Jeg reddet trolig livet til en baby og hennes mor i dag

En slik buss kjørte nesten på en baby og hennes mor.
Jeg ropte alt jeg greide.  

– Takk! Tusen takk, roper hun mot meg, og snur barnevogna i motsatt retning av der hun kom fra. Hun sjangler litt. Selv er jeg satt ut og blir bare stående og se etter henne.

Det var sånn det skjedde: Jeg kom ut av svingdøra på Posthuset kl 1505. Gikk som vanlig med målbevisste skritt for å krysse Biskop Gunnerus gate, for å strene videre gjennom Gunerius og til bussholdeplassen i Brugata. Det er passering på eget ansvar, så jeg ser meg alltid minst to ganger til hver side før jeg løper over. Her dundrer både trikker og busser forbi. Akkurat nå kommer en diger leddbuss fra høyre, så jeg stopper opp og venter på at den skal passere.

På motsatt side seg jeg den unge kvinnen i full fart mot meg. Det er tydelig at hun skal over veien. Men hun har ikke sett seg for. Hun har ikke sett at bussen er på vei mot henne. Hun er helt i sin egen verden. Hjulene på barnevogna er over kantsteinen og nedi veien. Jeg ser det nesten skje. Av full katastrofealarmhals roper jeg: Stopp! Stopp!

Hun ser på meg, og greier på mirakuløst vis å dra vogna tilbake over kanten igjen. Sjåføren ser også på meg. Han ser sjokkskadd ut. Han legger panna mot rattet mens køen hoper seg opp bak bussen. Han har nettopp foretatt en actionfilmaktig bråbremsing med ørten tonn leddbuss midt i Oslo i rushtiden. Og han er tydelig preget. Han ser etter moren med vogna, som på refleks snur og går i helt motsatt retning av der hun kom fra. Hva tenker han? Hva slags hjelp får han for å fordøye denne nestenkatastrofen? Hva tenker hun? Hvordan går det med henne nå?

Jeg vet ikke hvor mange tonn en leddbuss veier, men jeg har sett det for meg mange ganger etterpå. Barnevogna som smadres. Babyen som flyr ut og lander livløs på asfalten. Moren som blir liggende på den andre siden. Hadde jeg jeg ikke ropt. Hadde hun ikke hørt at jeg ropte. Men vi gjorde det. Hun og jeg.