Et lite mateventyr

Kø hos pølsemakerne

I dag dro vi for å sjekke ut Oslos nye stolthet - Mathallen.

I perfekt høstvær gikk vi hjemmefra - to store og tre små - langs Akerselva og ned til Vulkan der matmekkaet ligger.

Det var trangt om plassen. Veldig trangt. Skilter ved inngangene som sa: Parker barnevognen i barnevognparkeringen og få en bolle. Med vår sovende ettåring var det uaktuelt. At det pågikk en ølfestival der inne gjorde sitt til at støynivået var på et, ja, ganske støyete nivå.

Men ved å gå hver sin tur fikk vi sett oss rundt, smakt på godtbitene, og konstatert at dette er et sted for fremtiden. Et sted å ta med familien for å spise, eller vennegjengen for å spise og drikke. Eller for å handle inn høykvalitets snadder til helga.

Snadder med hjem.

Ungene elsket barkrakkene utformet som ekte dagroser. Vi voksne elsket tanken om at det endelig har kommet et sted som ser ut til å ta mat og matglede på alvor. Hurra!

Som en kuriositet kan jeg nevne at en av delikatessene hos Vulkanfisk var "Saftige Helgelandsreker". Til å få hjemlengsel av.

Med hjem i posen hadde vi blant annet kyllingkonfit og provencesaus fra Stangeriet. Nam! Gleder meg til i kveld!

Ærlighet og andre -heter

I dag ble jeg lettere opphetet. Og det hele to ganger i løpet av en time.

Det er slikt som kan skje når en bryter rutinen. Jeg tok bussen i stedet for sykkelen. Det skulle jeg ikke gjort. Da måtte jeg opp med lommeboka, finne Flexus-kortet, dra det foran leseren, putte det tilbake i lommeboka, og legge lommeboka tilbake i veska, samtidig som både jeg og mange andre skulle finne et sete. Samtidig som jeg hadde tankene et helt annet sted. Jeg vet ikke når, eller på hvilken måte det skjedde. Det jeg derimot med stor sikkerhet vet, er at lommeboka ikke var i umiddelbar nærhet da jeg sto i kaffebaren og skulle betale ett kvarter senere.

Jeg skrudde alarmknappen over på «code red», som de sier i Grey’s Anatomy, og sperret bank- og kredittkortene mens jeg gikk til kontoret. Ringte Ruter, som ringte trafikkleder, som ringte sjåføren, som ikke kunne finne noe i bussen. Men bussen skal være tilbake ved Oslo S kl. 07.31, så du kan jo dra ned og sjekke selv. Jeg fant naturligvis ikke noe der, og sjåføren var fra seg av utålmodighet etter å kjøre videre. Kanskje Trafikanten hadde fått inn noe. Nei, du må dra til Hittegodskontoret på Nationaltheatret. Fikk telefonnummeret dit, og hastet videre inn på Oslo S. Var det ikke en bitteliten politistasjon her før? Bare klesbutikker nå.

ÆRLIGST: Her jobber en av Oslos ærligste karer.
Han reddet dagen min, men nektet å ta imot finnerlønn.

Nedstemtheten er til å ta og føle på idet jeg entrer Posthuset igjen. Og det er da det skjer. Ukjent nummer. Hei, det er Geir. Lurer på om du har mistet noe. JA DET HAR JEG! Geir, som var på vei verkstedjobben i Lodalen, som satt på skrå bak meg. Han er det som ringer og sier han er lei for at han ikke får levert den før etter arbeidstid. Dette er ikke til å tro. Det finnes fremdeles sjeler som mener at ærlighet varer lengst.

Nå er det ikke lenge til jeg skal møte Geir fra 34-bussen. Den lettheten jeg føler nå, vil bli premiert med finnerlønn.


Denne sto på trykk i siste utgave av Post- og Bringavisen (konsernavis for Posten Norge).