, selv om jeg har bodd her i 14 år nå. Selv om omverdenen har behov for å sette meg i bås (båser er for Dagroser). Og mens vi er inne på dette med oslofolk, så lurer jeg på om ikke uttrykket har mistet sin opprinnelige betydning. En stor del av oslofolk flest kommer fra ”dalstroka utafor”, enten om det er Nittedal, Romsdal eller Fiplingdal (eller en dal i Punjab, for den del). De snakker dialekt, har røtter et annet sted, og samtidig et hjerte som banker for sitt nye hjemsted. Det gjelder i alle fall meg.

Da de tre stille arbeidsdagene var unnagjort forrige uke, pakket vi sjuseteren og kjørte til hytta på Blefjell. Der var det rigget for påskeharebesøk, barneskirenn og vaffel og korpsmusikk på turisthytta. Litt andre tradisjoner enn jeg vokste opp med. Men påskeeggene er stadig like velfylt. I år bestemte jeg meg dessuten for å peise på med vefsnuttrykk i møte med oslokritikerne: Tykje før ei *rævdørjæ du lagæ! Det ble stille.

*Vefsn-uttrykk for gropen som kommer til syne når du reiser deg etter å ha trynet skikkelig på ski.

Første gang publisert under petit-vignetten "Fra sidelinja" i Helgeland Arbeiderblad.