lørdag 8. desember 2012

Nestekjærlighet på prøve

Jeg elsker desember og alt som har med jul å gjøre. Men noen gruer seg.

For noen kan jul få være jul, bare de
overlever den. Foto: hegeshorisont
Når kvikksølvet kryper nedover, og frostrøyken skyter opp fra fjorden, finner jeg fram vinterdyna. Tjukk, varm og stappet med dun. For meg er den selve symbolet på vinter. Og det er lett å ta den for gitt. 

Hver dag til og fra jobb passerer jeg både norske og utenlandske uteliggere og tiggere. Noen ligger på madrasser under en bru jeg går forbi. Noen står i kø utenfor en varmestue som de venter på skal åpne. Mens atter andre sjangler rundt med ting i hendene, som i alle fall ikke gir kroppen næring. Felles for dem er at de ser frosne og forkomne ut. For nå kommer vinteren. Selv har jeg dundyne om natta og dunjakke om dagen. Hvis jeg fryser, har jeg meg selv å takke. 

Hvem skal de hjemløse takke? Ikke godt å si. Men det finnes heldigvis folk som lever av å hjelpe. Kirkens Bymisjon for eksempel. I tida frem mot jul kjører de en kampanje de kaller Gled en som gruer seg til jul. Det er en kjensgjerning at det som for noen er en tid der det skal nytes og gledes sammen med slekt og venner, er den mørkeste tida for andre. Noen gruer seg, og synes jula er verst. 

Å bo i Oslo setter både tålmodigheten og nestekjærligheten på prøve. Da jeg flyttet hit i 1999, var offentlig tigging nesten usynlig i bybildet. I dag føler jeg at jeg vasser i tiggere enkelte dager. De rister pappkrusene sine opp i ansiktet mitt og er ikke engang vennlige. De invaderer bussen med skral trekkspillmusikk og forventer betaling. Da hender det at jeg har lyst til å rope ”Nei, vet du hva, jeg er på vei til barnehagen og har det travelt, og dessuten har jeg nettopp betalt et lass med regninger, jeg skulle kjøpt julegaver, men det kan jeg ikke før neste lønning, for nå er jeg blakk og dessuten drittlei av å bli stoppet av sånne som deg, så flytt deg!” 

Jeg har spilt av den lydfilen i hodet noen ganger. Og hver gang skjemmes jeg. Tenkte jeg virkelig det? Samtidig trøster jeg meg med at denne påminnelsen er sunn på et vis. De tilhører en fattig minoritet i min by. Jeg tilhører en privilegert minoritet i verden. 

Foto: Kjell Håkon Larsen, Frelsesarmeen
I skrivende stund er det 18 minus. Det byr på problemer for de uten husnøkkel og boliglån. Med frosten dampende inn over Bjørvika er det så kaldt at selv de med rulleskøyter, knekk i knærne og slørete blikk, er borte fra gatene. De vanligvis så tilstedeværende doplangerne rundt Trafikanten, der jeg går av og på bussen, glimrer med sitt behagelige fravær. Til og med de pågående nigerianske horene i områdene rundt nederste del av Karl Johan, har forduftet. Bare de helt sjanseløse, de som er ribbet for rettigheter i Norge, er ute på jobb nå. 

På nyhetene ser jeg at Frelsesarmeen har måttet flytte sitt overnattingstilbud til større lokaler på grunn av stor pågang fra romfolk. I stedet for å fryse i hjel får de altså sove inne et par netter. Frelsesarmeens jobb er å hjelpe. Det er en av grunnene til at jeg støtter dem og andre veldedige organisasjoner direkte. Putter jeg i gryta istedenfor i pappkruset, føler jeg meg trygg på at de blir brukt noenlunde fornuftig.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå omsatte varehandelen i Norge for nær 50 milliarder i desember i fjor. Det er godt gjort at vi ikke handler oss fra hus og hjem, skjønt det nok kan kjennes slik for en og annen i januar. Kanskje kan det være en idé å bruke bitte litt på noen som trenger det mer enn deg? 

Det føles ganske godt å bidra til at noen gruer seg litt mindre til jul.


Hver 4. lørdag skriver jeg lørdagsspalte i Helgeland Arbeiderblad, lokalavisen i hjembyen min Mosjøen. Denne sto på trykk 7. 12.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar