Nissemor med flekktyfus

TREFARGET JESUS: Jesusbarnet og foreldrene hans har hoder laget av
trekuler. Det gir en kurant Midt-Østen-aktig hudfarge. Foto: Heges horisont.

Dagen etter lysestøper- miseren var det tid for å revansjere. Få den kreative selvfølelsen opp på et anstendig nivå. Det skulle skje gjennom juleverksted hjemme ved langbordet. Kjernefamilien var invitert, og hadde takket ja. Inkludert Supermann.

Etter en ganske solid investering på Panduro allerede i midten av oktober, var forventningene over middels høye. I alle fall for mor. Sønnen (7,5) ville gjerne forsikre seg om at han ville rekke å spille fotball med pappa etterpå. Datteren (4,5) var allerede i full gang med å pakke opp de ulike eskene, da jeg annonserte at nå er tiden inne.

FLEKKMOR: Nissemor ble rar i ansiktet sitt. Men det er utenpå.
Foto: Heges horisont.

Vi skulle gjøre to ting.

1: Lage en julekrybbe. Hvilket gikk helt fint.

2: Lage et nissebo.

Åh, her skulle det lages! Ut over bordet med det. Maleutstyr, paljettstjerner, filt, vattkuler, nisseskjegg og... i nissebo-esken: Langt sort krøllete hår. Var ikke det litt snodig?

Og, var det ikke litt snodig at ansiktet hennes skulle males med en blanding av mørkebrunt og hvitt? En blanding som man måtte blande selv. Når vi i tillegg glemte å røre rundt ble resultatet rett og slett flekkete. Stakkars nissemor. Brått så hun ganske syk ut. Prøvde oss på det yngste nissebarnet også. Vedkommende ble beige. Da var i grunnen tålmodigheten slutt. Nissestorebror og storesøster forble snehvite i nissefjesene sine.

Svaret på det med krøllhåret kom en time senere. Malingen var tørket og vi skulle over i limefasen. Bruksanvisningen fortalte det skulle festes på hodet til hun med flekktyfus. Så fikk hun i alle fall fint hår.

Men jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig med Panduro i at nissedamer skal se slik ut. Det er ikke sikkert at absolutt alt må endres på. Jul er tradisjon og gamle, gode minner. Det er jo derfor vi elsker den.

Hellige tre kongers køkaos

LYSPUNKTER: Lysestøperen (7) og hans søster (4,5) var
godt fornøyd med sine hellige tre kongers-lys. Fru
Myndig-Husflid var ikke like sikker. Foto: Heges horisont

Jeg vet ikke hvem som gledet seg mest. Ungene eller deres mor, Juledamo Pærsonle. Det var lørdag før første søndag i advent og vi skulle på husflidslagets juleverksted. Jeg hadde sågar tilbudt en nabo å ta med hennes to unger.

Den beskjedne forhåndsannonseringen var akkurat så nøktern og nostalgisk at jeg bet på. Vi (først og fremst barna, eh) skulle blant annet få prøve oss på toving, julekortlaging, nissespikking. Og lysestøping. Ferske sveler, kaffe og saft var innbakt i den beskjedne prisen på kroner 40.

Problemet var bare at alt for mange andre hadde tenkt det samme. Og de hadde også, minst, med seg et par nabounger hver. Hvor om allting er. Vel fremme på skolen gikk vi rett bort til lysestøperstasjonen. Køen var allerede lang. Og lengre ble den. Selve dyppingen ned i de store kjelene med flytende voks tok maks tre og et halvt sekund. Det sørget en myndig representant for arrangøren for. Gikk det for sakte var hun straks der med bestemte hender og dro opp lysene så voksdråpene spratt. Etter å ha dyppet fem ganger, og stått i kø i en halv time til sammen, var ungenes lysestøperlyst kurert.

Langbord som fløt over av glanset papir og annen glitter og stas fristet mer. Like bortenfor der var svelestasjonen. "Vi går dit en tur, mamma". "Mmm. Mamma blir her og dypper litt mer". Så sto jeg der, bak cirka femti andre voksne, og ventet på å komme frem til Fru Myndig-Husflid. "Får prøve å gjøre det riktig denne gangen da" sa jeg tilgjort optimistisk da det endelig var min tur. Det greide jeg ikke, gitt. "Du er nødt  til å gjøre det fort, ellers smelter den voksen du allerede har støpt". Hun føyset meg bort for å ta imot neste på samlebåndet. Djeeezes!

Beskjemmet og rødmende, som et irettesatt barn, måtte jeg gå bak i køen og stille meg igjen. Med fire hellige tre kongers-lys hengende fra fire blomsterpinner (måtte jo nesten ta med naboungenes også). Køen hadde vokst siden sist.  Nok er nok, tenkte jeg. Å bli snakket til av et voksent menneske på denne måten. Makan! Hun skulle visst at jeg var Juledamo Pærsonle. Hadde hun visst hvor mye jul betyr for meg. Snufs. Nei, dette ble aldeles for mye.

Lysene får i alle fall hedersplassen på julaftensbordet. Det skal bli en sann glede å se dem brenne. Helt ned.

Ha en helstøpt advent!

Lavkarbo. Liker ikke.

SMØRKRISE: Lavkarbofolket eter opp smøret for meg.
Julen blir ikke den samme uten. Foto: tine.no

Tittelen på dette innlegget er av det diplomatiske slaget. Egentlig skulle det stått: "Te hællvete mæ lågkarbo". Men det ble litt drastisk. Selv holdt jeg på å gå til det drastiske skritt å lage furore på min lokale matbutikk da jeg kom til kjøleskapet for meierivarer.

"Har dere ikke fått smør ennå? Det var jo fritt for to dager siden også".
Jeg skal i gang med julebaksten og smør er det eneste jeg mangler. Kjøpmann Svein stikker hodet frem fra en hylle og sier: "Skulle ønske jeg kunne svare at det er på vei, men dessverre".

For å gjøre en lang historie kort handlet det om at det ikke er mer smør å oppdrive i kongeriket. Lavkarbofolket har hamstret og tyllet i seg meierismør til frokost, lunsj, middag og kvelds. Og nå er det altså tomt.

Jeg jazzet meg litt opp, vel vitende om at kooperativens mann var uskyldig og ikke kunne gjøre stort. Han var dessuten helt enig med meg. Dette var sykt. Siden jeg bor i et område der det er en daglivarebutikk på hvert hjørne tok jeg turen innom to til. Samme der. Utsolgt. "Får ta meg en harrytur da" sa jeg til en av de ansatte. "Gjør gjerne det, men smør får du ikke". Selvfølgelig. De har reist over grensen også. Kjøpt opp det som fantes av svenskefett.

Jeg begynner å koke innvendig. Irritasjonen går over i mildt raseri. Jeg begynner å tenke igjennom det jeg har fått med meg om denne nye dietten. Det er ganske mye. Et søk på Google gir over tre og en halv mill. treff. Jeg skjønner at det kan funke for noen. Men at det er bra for alle som tydeligvis går på lavkarbodiett i dag, har jeg vanskelig for å tro. Og hva med kolesterolet?

