Frekk herre i frakk

FREKKEST: Frekk, frekkere, frakk-kledt herremann. Han
tok ikke fem øre for å snike i køen. Foto: hegeshorisont.no

Jeg har møtt Frekkhetens Nådegave. Pakket inn i dress, slips og stokk.

Det skjer ikke så ofte, men i dag mistet jeg både munn og mæle. Jeg er ute i et rutinemessig ærend hos mitt lokale apotek. Etter å ha buksert meg selv og vogna gjennom døren uten handicapknapp, blir jeg stående og speide etter kølappautomaten. Den er tydeligvis flyttet.

Jeg blir var en eldre herre som også ser litt søkende ut. Drar vogna etter meg bort for å trekke lapp. Det er mange som skal ha sine apotekremedier før helgen. Jeg skal hente på SFO og i BHG og håper det går kjapt. Jeg rekker akkurat å merke meg at jeg er nummer åtte i køen, da lappen brått forsvinner ut av fingrene mine. Eldre herre: Den tar jeg. Jeg: Hva mener du? Eldre herre: Siden jeg var her før deg er den min. Jeg: ???

APOTEKATAKK: Jeg fikk både medisin og et
lite anfall av stumhet på apoteket i dag.
Foto: hegeshorisont.no

Så går han. Jeg får ikke frem et eneste fornuftig ord som kan parere denne høyst uventede, lett sjokkerende handlingen. Flere kunder får det med seg. En annen vogntrillende dame sender meg et medlidende blikk. En av de ansatte iler til og spør om en av oss (den eldre, eller meg) bare skal betale, så kan hun ta det. Det skal vi ikke. Vi er her i samme ærend. Vi har fått en resept av legen vår. Vi er her for å hente medisinen vi har fått foreskrevet. Forskjellen er bare at han er unntatt offentlig folkeskikk. Ååå, jeg får lyst til å rope: "Hør her din dritt! Jeg skjønner hvis du har vonde knær og ikke kan stå lenge i kø. Men du kunne spurt først! Da skulle jeg mer enn gjerne overlatt lappen min til deg." Han er probert antrukket, i dress, slips og frakk. Han bærer sågar med seg en liten spaserstokk. Men i min verden er ikke det nok til å sette seg selv foran andre.

Selvoppnevnt skikk og bruk-ekspert og forfatter av boken «Skikk og bruk i en ny tid», Toppen Bech, er en av dem som ber om mer høflighet av den oppvoksende slekt. - Jeg synes virkelig det er mye uhøflig ungdom. Mye av respekten for de eldre og forbildene er blitt borte, sa hun til VG i forbindelse med lanseringen.

Vel ute igjen ringer jeg Søsteren. Jeg: Det har skjedd noe. Hun: Hva er det? Jeg: Jeg har blitt forulempet. Av en frekk jævel av en distingvert, eldre herremann. Hun: Nok et eksempel på at det ikke er ungdommer som har størst mangel på folkeskikk. De oppfører seg frekt både på bussen og i butikken. Forlanger å komme foran med breddfulle handlevogner når jeg selv står der med en enkel bleiepakke. Jeg: Enig! Hun: Mange av dem forventer en type respekt de ikke er i nærheten av å kunne gi tilbake. Jeg: Åhh, takk. Enig ganger ti.

Nå har jeg (nesten) lagt det bak meg. Jeg tenker på alle gangene jeg har holdt opp døren for eldre, og gitt dem plassen min på buss og bane. Jeg kommer til å fortsette med det. Noen må være med på å opprettholde en viss grad av anstendighet og normal folkeskikk i det offentlige rom.

Made in India

Hun vet ikke at håret hun ofrer
til gud havner på hodet til rike
kvinner i Vesten.
Skjermdump: TV2.no 

Religion som milliardindustri: Når sterk tro blir til langt hår. 

Ikke visste jeg at norske kvinner kjøper lengre hår for en halv milliard i året. Men nå gjør jeg det. Har akkurat sett en dokumentar om hvor dette ekte og helt naturlige ekstensions-håret, som kan krølles, glattes, farges og vaskes som ditt eget egentlig kommer fra. Det er rystende, men alt kan det lages industri av. Bare det er etterspurt nok.

"Håret for en kvinne er som fjærdrakten på en fugl. Hun er ikke hel uten. Det må være langt og det må være fyldig" sies det av mennene som står bak denne storindustrien. Historien veksler mellom fattige kvinner fra slummen, nederst på den indiske rangstigen, som ofrer sitt hår for et bedre liv, og rike kvinner i den vestlige verden, som kan og vil betale for enda mer skjønnhet.

I det indiske tempelet sitter barbererne på rekke og rad. Sinkbaljer fulle av diverse kniver taler sitt tydelige språk. En tykkfallen barberer vasker håret på en liten kvinne med hoftelangt hår. Det ser brutalt ut. Han ser tomt ut i luften. Gudene må vite hvor mange kvinner som sitter foran ham på denne måten i løpet av en arbeidsdag. Så er det frem med kniven. Systematisk baner den seg vei over hodebunnen. Blod pipler frem her og der. Øynene til kvinnens lille sønn er store og sorte. Han er med for å se mamma miste håret, skjønnheten, verdigheten.
Utenfor tempelet legger kvinnen seg ned med munnen mot jorden. Kysser bakken. Hun er tydelig preget, men har gjort det hun kom for. Ofret det fineste hun hadde til sin gud. Da vil han oppfylle hennes ønske. Et ønske om et bedre liv. Hun har spart penger lenge. Til reisen og barberingen. Sammen med sin lille sønn har hun kjørt buss hele natten.

Enorme mengder hår kjøres daglig fra disse indiske templene. Det går via en del mellommenn, det vaskes, renses, avluses, blekes, farges, klippes, før det ender opp i en frisørsalong nær deg.

Åtte timer sitter den norske jenta i frisørstolen. Seks tusen kroner senere blir hun fortalt at håret hun får sveiset på kommer fra indiske kvinner som har gitt det som gave til et tempel. Dette har de gjort i årevis, men mens det tidligere ble kastet, blir det nå eksportert til Vesten slik at pistrete (mine ord) nordisk hår kan bli langt og fyldig.

Fem minutter sitter den indiske kvinnen bøyd foran barbereren. Hun blir ikke fortalt at hennes gudegave ender opp på hodet til en rik kvinne. En som ikke akkurat går rundt og tenker på hvilket stort offer dette var for hun som en gang eide håret.

Jeg fordømmer ingen. Men hadde denne industrien eksistert om våre indiske medsøstre visste?