fredag 28. desember 2012

Jul med kraftig bismak

JULEPYNT: Jul i stua var det, åkke som.
Det ble ikke akkurat slik jeg hadde tenkt. 

Det blir jo forsåvidt sjelden det. Men for et selverklært julemenneske er det krevende når den forventede kosen forsvinner i kollektiv kleenex- og feberørske. Hele familiekvintetten var involvert. Og ingen spilt rent.

NB: Er du av typen som hater jul, eller av andre grunner ikke liker å lese om julerelaterte temaer, kan du bare stoppe og lese nå. Jeg har ikke endret standpunkt hva mitt forhold til jul angår, og ser allerede frem mot den i 2013.

IMMUNJAZZ. Det begynte med den sedvanlige høst-vinterforkjølelsen (eller var det influensa?) i midten av november. Da hadde jeg, for ordens skyld, begynt å lage julemusikkliste på Spotify allerede. Greit å være forberedt. Vi fikk det alle etter tur. For egen del varte det i nesten tre uker. Dette skjedde naturligvis mens Supermann var utenlands, men ennå var det lenge igjen til jul, og jeg så positivt på at vi ble smittet av hverandre i en slags kjedereaksjon. Så fikk vi jazzet opp immunforsvaret slik at vi ble godt rustet til den O´ salige ferien som ventet.

FLYGENDE GULVTEPPE: Ut i frosten. Snart i garasjen.
Så til renseriet. Et fint minne om en jul utenom det
vanlige. Foto: Heges horisont 
CIRCLE LINE. Men det ga seg ikke. Tvert imot fortsatte vi å smitte hverandre. Vi var Ruters ringrute. The Circle line. Hals, feber, influensa, omgangssyke. Ringen sluttet. Og den ville ikke åpne seg. Før det var to uker igjen til jul. Da var alle friske og raske. I sju dager til ende. Så skulle jeg ta ut oppsparte fridager uka før jul, en riktig koseuke - kjøpe de siste julegavene i fred og ro, bake, vaske, pusse sølv, være litt husmor med god tid.

NO ME-TIME. Men natt til første fridag begynte nr. 1 å kaste opp. Da han var frisk og skoleklar igjen satt jeg på kafe (me-time), etter å ha fått klemt inn tre supereffektive timer med julegavehandel, da barnehagen var på tråden. Nr. 3 hadde feber, om jeg kunne komme og hente henne. Latten forble urørt. Og i parkeringshuset var det kaos og ellevill tuting fordi bommen ikke ville åpne seg.

ALLERGIMORO. Glemte jeg å si at jeg i løpet av de tre timene skulle vokse øyenbrynene hos hudpleieren? Det var ikke lurt. Det ble tidenes allergiske reaksjon. Hovnet opp slik at jeg nesten ikke kunne se. Det så ut som jeg hadde fått skikkelig juling. Det ble solbriller i Konserthuset - julekonserten med Oslo Gospel Choir og Maria Haukaas Mittet - til kvelds. Jeg hører jo med ørene, tenkte jeg. Men det var mørkt.

Jeg har googlet i ettertid og funnet ut at man kan bli plutselig allergisk mot noe man har gjort mange ganger før. Er fin igjen nå, men dette var unødvendig. Og jeg gjør det aldri igjen.

SKRAL GJENG. Lillejulaften ble nr 3. febersyk igjen. Så fikk nr. 2 det samme. Da var det bare naturlig at mor sjøl også ble syk igjen 3. juledag. For å toppe det hele fikk jeg et solid og nydelig stykke munnsår midt på truten. Nice.
Så her går vi da, og nyser hoster, er vekselvis varme og kalde, har dårlig matlyst, stort søvnunderskudd  og generelt trasig allmenntilstand. Nå har heldigvis mamma og pappa kommet på besøk, slik at vi får litt hjelp. Men tror du ikke han også ble syk etter å ha vært her i en dag? Det var bare å komme seg bort på apoteket og få fylt opp medisinaldepoet i ei farlig fart.

SOLBRILLER I MØRKET:  Solbriller i Konserthuset. På
konsert med Oslo Gospel Choir. Funket. Men ingen ting
å  trakte etter. Foto: Heges horisont
COSYLANSJOKK. 4. juledag er nr. 3 verre og etter en akuttime hos fastlegen kommer vi hjem med Cosylan såpass han ikke skal hoste seg ihjel. Den kommer opp etter 10 og et halvt sekund. Lander perfekt utover det nyrensede gulvteppet i massiv ull. What to do? Med resten av familien som måpende bivånere ruller jeg det sammen og kaster det ut i snøen.

MONOPOLTAP. Nå ser jeg at dette begynner å ligne et skikkelig sutreinnlegg og du tenker kanskje trorduatduerdenenestesomharhatt- sykdomiheimenijulaeller? Det har vært fine stunder også. Laget og spist mye god mat (selv om den ikke smakte så mye), spilt spill (blant annet overlegent tap for Supermann i Monopol), hatt fint samvær med slekta (selv om de måtte stille som sykepleiere), akt rattkjelke, måkt snø og trent.

BEGERET FULLT. Jeg klager sjelden over sykdom, men jeg er lei nå. Hadde jeg hatt en ropert skulle jeg gått ut på verandaen og ropt: Det er nok nå. Begeret er fullt. Champagneglasset renner over, og det er ikke engang nyttårsaften!

Nei, denne jula får vi bare spole fort forbi. Satser på sterkt comeback i 2013. Juleidyll får jeg ellers mer enn nok av på Facebook.

Snakkes!

lørdag 8. desember 2012

Nestekjærlighet på prøve

Jeg elsker desember og alt som har med jul å gjøre. Men noen gruer seg.

For noen kan jul få være jul, bare de
overlever den. Foto: hegeshorisont
Når kvikksølvet kryper nedover, og frostrøyken skyter opp fra fjorden, finner jeg fram vinterdyna. Tjukk, varm og stappet med dun. For meg er den selve symbolet på vinter. Og det er lett å ta den for gitt. 

Hver dag til og fra jobb passerer jeg både norske og utenlandske uteliggere og tiggere. Noen ligger på madrasser under en bru jeg går forbi. Noen står i kø utenfor en varmestue som de venter på skal åpne. Mens atter andre sjangler rundt med ting i hendene, som i alle fall ikke gir kroppen næring. Felles for dem er at de ser frosne og forkomne ut. For nå kommer vinteren. Selv har jeg dundyne om natta og dunjakke om dagen. Hvis jeg fryser, har jeg meg selv å takke. 

Hvem skal de hjemløse takke? Ikke godt å si. Men det finnes heldigvis folk som lever av å hjelpe. Kirkens Bymisjon for eksempel. I tida frem mot jul kjører de en kampanje de kaller Gled en som gruer seg til jul. Det er en kjensgjerning at det som for noen er en tid der det skal nytes og gledes sammen med slekt og venner, er den mørkeste tida for andre. Noen gruer seg, og synes jula er verst. 

Å bo i Oslo setter både tålmodigheten og nestekjærligheten på prøve. Da jeg flyttet hit i 1999, var offentlig tigging nesten usynlig i bybildet. I dag føler jeg at jeg vasser i tiggere enkelte dager. De rister pappkrusene sine opp i ansiktet mitt og er ikke engang vennlige. De invaderer bussen med skral trekkspillmusikk og forventer betaling. Da hender det at jeg har lyst til å rope ”Nei, vet du hva, jeg er på vei til barnehagen og har det travelt, og dessuten har jeg nettopp betalt et lass med regninger, jeg skulle kjøpt julegaver, men det kan jeg ikke før neste lønning, for nå er jeg blakk og dessuten drittlei av å bli stoppet av sånne som deg, så flytt deg!” 

Jeg har spilt av den lydfilen i hodet noen ganger. Og hver gang skjemmes jeg. Tenkte jeg virkelig det? Samtidig trøster jeg meg med at denne påminnelsen er sunn på et vis. De tilhører en fattig minoritet i min by. Jeg tilhører en privilegert minoritet i verden. 