Jeg orker ikke gå inn i noen stor debatt om dette nå. Men hvis det virkelig viser seg at jeg verken får laget sauser eller fire sorter til jul, blir jeg arg. Da kan det hende jeg må borre dypere i materien. Eller fettet, får vi vel si.

Sky high heeled mama

SKY HIGH: Drøyere blir det ikke. For denne dama. Men høy ble hun.
Endelig! Foto: Heges horisont

Jeg har en lillesøster. Tre og et halvt år yngre. Ti centimeter høyere. Eller større, som det het da vi var små. Men her om dagen skjedde det noe. I et helt minutt skulle den 35 år gamle uryddigheten bli endret. For det var omtrent så lenge jeg greide å ha dem på.

Storo Storsenter dagen før. Jeg skal på julebord om to dager og innser at jeg har kjole, men ikke sko. Halv på stengetid. Jeg har skjønt at jeg skal være himmelhøyt i år. Hvilket i grunnen passer meg utmerket. For jeg har aldri skjønt forventningen om at kvinner og menn som ellers aldri veksler så mye som et "hei" i heisen, plutselig skal intimeres på et trangt og fyllebefengt dansegulv, bare fordi de er på julebord. Med høye nok hæler har det jeg trenger for å slippe.

Og der står de og blomstrer. Eller, de skinner. Roper: "Hege, kom hit". Sorte, satengaktige. Nydelige stiletter, på grensen til det brutale. I alle fall for en som ikke har hatt forhøyede ben på godt over et år. Ai, ai, ai! Og så lekker som jeg ser ut der jeg står, usminket (nesten gjennomsiktig, slik man blir av våkenetter), med rosa sportslue (luesveis), brune, halvdvaske tights (jeg skulle jo bare en kjapp tur opp) og Bergans dunparkas. Sistnevnte er sort, så matcher den i det minste skoene.

"Å, hæ-re-gud" sier søsteren når jeg lurer nyheten frem fra skoskapet. "Å, HÆ-RE-GUUUD!" sier hun i det jeg på nær høytidelig vis stiger opp og tar plass. Har ikke turt å prøve dem siden jeg kom hjem. "Du er jo høyere enn meg, jo" sier hun. "Ja! Og hvor høy er du igjen?" sier jeg, lettere eksaltert. Jeg vet svaret . 170 cm på strømpisen. En rask hoderegning forteller meg at mina gyllene skor hever hælene minst 12 cm over havet. Kanskje til og med 14. Jeg må svelge litt. Var det her så lurt likevel? Men hun synes de er dritstilige og vi ler himmelhøyt i kor.

Selve julebordet blir det ikke plass til her, merker jeg. Men det gikk greit. Miniskritt. Mye sitting. Og jeg slapp å danse.

Høsten har frost i skjegget

VAKKERT: Frostpyntet rhododendron i hagen. Hvitt på grønt blir ikke
vakrere enn dette. Foto: Heges horisont.

Denne november er spesiell. På samme måte som den i fjor var det. Da sjokkfrøs gresset, mens eplene stivnet og ble til antikke juletrekuler.

Vi som bor her søkte tilflukt i dunparkasen. Og forble i den til et godt stykke ut i mai. Da hamskiftet vi til oljehyre. Nuvel. Det er slik jeg husker det.

Men måten denne novemberen er spesiell på er at den er alt hva den forrige ikke var. Det er mildt. Knoppene på trærne spretter. Enkelte høstblomster står fortsatt og blomstrer. Og gresset. Det er faktisk grønnere enn i juli, da nedbøren var betydelig tyngre.

RIMFRYD: Lett rim i naturens skjegg.

Så er vi fornøyd en stund.
Foto: Heges horisont

Jeg kan ikke unngå å undres litt over dette. Særlig når jeg har barn som har undring som utgangspunkt for alt de foretar seg. "Mamma hvor er vinteren?". Mamma vet ikke hvor vinteren er, men hun sender en stille bønn til vedkommende om at han gjerne kan vente litt til. Ja, når han eller hun har ventet såpass lenge, mener jeg.

Eller forresten, det er bare å komme med det. Alt er bedre enn å vasse i råttent løv, slik vi har gjort en måneds tid nå. Det er noe jeg ikke har greid å venne meg til etter mine 12 år i Oslo. Denne brune, klissete grøten av dødt løv, som ingen føler ansvar for, før kommunens folk kommer og vasker den bort til våren en gang. Den får meg til å ønske meg vinter. I det minste litt frost til å dekke over løvet som falt i høst.

Og nå har det skjedd. I år kom frosten tirsdag 15. november. Endelig tørt på bakken. Endelig litt lysere. I dag har utendørslivet fått enda mer frost i skjegget. Jeg ber ikke om mer.

Fullskjegget trenger ikke melde seg før til jul!

Lille frk. knall og fall 2.0

LITTLE BLOODY DRESS: Jeg ba henne passe seg for biler og så ikke
dette komme. Foto: Heges horisont

Et besøk hos naboen kan være farligere enn man tror.

Blodet som sprutet ut av pannen hennes. Nedover halsen. Boblejakken. Den lyserøde strikkekjolen. Ansiktet til naboguttenes mor, sittende på huk i et forsøk på å trøste. Jenta mi som hulket, lei for at kjolen "har fått blod". Jeg kunne rett og slett ikke tro det jeg var vitne til. Jeg ble perpleks.

Fem minutter tidligere: Vi har akkurat spist middag, de to eldste og jeg (Supermann er outlandish), da de ber om å få stikke bort til naboen. Hun vil til og med pynte seg. Kjole og ny boblejakke. "Pass dere for bilene da. Gå langs gjerdet." Jeg går ned for å amme hun minste og er helt i tåka da jeg hører rabalder fra et sted i det fjerne. Ikke før jeg hører sjuåringen rope fortvilet på mamma reagerer jeg. Hekter av babyen, pakker inn puppen mens jeg løper opp trappen. De hadde ikke engang fått ringt på før hun snublet. Det sylskarpe hjørnet av en blomsterkasse i metall fant den myke pannen hennes. Denne gangen er kuttet på den andre siden av pannen. Så blir det i alle fall en viss symmetri. Kjapp 911 til Svoger, som er i middag, men som hiver seg rundt og kommer for å avløse nabo mens hun må ta seg av sine egne.

Forrige gang vi måtte oppsøke privat legevakt kjøpte vi medlemskap. Det er jeg glad for nå. Vi trenger bare vente 25 minutter før en sykepleier kommer og tar oss med til et operasjonsrom. Vasker og klargjør. Inn døren svinger en solbleket kjekkas i legefrakk. "Er du klar lille prinsesse? Skal vi gjøre sånn at du blir fin til brrryllupsdagen?". Vet ikke om det er den intense skarringen eller den famøse og totalt upassende spøken. Men jeg begynner å se etter en vei ut. Way out. No way. Det er sikkert snart over.

"Så flink du er, Prinsesse Frosk". Han fortsetter på ikke akkurat barnevennlig vis. Jeg holder henne fast og bestemt rundt skuldrene. Så spinkle og smale. Nå skjelver hun. Han snakker til meg på engelsk for å fortelle hva han gjør. Jeg lukker øynene og snur hodet bort.
"Hvordan går det med mor" spør Dr. Kjekkas. "Bra" svarer mor, og prøver å ikke la seg merke av det besynderlige i situasjonen. Mor på rygg på operasjonsbenk, datter (4,5) oppå mor. Lege som legger armen og en god del av kjekkastyngden over mors bryst og ansikt mens han syr sammen datter med nål og tråd. Skjønner at han kan trenge støtte for å få gjort jobben skikkelig. Men dette? Handlingslammet undrer jeg om fru Stum Sykepleier ser det. Sender en tanke ned til den offentlige legevakten i Oslo sentrum. Flere bedøvelsessprøytestikk og fire sting i lille prinsessepannen. Hun rister av innestengt gråt, noe som gjør at det tar lengre tid.

Endelig ferdig. Dr. Kjekkas understreker flere ganger hvor viktig det er å tape over arret. I alle fall det neste året. "Sier du det" sier jeg, en anelse påtatt. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over at tapen på det forrige kuttet gikk i bøtta etter to måneder. Han viser frem armene der han har små og store arr med ulik størrelse og farge. Når han begynner å brette opp buksebenet ser jeg på klokken. En time siden vi entret rommet. "Kirurgtape underst. Svart rørleggertape over, for å gjøre det så lystett som mulig. Så kirurgtape igjen. Dessuten er pannelugg et must." Jeg lover gjøre som han sier. Vi vil jo at arret skal bli så usynlig som mulig. Jeg ser på den tapre, lille jenta mi, som får velge to leker fra premieskuffen. Hun er blek, størknet blod ringer seg rundt halsen. Håper det blir lenge til neste gang.

Vel hjemme blir jeg møtt av en tapper nabofrue som bærer på en utsultet baby. Jeg har jo ikke sett sms-en hun har sendt meg: Pleier hun å få mat på denne tiden?

En PASSelig tørr opplevelse

PASSE TØRT: Tørre fingre skapte uforutsette
problemer da jeg skulle ha nytt pass.
Foto: hegesorisont

Hver gang jeg har baby er huden på fingrene sandpapirtørre. Det skulle gi meg trøbbel med lovens lange arm.

Siden passet mitt går ut på nyåret tok jeg turen til onkel politi for å skaffe meg et nytt. Min mann var også med, og det er jeg glad for. Fikk god bruk for ham, nemlig.

Ti år er gått siden forrige gang. Da sto jeg i lang kø nede i Oslo sentrum. Denne gangen tok jeg en short cut og dro til min kjæres hjemby, en times kjøretur utenfor hovedstaden. Jeg anbefaler alle som bor i Oslo å skaffe seg pass alle andre steder enn i Oslo.

Bildetakingen gikk smertefritt, selv om den er omfattet av enn langt strengere regi nå enn den gang i det herrens år 2001. Man sitter ikke lenger i et avlukke med en liten gardin omhyggelig trukket for. Man sitter foran skranken slik at man kan kommunisere direkte med passutstederen. På fotoboksen er det flere bilder med eksempler på hvordan man IKKE skal te seg i fotograferingsøyeblikket. Rødt kryss over hun som smiler, rødt kryss over hun som snur seg bittelitt til siden, over hun som skakker en anelse på hodet, og ikke minst over hun som ser ned. Passbildene anno 2011 skal tydeligvis være uttrykksløse og kalde. Nesten som forbryterfoto.

Men så var det tid for fingeravtrykk. Det var jeg ikke forberedt på. Ikke at jeg har noe å skjule, men jeg må innrømme at det var litt ekkelt. Nå blir jeg sporbar, tenkte jeg. For politi i hele Norge. I Europa og verden også. Ikke de at jeg ikke er sporbar via andre kanaler også, som alle de elektroniske sporene jeg legger fra meg hver eneste dag. Men det å skulle plassere pekefingeren ned mot glassplaten med rødt lys under, se det var en litt spesiell opplevelse. På mer enn en måte. Og det var her Supermann måtte trå til igjen. For det gikk ikke an å avfotografere fingrene mine. Uansett hvor mange ganger passutstederen prøvde - det gikk bare ikke å få gode nok bilder.

"Du er for tørr på fingrene" sier vedkommende bak skranken. Det vet jeg, men hva skal jeg gjøre med det her og nå, tenke jeg en smule forbauset. Han ser over brillene og forsetter: "Gni fingrene i panna og prøv igjen". Jeg adlyder. Dette har han sagt til passkunder før meg. Men resultatet blir slett ikke bedre. Han får en bekymringsrynke mellom brilleglassene. På eget initiativ gnir jeg fingrene i hodebunnen. Men jeg har jo ikke fett hår, så det endrer heller ikke situasjonen. Utstederen puster tungt. Her må det handles raskt. Jeg må ha det passet. Og lovens lange arm må ha mine fingeravtrykk. Jeg ser bort på Supermann, som sitter konsentrert om sportssidene i en avis. "Kom hit, kjære" sier jeg kattemykt. Han ser undrende opp, men reiser seg og kommer bort. Så diskret som mulig gnir jeg fingertuppene mot pannen hans. Han rynker den og gir meg et hva er det som skjer-blikk. Nei, dette er sikkert ikke nok, tenker jeg. For de andre tilstedeværende må dette har fortonet seg noe merkelig: Halvstresset dame i passkø masserer mannehode.

Men det var det som skulle til. Ikke hadde jeg trodd at mine tørre hender skulle gi meg bryderi i det offentlige rom. Og jeg skal innrømme at jeg på et tidspunkt sendte en tanke til asylsøkerne som filer bort mønsteret på fingertuppene for å fjerne identiteten sin. De skulle bare visst hvor enkelt det var å skape trøbbel for fingertuppfotografene.

Vel. Jeg skal ikke være for kjepphøy før jeg har passet i hånden. I mellomtiden smører jeg hendene som aldri før.

Made in India

Hun vet ikke at håret hun ofrer
til gud havner på hodet til rike
kvinner i Vesten.
Skjermdump: TV2.no 

Religion som milliardindustri: Når sterk tro blir til langt hår. 

Ikke visste jeg at norske kvinner kjøper lengre hår for en halv milliard i året. Men nå gjør jeg det. Har akkurat sett en dokumentar om hvor dette ekte og helt naturlige ekstensions-håret, som kan krølles, glattes, farges og vaskes som ditt eget egentlig kommer fra. Det er rystende, men alt kan det lages industri av. Bare det er etterspurt nok.

