 |
| TIL LITEN OG STOR: Hun mellomste foretrekker sin streptokokkmedisin servert i høye glass. Vi har alle vårt. Foto: Heges horisont. |
To dager før han pakket Asiakofferten og reiste var vi hos legen. Årsaken var en del hangling og hoste som ikke ville gi seg. Fire av fem fikk rødt utslag på prøvene. Supermann kunne imidlertid iføre seg kappen og fly ut i den store verden i ti dager.
Vi andre fikk hver sin kur mot streptokokker. (Ironisk nok varer de også i ti dager). To stykk flytende i kjøleskap, to stykk i tablettform. Fire ulike doseringer, tre ganger daglig. Glad jeg er vant til å skrive lister. Han på sju får midtpådagendosen klistret fast med tape i lokket på matboksen. Tidspunktet må jeg bare stole på at han husker. Hun på fire får en streptococktail der Apocillin, eplejuice og en isbit utgjør bestanddelene. Serveres i glass på stett, naturligvis. Annen hver slurk tar hun fra et vannglass.
Hun på sju måneder er dessverre underlagt et noe mer brutalt regime. På rygg, hender og bein holdes fast, mens jeg forsøker å få henne til å svelge de grusomme dråpene. Det lille ansiktet snurper seg sammen, og hun ser like sjokkert ut hver gang. Jeg klandrer henne ikke. Legemiddelfirmaene derimot. Hvorfor skal det være så vanskelig å lage medisin til barn som ikke smaker vondt? Eller enda bedre, hadde den vært smakløs kunne jeg lurt den i melken.
Halvveis i kuren nå. Nattesøvnen begynner så smått å vende tilbake. I dag er første dag jeg ikke måtte bløtlegge hun minste for å få bort den størknede klumpen av grønt snørr der nesen skulle vært. Tenk å være nødt til å bli utsatt for dette når man er så liten. Men slik er det å ha to søsken som trekker med seg det som er av bakterier hjem.
Selv angrer jeg litt på at jeg ikke kjøpte Canesten når jeg først var på apoteket. Det burde komme automatisk på resepten når man får pencillin. Det skal jeg si til legen min neste gang. Men nå skal jeg ta kveld. Og si til meg selv: Dette går kjempebra!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar