Kvinner i 100

I dag vil jeg slå et slag for Camilla Collett, en av norgeshistoriens viktigste kvinneskikkelser.

Fant mange malerier av Camilla
Collett på nettet, men kun dette
ene fotografiet, som er sakset fra
Litteraturhuset.no

Jeg har en kollega som, i tillegg til å være en dyktig journalist, er 16 år yngre enn meg. Frem til slutten av barneskolen tok Signe fra Sør-Vestlandet det som en selvfølge at når det var snakk om det sterke kjønn, så handlet det om kvinner. For som hun sier: ”I min verden hadde jeg jo ikke erfart noe som tilsa at det skulle være motsatt, verken hjemme eller i klasserommet.” Det er mye hun har tatt som en selvfølge, som hun senere innser at ikke er det. Slik er det mange som har det, meg selv inkludert. 

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er rart å tenke på for oss, som er født og oppvokst i verdens mest likestilte land. Før den tid var holdningen til kvinner lik den i land vi slett ikke ønsker å sammenligne oss med. Jubileet skal feires med små og store arrangementer over hele landet. Her jeg bor er Litteraturhuset et bra sted i så måte, for sentralt i debatten om stemmerett for kvinner sto Camilla Collett. Derfor samlet jeg sist uke noen damer for å overvære et foredrag om hennes roman Amtmannens døtre. Det var Norges akademiske superstjerne (ifølge Dagens Næringsliv sist lørdag), litteraturprofessor Toril Moi, som hadde gått døtrene etter i sømmene.

Colletts sømmer var stramt sydd, dog utenfor mønsteret for sin tid. Boken ble utgitt anonymt i 1854 og er ifølge forlaget den første norske romanen som gjennom en realistisk, samfunnskritisk livsskildring reiser spørsmål om kvinnenes problemer. Den handler om muligheter til å gjøre egne valg i en tid da man som fruentimmer var henvist til å sitte og vente til en passende mann meldte sin interesse. Collett kliner til med et så kontroversielt tema som kvinners manglende kontroll over eget liv og valg av ektefelle. Respekt. Budskapet er at kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til å være passiv. Noe å tenke på i vår egen tids debatt om arrangerte og tvangsekteskap blant innvandrere. Det er ikke så lenge siden vi var der. Selv kalte hun romanen for «Et Skrig. Mitt Livs længst tilbakeholdte Skrig.» Etter at hun ble gift, kunne hun omsider delta i offentlig debatt, om enn ikke under eget navn. Ett skritt av gangen, må vite.

Signe hadde ingen grunn til å tro noe
annet enn at kvinner var det sterke
kjønn. For Camilla var det annerledes. 

I 2013 er vi kommet ufattelig mange skritt videre. Noen vil kanskje si for langt, ref. unge jenters nakenbildepublisering på sosiale medier. Andre vil si for kort, ref. likelønn og deltidsarbeid.

Hvordan kommer kjønnsbalansen i samfunnet til å være når mine døtre er så gamle som Signe fra Sør-Vestlandet var da hun fikk sin reality check? Må menn kvoteres inn i styrerommene? Har Lysbakken & Co endelig lykkes i å finne ut hvordan menn kan bli gravide? Jeg tør ikke engang tenke på hvordan fødselspermisjonen skal deles da. Men det er lenge til, og i år vil jeg være med og feire det formødrene har kjempet frem. ”Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett…”, yeah right!

Hva ville Camilla Collett ha gjort, om hun hadde levd i dag? Jeg tror hun ville anbefalt stemmerettsjubileet.no på Facebook og Twitter, og trykket ”Liker” på de ulike tilstelningene som skal holdes gjennom året.

Godt jubileum!