"Håret for en kvinne er som fjærdrakten på en fugl. Hun er ikke hel uten. Det må være langt og det må være fyldig" sies det av mennene som står bak denne storindustrien. Historien veksler mellom fattige kvinner fra slummen, nederst på den indiske rangstigen, som ofrer sitt hår for et bedre liv, og rike kvinner i den vestlige verden, som kan og vil betale for enda mer skjønnhet.

I det indiske tempelet sitter barbererne på rekke og rad. Sinkbaljer fulle av diverse kniver taler sitt tydelige språk. En tykkfallen barberer vasker håret på en liten kvinne med hoftelangt hår. Det ser brutalt ut. Han ser tomt ut i luften. Gudene må vite hvor mange kvinner som sitter foran ham på denne måten i løpet av en arbeidsdag. Så er det frem med kniven. Systematisk baner den seg vei over hodebunnen. Blod pipler frem her og der. Øynene til kvinnens lille sønn er store og sorte. Han er med for å se mamma miste håret, skjønnheten, verdigheten.
Utenfor tempelet legger kvinnen seg ned med munnen mot jorden. Kysser bakken. Hun er tydelig preget, men har gjort det hun kom for. Ofret det fineste hun hadde til sin gud. Da vil han oppfylle hennes ønske. Et ønske om et bedre liv. Hun har spart penger lenge. Til reisen og barberingen. Sammen med sin lille sønn har hun kjørt buss hele natten.

Enorme mengder hår kjøres daglig fra disse indiske templene. Det går via en del mellommenn, det vaskes, renses, avluses, blekes, farges, klippes, før det ender opp i en frisørsalong nær deg.

Åtte timer sitter den norske jenta i frisørstolen. Seks tusen kroner senere blir hun fortalt at håret hun får sveiset på kommer fra indiske kvinner som har gitt det som gave til et tempel. Dette har de gjort i årevis, men mens det tidligere ble kastet, blir det nå eksportert til Vesten slik at pistrete (mine ord) nordisk hår kan bli langt og fyldig.

Fem minutter sitter den indiske kvinnen bøyd foran barbereren. Hun blir ikke fortalt at hennes gudegave ender opp på hodet til en rik kvinne. En som ikke akkurat går rundt og tenker på hvilket stort offer dette var for hun som en gang eide håret.

Jeg fordømmer ingen. Men hadde denne industrien eksistert om våre indiske medsøstre visste?

Firfislerabalder

Ganske komisk og litt trist om en canarisk firfisles siste reise.

 REPTIL: Denne karen lagde liv i leiren da minimor
skulle innta sin kveldsgrøt. Foto: Heges horisont

- Nei! Ikke dagens VG, for faen! Har vi ikke noe annet? Skynd deg!
Han ser på meg med en viss engstelse i blikket. Mild sådan, men engstelse er det. Og det må handles raskt. Reptilraskt.

Forløpet for episoden er dette: Vi er i vår mas grande y mucho fantastico leilighet på Anfi del Mar på Gran Canaria. Jeg er i ferd med å føre skjeen mot min min datters (4,5 mndr.) munn da jeg stivner.
- Unger, er det der en leke? Noe langt og smalt, med spisst hode og små, ekle bein sitter urørlig på vippestolen, fire centimeter fra den minstes grøtsultne blikk. Begge kommer bort og kikker forsiktig over skulderen min. Nei? sier de undrende.
I ettertid har jeg vært både overrasket og imponert over hvor raskt jeg greide å bringe lillegull i sikkerhet på leketeppet, mens vippestolen ble kastet på "huet og rævva" ut verandadøren.

Etterhvert, da den skjønte (les: trodde) den var i sikkerhet, stakk den blå og grå firfislen snuten frem fra stolen. Derfra var i grunnen veien kort tilbake til døren, og tror du ikke den greide å snike seg inn under listen slik at den ble liggende og lure der. Herregud, hvordan skulle dette gå? Vi kunne da ikke risikere å møte den glatte lille jævelen på vei til for eksempel nattetoalettet. Krisen var tiltagende. Det var mye lyd i leiren, for å si det slik. Men heldigvis kom Supermann hjem fra løpetur akkurat da. Etter en rask statusoppdatering skred han til verks, bevæpnet med, ja det var det vi fant, en liten kost! Med den gikk han frem og tilbake mens han banket på den fire meter lange listen. Men det lille udyret satt sikkert bare og hånflirte av oss der inne, for ut kom det hvertfall ikke. Ikke før vi til slutt ga opp og satte oss ned for å diskutere andre muligheter.

Da dristet vedkommende reptil seg endelig ut på steinflisene. I kampens hete måtte jeg ofre min svinedyre Redken Rescue Force saltvannsspray, mens dagens VG ble spart. Det ble Dagens Næringsliv fra ankomsdagen i stedet. Først en heftig spraydusj (tror sikkert halve flasken gikk med), og det var egentlig et ganske grusomt syn da den gikk som et prosjektil bortover gulvet i hysterisk bølgeform. Det så ut som den hadde fått støt, noe det vel på sett og vis også fikk. Mens den fortsatt sprellet ble den ved hjelp av et sammenrullet DN delt i tre og sendt til de evige jaktmarker.

Dette var den mest oppsiktsvekkende hendelsen på vår ellers rolige og harmoniske drømmeferie. I ettertid har jeg tenkt flere ganger på den lille fislen, som ikke er det minste skadelig for mennesker. Og hadde jeg fortalt denne historien til de fastboende ville jeg vel blitt sendt til et visst sted for en grundig sjekk.

Men, hva gjør man ikke når morsfølelsen og beskytterinstinktet skyller inn som en tidevannsbølge. Det er det nærmeste jeg kommer en forklaring. Eller unnskyldning.

End of story.

Innsiden ut

ON DISPLAY: Vaskeanvisning er vel og bra, men ikke
blafrende i nakken. Foto: Heges horisont

- Hva er det som henger ut der? Jeg kommer lettere rødsprengt fra kveldstrening på Sats og min bedre halvdel peker på treningstrøyen min. Vaskeanvisningen henger ut. Maks 30 grader (vasker den alltid på mer - blir jo ikke ren ellers). Vrangsiden av sømmene vises. Lappen i nakken der det står Nike+ Super Dry Fit og lyser i fin hvit og rød skrift under hestehalen. Så fint at jeg har vært en halvtime i studioet og en halvtime i sal. Slik at flest mulig fikk se det.

Men jeg har egentlig ikke tid til å bli flau. Tvert imot skal jeg bare være stolt. Vi har tre små barn, sju seter i bilen og dessverre bare 24 timer i døgnet. Men vi greier å få til to treningsøkter hver i løpet av en uke. Av og til tre. Selv om det kan kan bli hektisk er vi enige om at trening gjør oss til bedre foreldre. Og ektefeller.

Hemmeligheten ligger i planleggingen. Det er mye som må klaffe - hun på fire måneder bør akkurat ha spist, resten av familien også, det bør være en time jeg har lyst til å gå på og med et innhold som passer i forhold til hva jeg trente sist, jeg må være tilbake og ferdig dusjet til hun minste skal mat igjen. For å nevne noe. Da er det kanskje ikke så rart at man tropper opp på trening med innsiden ut. Men pytt, pytt. Jeg ble både svett og fornøyd med kveldens innsats.

Og nå vet jeg at treningstøyet mitt er produsert i Thailand.

 

Puppevått

Det som kommer fra bh-en ender gjerne opp i bh-en.

- Vil du høre om den verste dagen min? Det er min søster som spør. Hun er, som jeg, hjemme i permisjon med spedbarn. På vei til undersøkelse på Riksen med vesla gikk det opp for henne at hun kom til å bli våt. Veldig våt. Korttidsparkeringen nærmest inngangen var naturligvis uaktuell, så hun måtte ta til takke med en parkeringsplass uanstendig langt unna. Det regnet katter og hunder. Hun peste seg gjennom øseværet med sin lille datter i bilstolen i den ene hånden, paraply i den andre, og stelleveske over skulderen. Jeg så henne for meg. Et tragikomisk skue. Det kunne like gjerne vært meg.

- Hvor langt måtte du gå da? Fem. Minutter. I det været. Ja, da blir man våt.

Men det var ikke dette alene som gjorde den verste dagen. Vel inne på venterommet skulle den lille ha mat. Min søster ammer, pakker inn puppen igjen og løfter det tre uker gamle nurket opp for å rape. Og det er da det ulykksalige skjer. Ett minutt før hun skal inn.

- Tror du ikke hun greier å gulpe rett mellom puppene! Oi. Var det mye da, eller?

- Den største gulpen ever. Jeg tørket febrilsk, men du vet jo hvordan det er. Gulp stinker.

Dermed måtte hun mønstre opp hos legen med våte klær og gulp i bh-en. 

LUREBABY: Jeg ble lurt. Hun la maten i bh-en. Til senere.

Historier som denne har det blitt mange av den siste tiden. Vi er utrolig heldige som nok en gang har permisjon samtidig. Jeg kunne supplere henne med en ikke fullt så ekkel, men like fullt våt historie. Det var i ventehallen på Gardermoen. Småstresset over å ikke ha fått i min lille noe særlig mat den dagen, var jeg fast bestemt på å få det til før vi gikk om bord. Til slutt gikk hun med på det, og jeg pustet lettet ut. Men hun lurte meg. For melken tok bare en liten tur innom munnen før den endte i bh-en. Som ble gjennomvåt. Jeg fryktet det verste – kombinasjonen våt pupp og brutal aircondition ville bety brystbetennelse. Garantert.

Inn på nærmeste toalett. Bunkre opp toalettpapir og stappe innpå til puppen ble dobbelt så stor som den andre. Der blir vi ropt opp, ja. Løpe til gaten der resten av familien står.

- Mamma, hvorfor ble du så lenge? Storebror og storesøster krever forklaring og fortjener et ærlig svar.

- Mamma fikk oversvømmelse på puppen.  

Ready to take off. 

Lille frk. knall og fall

Jeg har to barn. En jente på snart fire og en gutt på snart sju. Mer informasjon enn dette trenger man ikke for å skjønne at det her er snakk om forskjeller. Men hos oss er det motsatt av hva man kanskje skulle forvente. Det er nemlig han som analyserer og konsekvensutreder mulige farer og uønskede hendelser før han gir seg i kast med fysiske aktiviteter. Hun på sin side synes å være nærmest blottet for disse egenskapene og er dermed den som sørger for spenning og dramatikk i vår hverdag.

TRYGGEST: Sparkesykling kun på terrassen inntil gatene
er rengjort. Foto: hegeshorisont

Vi skjønte det tidlig, men prøvde å ikke tenke for mye på det. Sju og en halv måned gammel reiste hun seg opp. Ti måneder gammel gikk hun dit hun skulle (og ikke skulle). Etter ett år med tvangspåkledning fra oss voksne begynte hun å insistere på å kle på seg selv. Ikke i nærheten av å kunne snakke, men med en selvstendighet man skal lete lenge etter.

Men det var da hun var 15 måneder og begynte i barnehage at bekymringen steg. Der var det mange større barn, som lekte i store lekeapparater. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at hun kom hjem med et nytt blått horn i panna minimum annenhver uke. Hvis ikke var det negler som var klemt blå eller tenner som var slått gjennom leppa. Det var sikkert andre ting også, men de har jeg nok fortrengt.

Nå er hun fire og det som er litt rart er at hun også har stor interesse og tålmodighet for innendørsaktiviteter som perling, tegning og dukker for å nevne noe. Hun elsker å bli lest for og har ingen problemer med å sitte konsentrert og rolig. Hun viser empati for andre som slår seg og vil gjerne trøste eller varsle voksne. Men når det gjelder fysisk aktivitet virker det som om sperrene forsvinner.

De tre siste ukene har lillemor hatt ett seriøst fall i uken. Først var det klatrestativet der de store gutta klatrer. Så var det et frukttre hvis skarpe, vintertørre greiner kuttet opp det fine partiet mellom øynene da hun mistet grepet. Det siste fallet er med og underbygger uttrykket som sier at de fleste ulykker skjer i hjemmet. For det skjedde ikke i barnehagen. Det er nesten så jeg ikke tør si det, men hun satt i sofaen. Eller det er feil, for hun satt, som så mange ganger før, på armlenet til sofaen. Vi har hatt flere fall ned derfra så det er strengt forbudt å oppholde seg der. Men så hadde det seg slik at jeg var nede, pappaen lå og sov i sofaen og broren så barne-tv. Selv så hun også barne-tv, fra sin ulovlig tilegnede plass. Jeg hørte et kraftig smell, etterfulgt av et dunk. Og så den mest hysteriske gråten noensinne.

Den kvelden måtte vi til legevakten for første gang. Den unge kvinnelige pasienten hadde et dypt kutt i panna. Under prinsesseplasteret. Hodet hadde truffet hjørnet på stuebordet. Det var nesten ikke til å tro at en slik skade kunne oppstå i sofaen. Men sant var det. Og ikke minst vondt. Hun måtte sy, men slapp heldigvis hjernerystelse. Faktisk var hun så kvikk neste dag at hun ville prøve sparkesykkelen sin. Jeg burde naturligvis sagt nei, for det endte med oppskrapet hånd. Full av grus og blod. Hylende inn på fruktbutikken for å skaffe tørkepapir.

Vi ble inne resten av den dagen. Slik vi nok burde i utgangspunktet. Men samtidig er jeg ingen hønemor som ønsker å overbeskytte barna. I England har de et uttrykk som heter "Learning by doing" og jeg er nok mer der, enn å skulle holde henne borte fra alle farer. Men en mellomting hadde kanskje vært å foretrekke.

Nå skal jeg snart hente henne i barnehagen, og er spent på hva som møter meg i dag. Er jeg heldig har hun vært opptatt med innendørs påskeaktivteter. Klukk, klukk!

