lørdag 1. juni 2013

I lus og dus


Jeg var sju år og hadde fått den kleineste beskjeden noensinne. Det som er i familien, blir i familien, tenkte jeg. Men min kjære lillesøster (3 ½) ville det annerledes. Mens vi satt i huskestativet ropte hun plutselig ut: ”Vi ha no fått lu-us, vi ha no fått lu-us!” Som om det var noe å skryte av. Som om det var små, blodsugende trofeer vi hadde kravlende i hodebunnen. Jeg var sikker på at de hørte det helt på Breimoen (vi bodde på Kulstad). He-re-guud kor flaut!
SISTERS: Hun gjorde meg flau mer enn en gang igjennom
oppveksten, men var (og er) samtidig den tøffeste lille-
søsteren jeg visste om. Like etter den famøse
luseannonseringen, ble hun sendt til Trondheim
for å "snu føtn", og måtte sitte i gips i 4 mndr.
Foto: opphavet til hegeshorisont.com


Jeg husker ennå det sviende linimentet fra brun medisinflaske som måtte smøres ut over hele topplokket. Jeg husker også hvordan mutter og fatter utførte razzia blant klær, sengetøy, håndklær, puter, hårbørster og annet utstyr som kunne være lusifisert. Det som ikke fikk plass i vaskemaskinarresten ble kastet på glattcelle i fryseboksen. Så var det den evinnelige kjemmingen i ettertid. Sitte helt stille mens mutter dro ut lusekrekene, ett etter ett. Og eggene som var så små at det måtte brukes forstørrelsesglass for å se dem. Dette gjorde sterkt inntrykk på ei førsteklassejente som allerede på det tidspunktet var i overkant hygienefokusert.

Men all denne erfaringen gjorde sitt til at jeg kjente lusa på gangen, for å si det sånn, da nr. 1 (min sønn på ni) fikk vedvarende, intens kløe i håret. Jeg fortrengte det noen dager, før jeg måtte ta alvoret inn over meg. Det kunne jo ikke være tilfelle at vi, som er så renslige og ellers kjekke og greie, hadde fått lus i hus? I 2013? I verdens rikeste land? Men det hadde vi. Mutter tenkte nok sitt, da Hygieniske Hege ringte og fremsa nyheten.

Merkelig nok fikk jeg ikke panikk. Selv om jeg syntes det var blodig urettferdig, gikk jeg systematisk til verks. Leste meg opp på nettet – det jeg ikke vet om lus, eller pediculus humanus capitis nå – er ikke verdt å vite. Sendte husbonden på apoteket, som det heldigvis finnes døgnåpne varianter av i storbyen. Han dro i ei fale fart, lykkelig over å ha fått tildelt akkurat den oppgaven. Nr. 2 og 3 var også vertskap for de uinviterte gjestene. Hele familien på kur. To ganger i løpet av ti dager. Så en runde til. De største barna tok det fint, men nr. 3 ga tydelig uttrykk for at hennes siste time var kommet. Å lusekjemme håret til en toåring er den nye definisjonen på tålmodighet.
LUSUS REMEDICUS MYRDICUS: Noen av remediene
som måtte til for å taknekken på lusa. Foto:
hegeshorisont.com

Foreldre til kompiser og venninner måtte varsles. Skolen. Begge avdelingene i barnehagen. Neste dag hang det oppslag i døra: ”Det er tilfelle av lus i barnehagen. Sjekk håret til barna.” Denne beskjeden hadde jeg sett mange ganger før, uten å ta annen notis av den enn å tenke Glad det ikke er oss. Læreren kunne fortelle at det hadde vært lus i klassen en god stund. Og det er jo ikke så rart, hvis alle tar like lett på sjekkingen som vi har gjort. Inntil nå.

Ifølge Folkehelseinstituttet har ikke hodelus noe med dårlig hygiene å gjøre. “Den smitter gjennom hodeplagg, koseputer, sengetøy, barns lek eller ved direkte kontakt mellom mennesker, og opptrer ofte i små epidemier blant skolebarn og i barnehager. De fleste som får lus i Norge er mellom 4 og 14 år.”

Strøkent. Da er det bare 12 år til vi er utenfor fare. Men lusejævlene, de er i konstant livsfare i mitt hus.

Denne teksten er en lørdagspetit skrevet for Helgeland Arbeiderblad, publisert 1. juni. 

1 kommentar:

  1. He he, vi hadde lus i fjor. Egentlig ble jeg litt lettet. Det gikk helt greit, bare litt jobb. Håper vi slipper en gang til. Samtidig er det greit å kunne si til andre at det har vi hatt også!

    SvarSlett