Vårens Vakreste Pliktløp

DUGNAD: All ære til de foreldrene som møtte opp på dugnaden. Selv om
de sikkert helst ville vært et annet sted. Foto: Heges horisont

Det er langt fra Vårens Vakreste Eventyr. Snarere Vårens Verste Pliktløp. Eller, det egentlig ikke SÅ ille med dugnad. Hvis alle deltar. Det gjorde ikke medmødrene og -fedrene i barnehagen. Med 120 barn var potensialet stort. Men jeg vil anslå at under halvparten stilte, med en forelder hver. Selv stilte vi med to voksne + baby i vogn.

Dugnad. Smak på ordet. Klangen og -nad endingen bringer tankene tibake i tid. Langt tilbake. På Wikipedia leser jeg at "Dugnad er et felles utført og vanligvis ulønnet frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnadsbegrepet er utpreget norsk. Våren 2004 ble det kåret til Norges nasjonalord". Ser man det.

RAKEGJENG: Innsatsen hos de som møtte var upåklagelig.

Mon tro hva de tenkte, de som hentet barna og dro hjem mens vi andre sto der og kostet, raket, spylte, malte, plukket søppel, ryddet og vasket. For at våre unge, lovende skal ha en hyggeligere hverdag. Noen hadde sikkert en god grunn, men ikke over halvparten. Det nekter jeg å tro.

I det første borettslaget vi bodde i da vi flyttet til Oslo, måtte man betale en fraværsavgift ved forfall. Slik burde det vært i barnehagen også. Så kunne pengene kommet ungene til gode i en eller annen form.

I dagene som fulgte deltok ungene på egne dugnader (Rusken-aksjonen) i regi av både skolen og barnehagen, der de ryddet søppel i nærområdet. Når jeg tenker meg om er det en fin måte å bevisstgjøre de små på. At man i fellesskap bidrar til å gjøre nærmiljøet til et triveligere sted. Men da er det jo et relativt dårlig signal når foreldrene dropper voksendugnaden.

Det ble fint i barnehagen. Da de to timene var unnagjort var det tid for neste dugnad - i sameiet. Ble fint der også. Og nå er det et år til neste gang.