Flat, flatere, flatest

Stakkars Liv Signe Navarsete. Hun som har jobbet dag og natt med politisk betente saker. Som helt sikkert har ofret veldig mye, og måttet tåle enda mer det siste året. Senterpartiet har stått stormen av imponerende lenge. Den siste tiden har partiet fått kjærkommen hjelp fra Fremskrittspartiet. 

Skjermdump: tv2.no

Men så var det denne uunngåelige sykehusstriden som har ligget der og vaket. For det er ingen hemmelighet at det internt i regjeringen har vært en knallhard kamp om prioriteringene i Sykehus-Norge, og i helgen ble det klart at Sp tapte i sitt forsøk på å frede fødeavdelingen i Nordfjord, Odda og i Navarsetes egen hjembygd Lærdal.

Mens Anne Grethe Strøm-Erichsen (Ap) ble sendt først ut som ulvemat til sykehusforkjemperne på vestlandet, var det Navarsetes tur i går. Fasaden fikk sprekker og gikk i løpet av noen sekunder i tusen knas der på Operahus-gulvet i Nordfjordeid. Sykehusaksjonist Janne Endal Andersson i Eid var den som fylte statsrådens beger så til de grader at det omsider rant over. Foran de fremmøtte - og for vidåpent TV 2-kamera - langet hun ut mot trebarnsmoren. Grensen var nådd. Nok var nok.

Men var det lurt? Det er grunn til å tro at hun angret i det hun nærmest ropte: ”Du vet ikke hva du snakker om. Du vet ikke hva du snakker om. Det er jeg som har sittet og forhandlet. Det er jeg som har sittet og forhandlet i lange dager og lange netter i flere timers telefonkonferanser. Jeg aksepterer ikke at du står her og sier at Senterpartiet... Jeg har brukt dager og netter på denne saken her. Og så skal jeg stå her og få kjeft". 

Ja, slik kan det også oppleves når man ikke har greid å innfri den viktigste saken for velgerne akkurat der i traktene. Det kan hende man må tåle litt kjeft fra de som nå må kjøre timesvis i bil på elendige veier. Med pressrier. 

Vel, altså. I dag forteller mediene at Senterpartiets leder kaster seg på jeg legger meg flat-trenden. Hun har sågar ringt den hudflettede I Nordfjordeid og sagt unnskyld. Da svir det nok ekstra at Dagens Næringsliv smeller til med nærbilde av en smilende Jens Stoltenberg på sin forside, akkompagnert av tittelen “Det å kjefte og smelle er ikke uttrykk for styrke.” Au.

Faksimile: DN 7. april 2011.

Snakk om timing. Tenker de gruskoser seg på DN-desken i dag. Selv om saken egentlig handler om at regjeringssjefen fra Nordberg kan bli den lengstsittende Ap-leder siden Gerhardsen. Ingressen på side 6-7 setter spikeren ytterligere på plass: 
“Etter snart ti år som partileder forklarer jens Stoltenberg hvorfor konfrontasjon er et tegn på svakhet, mens tålmodighet beviser styrke.

Mulig det skal mer til enn zen-coaching for å hanskes med denne. 

(Dagen etter, altså fredag 8. april gir DNs fremragende kommentator Kjetil B. Alstadheim sin analyse av saken: Navarrrggsete! Les kommentaren og døm selv.)

Istiss, møkk og dritt

DRITTRÅKK: Har tydeligvis vært tråkket i mer enn en gang.
Foto: hegeshorisont

- Æsj, mamma ikke tråkk oppi det der. Det er istiss!

Vi er på vei til barnehagen som ligger i gangavstand til huset vårt. Etter noen dagers, ekstremt etterlengtet, heftig smelting dukker det opp litt av hvert under snø- og islagene. Deriblant restene etter diverse urinering fra, la meg gjette – hunder? Den sibirskaktige frosten som herjet vår del av landet i ukevis har tydeligvis kapslet inn etterlatenskapene deres. Men ”ailt kjæm før ein dag” som min far sier. Og her er intet unntak.

Min datters benevnelse kler de uhyggelige avtegningene på og under isen perfekt. Men istisset er til å leve med. Det er derimot ikke alle kladdene som også dukker opp. Skremmende intakte ligger de der og bare venter på at en halvstresset voksenfot, eller enda verre, en liten parkdress-stump skal skli og lande midt oppi. Åhh, det er så disgusting!

Jeg finner nesten ikke ord. Hva er det de har tenkt, alle de prektige hundeeierne som er ute og lufter hundene sine både før vi andre dødelige har stått opp, og gjerne etter at vi har lagt oss. At de kan spare en av sine svarte drittposer når de tror seg usett? Blant de yngre hundelufterne er det forresten ganske så vanlig å bare drite i å ta opp dritten etter de firbeinte. Selv om de blir stirret rett inn i øynene av en iakttaker eller flere.

 ta en gratis pose så jeg slipper å tråkke i hundemøkk.hver gang jeg skal inn eller r hundeeierne som må strammes kraftig opp.tg

Det som slår meg er at de jo går den samme løypa hver eneste dag, året rundt. Hvorfor synes de det er greit å måtte gå spissrotgang mellom sine egne bikkjers møkk (eller møker, som det sies der jeg kommer fra - høres enda verre ut faktisk)? Jeg klarer bare ikke fatte det. Hvordan har de det hjemme, tenker jeg. Er det like jævlig der, eller er det en bevisst politikk å spre egen dritt ut i fellesskapets rom? En dame i gaten ovenfor vår har sett seg så lei av alle kladdene utenfor porten at hun har hengt opp små svarte poser på gjerdet. Skiltet ved siden av sier "Vær så god, ta en gratis pose så jeg slipper å tråkke i hundemøkk".

Jeg er nær ved å hate hunder på grunn av dritten deres. Men det er jo ikke deres feil. Det er hundeeierne som må strammes kraftig opp. Det burde vært bøter for denne typen forsøpling og tilsmussing, på lik linje med menneskelig urinering på offentlig sted. Alle som har fått med seg bæsj inn i gangen etter en tur ut bør være enig med meg i det!

Morgensprekk

Våre morgener pleier å være hektiske. Denne er intet unntak. I dag er det til og med skidag for eldstemann. Kakao skal lages, en litt mer innholdsrik matboks enn den vanlige greia skal fylles, ullundertøy skal kles på, skiene må smøres, solkrem, skitøy, skistavene må navnes. Og så videre.

Så er det hun andre som har fått det for seg at hun ikke vil i barnehagen. Hun som har elsket å gå der siden dag 1. Hun som var så tilpasningsdyktig og fremoverlent at de flyttet henne over på stor avdeling allerede da hun var knapt to.

I begynnelsen trodde vi det bare var noe hun hadde fått for seg etter å ha vært hjemme en tid på grunn av sykdom. Men så gikk det over i gråtkvalte mareritt. ”Jeg vil ikke i barnehagen!!!”. I to uker har hun startet dagen med denne setningen. Personellet er forståelsesfulle, men forstår like fullt ikke hva det kan være. Hun fungerer visstnok helt fint der. What to do? Det får vi komme tilbake til.

I dag er det uansett han andre det dreier seg om. Men det er det bare frem til et visst punkt. I vår familie er det en stadig kamp om oppmerksomheten. Og når et skarpt ”ritsj!” skjærer igjennom den fra før kakafoniske atmosfæren i vårt bittelille (men akk så hendige) vindfang, har midtpunktet definitivt fått et nytt navn. Og ny bekledning. Lyden, som ubønnhørlig bærer med seg assosiasjoner til den av et laken som rives i to, kommer fra pappas dressjakkekledde rygg idet han bøyer seg ned for å stramme snøringen på et par skisko i størrelse 32. Hva i helv…?? Men vi har ikke tid til å sjekke annet enn at dressjakken er like hel. Så drar jeg av sted til barnehagen med hun som absolutt ikke vil til barnehagen. Og han drar med han som skal på skidag.

SPREKK: Ritsj, ratsj, fili-bom-bom-bom. Foto: hegeshorisont.

På vei til jobb prøver jeg å glemme hun på snart fire som gråt sine tapre tårer i vinkevinduet. Det får jeg hjelp til. Han ringer for å fortelle at det ikke var en kjeft på skolen. De skulle møte opp i lysløypa, rett nedenfor der vi bor. Ok, og hvorfor ringer han for å fortelle meg det? Vel. Det var ikke bare det. Den lyden, vet du. Det var skjorta mi. Den dyre? Som du kjøpte i Ålborg? Ja. Hele ryggen har revnet. Stillhet. Så: Må være all treningen. Latter. Får ha jakken på under pressekonferansen da. Mm. Snakkes.

Glemte jeg forresten å fortelle at vi ble vekket klokken 05 i dag morges? En ulykke kommer altså svært sjelden alene.

Pc-akutten, værsågod

TRØBBEL: Pappa ringer meg når han har datatrøbbel.
 Jeg ringer sjefen. Foto: Fotoakuten 

- Hei, det er pappa. Pc-en virker ikke, det ser som om den har krasjet. Det er i alle fall helt svart.

Ops. Det var jeg som ba dem kjøpe seg laptop da jeg var på besøk sist vår. Husket jeg å ta backup av alle bildene jeg overførte fra den gamle? Hjelp! Det er også pappas neste spørsmål.
- Du overførte jo bildene med en sånn minnepinne. Kan det være at de fortsatt ligger der?

Det kan det dessverre ikke. Den hadde ikke stor nok kapasitet til at jeg kunne legge alt over på en gang, men måtte slette i flere omganger for å få plass til alt. Jeg prøver meg med at det jo ligger på den gamle pc-en, og at han kan forsøke å logge seg på den. Men, nei. Det gamle treskverket av en stasjonær maskin er avhendet for lenge siden.

Akk, du dårlige samvittighet. Det er jeg som har påtvunget mine foreldre digitalt kamera, pc og til og med trådløs ruter. Det var godt ment, men hva hvis det nå ender med forferdelse. Hva hvis alle bildene av barnebarna, alle sydenturene og andre minneverdige begivenheter nå er forsvunnet inne i et digitalt, nedstengt mørke? Jeg burde jo ha tenkt på å kjøpe en ekstern harddisk til dem. Angre, angre. Hundre mil skiller oss. Derfor er telefonen mye brukt.

- Hei, det er pappa igjen. Det var heldigvis bare windows-krasj. Ikke harddisk-krasj.
Han har oppsøkt stedet der maskinen ble kjøpt. Takk og pris. Nå skal jeg ut og skaffe ham en ekstern harddisk. Men allerede neste dag:

- Jeg kommer meg ikke inn på nettet. Trodde alt skulle være i orden nå, men blir bedt om å taste inn sikkerhetsnøkkel.
Å, nei! Den husker jo ikke jeg nå. Skrev vi ikke den ned da jeg satte opp pc-en for dem? Pappa har selvfølgelig ikke hatt behov for å taste den inn i etterkant. Før nå. Ai, ai, ai. Alt som var så godt ment fortoner seg nå en smule slitsomt. Vi prøver noen varianter, men ingen gir grønt lys.
Jeg ber ham ta med seg pc og trådløs ruter ned til salgsstedet igjen. De må da kunne nullstille sikkerhetsnøkkelen og hjelpe ham med å lage en ny. Som er lettere å huske.  

Det er helt utrolig at jeg plutselig sitter og skal være dataekspert for noen som kan mindre enn meg. Jeg som føler meg helt blank selv. Men jeg skal vri det til noe positivt og ta dette som et tegn på at jeg kan mer enn jeg var klar over.

- Hei, det er pappa. De fikset det. Jeg har funnet en fantastisk oppskrift på nettet, så nå blir det stasmat i kveld!

Fint, hils mamma:)

Monsterfiller

NOK: No e dæ pinadø nok! Foto: hegeshorisont.

Det snør igjen. Jeg vet det er tidlig å vente på vår 7. februar, men det er lov å håpe. Og håpet har ligget i lufta lenge. I alle fall siden nyttår, da beinfrosten beinfløy. Laget med snøkrystaller har vært passe tykt og passe hvitt, temperaturen har vært passe temperert, og den kommunalt finansierte og privat distribuerte grusen på glitterholka har vært passe spredt.

Småfuglene har kvitret passe entusiastisk og sola har også, knapt synlig, men etter hvert merkbart, begynt å tære litt på det kalde elements dominans. En minimal antydning til smelting midt på dagen gir maksimal næring til vårlengsel.

Men nå snør det igjen. Krystallene er forspiste og dessuten altfor mange. Dette så jeg ikke komme. Hvem skal måke oss ut i morgen når barna skal på skole og barnehage? Han som skulle gjort det, jeg er jo sykmeldt, befinner seg outlandish på jobb. De små kommer naturligvis til å juble, mens mor småskritter etter med bekkenet og blodtrykket sitt.    

Jeg prøver å ikke se ut. Men må registrere hvor mye som er kommet siden sist. De dansende fillene har noe monstrøst over seg. Snart ser jeg ikke ut lenger. Hva som vil møte oss i morgen tidlig orker jeg ikke tenke mer på.

Det eneste som kan sies med største sikkerhet er at februar ikke er vårhåpets måned. Selv ikke i det som nå nylig gikk over til å hete Harens år. Det er vel bare å vente på påskeharen. 

Fordi vi er blitt voksne

En god ting med at lørdagsunderholdningen på tv er så ræva for tiden er at jeg får lest avisene. De tjukke lørdagsavisene med dertil hørende magasiner og bilag. Nam, nam!

De overhypede MGP-delfinalene på NRK kan for eksempel seile sin egen sjø all den tid ungene er i seng og jeg kan kose meg med DN + D2, Aftenposten, VG + VG Helg, Dagbladet + Magasinet. Jeg sveiper bare innom i begynnelsen av sendingen for å sjekke sveisen og kjolen til Rimmen. Trist, men det er det eneste jeg finner interessant. Mitt tidligere entusiastiske og nær-lidenskapelige forhold til MGP er dessverre over.

TV 2s Gullfisken husker jeg også som mye morsommere og ikke minst engasjerende tidligere. Jeg mener å erindre at jeg til og med stemte på de filmene jeg likte best. Tar jeg ikke mye feil satt det gode venner i sofaen og på bordet sto det en ekstra god flaske vin.

Mens jeg skriver dette foresvever det meg at det muligens er meg det har skjedd noe med. Kanskje lørdags-tv holder det nivået det alltid har gjort, mens jeg har forandret meg? I kveld er det for eksempel hverken venner i sofaen eller vin på bordet. Men det er mange aviser. “Vi er blitt voksne, rett slett”. Min kjære har svaret, der han sitter med sin elektroniske avis. Han er ferdig med papirhaugen og har gått over til VG+ på iPaden.

Så er vi det da. Men det er i grunnen helt greit. Før mistet vi hjerneceller lørdag kveld. Nå trimmer vi dem istedet.

Natta!

Seksårig smarting

OPP NED: Junior kan mer enn mamma aner. Som å lese avis opp ned.
Foto: hegeshorisont.

Ikke visste jeg at han kunne lese avisen. Opp ned.

Jeg har fått det demonstrert flere ganger. Barn får med seg langt mer enn vi voksne tror.

Før kunne vi slå om til engelsk kodespråk når samtalen dreide inn på noe han ikke skulle høre. Nå må vi vokte vår Queen’s English (yeah, right!) vel. Noe som ikke bare kan skyldes det halve året i første klasse. Min teori er at det har like mye alle timene med engelsk tv-fotball sammen med pappaen å gjøre.

”Skal vi få is? Men dere sa jo ice cream!” Vel, det er strålende at han er interessert i engelsk språk, men vi voksne blir i alle fall tvunget til å finne andre kommunikasjonsformer for hemmelig tale.  

I dag tidlig ble jeg svar skyldig i en litt mer alvorlig sammenheng. Sittende rett overfor meg ved frokostbordet begynner han å spørre hva det er bilde av i avisen. Hovedsaken på forsiden av Aftenposten er ikke spesielt barnevennlig, så jeg prøver å snakke det bort. ”Men, mamma hvorfor er det norske flagget i midten med piler ut til mange andre flagg?” Hva sier jeg nå? Prøver å snakke det bort. Har ikke lyst til en større utgreiing om dette temaet nå.

Flere norske barn bortføres, står det. Mamma hva betyr det?” Så vet jeg det. Seksåringen kan altså lese fra avisen. Opp ned. Vår lille samtale har nådd point of no return. Jeg blir nødt til å fore vitebegjæret. Forklare på en noenlunde pedagogisk måte hvorfor noen foreldre kidnapper sine egne barn og holder dem unna den andre forelderen i et annet land. 

Svaret blir godtatt. Og jeg har fått meg nok en lekse i å ikke undervurdere min seks år gamle sønn. Nå ser jeg bare frem til å skulle forklare Alvdalsaken for ham. 

Ikke syk, bare gravid

”Skulle gjerne ønsket deg god bedring. Men du er jo ikke syk.”

Sjefens velmente respons kom ikke overraskende. Men den satt. Midt i solar plexus, som nå for øvrig er plassert et godt stykke ut enn vanlig. Min første sykmelding i anledning svangerskap nr. 3 kommer som følge av litt for mange kynnere på et litt for tidlig tidspunkt.

Tilbakemeldingen fra min ellers utmerkede sjef er for øvrig helt i tråd med helsemyndighetens rådende syn på graviditet – det er ingen sykdom. Der i gården menes det at sykeliggjøringen av de svangre har gått for langt. Der for er man altså ikke syk når man er gravid. Hadde det vært en ide å gå grundigere til verks for å finne ut hvorfor en av fire gravide blir sykmeldt, i stedet for å gå bredt ut og gi de sykmeldte enda dårligere samvittighet enn de allerede har?

Man er ikke syk selv om man er så kvalm de første månedene, at hver dag er en kamp i konstant høy sjø. Man er ikke syk selv om man har kramper i føderegionen som gjør at man må stoppe midt på gata og gjøre pusteøvelser. Man er ikke syk selv om man får utslett og intens (svangerskaps-) kløe over store deler av kroppen. Inkludert ansiktet – neida, jeg er ikke syk, har bare fått en allergisk reaksjon på svangerskapet mitt. Man er ikke syk selv om blodårene i underlivet slår krøll på seg, også kalt åreknuter (ja, de kan oppstå der også). Man er ikke syk selv om halve bekkenet løsner, med det resultat at ganglaget ligner mer og mer på en 80-årings (kan noen gi meg en rullator for svingende). Man er ikke syk selv om blodtrykket faller til et stabilt alt for lavt nivå, og sikrer stjernesyn selv i stillesittende tilstand. Man er ikke syk selv om jernlageret plutselig er borte.

Man er i hvert fall ikke syk, selv om man blir sykmeldt i opptil flere omganger av alt dette. Man er ikke syk. For man er bare gravid. 

O’ jul med din bilbane

RACING: Den kom langsomt opp, men skal raskt ned igjen.
Foto: hegeshorisont.

”Jeg visste ikke at den var så stor.” Han har akkurat lukket opp døren til kjellerstua. Etter å ha tilbrakt halve 1. juledag bak lukket dør. Geniet er ferdig å arbeide. Tiden er inne for at vi andre kan beundre verket. Seksåringen har trillrundt blikk. Lillemor på tre skjønner ikke helt hva hun ser. Men det gjør jeg.

Den dekker nesten hele gulvet. Det er ikke til å tro. Vårt felles oppholdsrom, ferdig for et halvt år siden og ment å skulle dekke hele familiens behov, er nå redusert til racingarena for sønnen. Og hans far. Jeg var muligens naiv da jeg gikk med på denne julegaven. Men aldri ble jeg opplyst om at den skulle okkupere rommet. Så mye arbeid og banning som gikk med under byggingen, blir det vel ikke snakk om å demontere den med det første heller. Oh, happy days!

Men han visste altså ikke at den var så stor. Hvilken aldersgrense har den egentlig? Nei, det vet han ikke, for slike ting har vel i grunnen ikke noen aldersgrense. Nettopp. Det er her jeg føler vi er ved kjernen av vår lille utfordring. Passer for hankjønn i alle aldre. Også de som for lengst har passert skolealder. Guttungen elsker den. Han får raskt teken på svinger og looper og jeg vet ikke hva. Fattern er minst like ivrig. Skal jeg liksom være den som bryter idyllen?

Det eneste jeg kan si sikkert er at jula kommer ikke til å vare helt til påske i dette huset. I alle fall ikke i kjellerstua!

-----------------

Epilog:

Det må kunne gå an å se fotball uten å rope så mye. Rope? Det er overtid og drama. Tottenham spiller med en mann mindre og det må være lov å lage lyd da.

Pappa, du ropte så jeg ikke får sove.