Foto: Kjell Håkon Larsen, Frelsesarmeen
I skrivende stund er det 18 minus. Det byr på problemer for de uten husnøkkel og boliglån. Med frosten dampende inn over Bjørvika er det så kaldt at selv de med rulleskøyter, knekk i knærne og slørete blikk, er borte fra gatene. De vanligvis så tilstedeværende doplangerne rundt Trafikanten, der jeg går av og på bussen, glimrer med sitt behagelige fravær. Til og med de pågående nigerianske horene i områdene rundt nederste del av Karl Johan, har forduftet. Bare de helt sjanseløse, de som er ribbet for rettigheter i Norge, er ute på jobb nå. 

På nyhetene ser jeg at Frelsesarmeen har måttet flytte sitt overnattingstilbud til større lokaler på grunn av stor pågang fra romfolk. I stedet for å fryse i hjel får de altså sove inne et par netter. Frelsesarmeens jobb er å hjelpe. Det er en av grunnene til at jeg støtter dem og andre veldedige organisasjoner direkte. Putter jeg i gryta istedenfor i pappkruset, føler jeg meg trygg på at de blir brukt noenlunde fornuftig.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå omsatte varehandelen i Norge for nær 50 milliarder i desember i fjor. Det er godt gjort at vi ikke handler oss fra hus og hjem, skjønt det nok kan kjennes slik for en og annen i januar. Kanskje kan det være en idé å bruke bitte litt på noen som trenger det mer enn deg? 

Det føles ganske godt å bidra til at noen gruer seg litt mindre til jul.


Hver 4. lørdag skriver jeg lørdagsspalte i Helgeland Arbeiderblad, lokalavisen i hjembyen min Mosjøen. Denne sto på trykk 7. 12.

torsdag 29. november 2012

Ekte kvinner driter i om de baker cupcakes, brød, eller ingen av delene


Jeg har bestemt meg for å stå frem. Innrømmer herved at jeg er en mamma som prioriterer det å være mamma mer enn samfunnet forventer. I tillegg blogger jeg. Men cupcakes, det baker jeg ikke.

SYMBOLTUNG BAKST: Disse søte kakene er det mange som elsker å hate.
Foto: Tine.no
Det pågår for tiden en debatt om cupcakes. Og om kvinnene som baker dem. De er fra midten av tjueårene til slutten av trettiårene. De har fått barn, og er opptatt av hus og hjem. Noen viser frem sine fargerike, smørkremtoppede eventyrkaker på nettet, mens andre gjør sin greie uten å kreve særlig stor oppmerksomhet.

Men de som ikke baker cupcakes elsker å lage leven rundt dette. Noen vil gjerne ha det til at cupcakefløyen er ofre for en romantisert gjenoppliving av husmoren fra 50- og 60-tallet. Andre mener endatil at det er et umulig prosjekt de har begitt seg ut på, for bak baksten skjuler det seg visstnok både naivitet og undertrykte ambisjoner. Etterlatt inntrykk blir at de amerikanske kakene både har skylden for at ikke flere kvinner tar lederstillinger, og for at likelønn er noe vi bare kan glemme. 

I en kronikk på nrk.no/ytring skrev bloggeren Jorunn Stokke Aamodt (Frøken Makeløs) at "Bloggere som presenterer glansbildeversjoner av livene sine, øker presset på andre kvinner. Summen av de perfekte historiene blir en forventet normalitet." Jeg er ganske enig. Derfor var også utgangspunktet for min egen hverdagsblogg en motreaksjon til dette. Men likevel synes jeg de må få gjøre hva de vil. Det er tross alt frivillig å besøke disse mammabloggene. Presset øker fra alle kanter uansett, så her handler det om å være selektiv, beskytte seg selv, og slå på bullshitfilteret innimellom.

Det siste cupcakeinnlegget jeg så var skrevet av Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen. Under ingressen "Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobb." skapte hun en voldsom debatt i kommentarfeltene og på Twitter. "Det er ikke riktig at kvinner gjør opprør mot likestilling og arbeidslivet for å prioritere hjem og kjøkkenbenk" skrev hun, og baserte seg på fakta fra SSB, som slår fast at kun 4 prosent av norske kvinner er hjemmearbeidende. Videre spurte hun: "Men hvorfor skapes det et inntrykk av at kvinner aller helst, så snart de har råd og mulighet, vil være hjemme? At pappaperm nærmest er med på å forrykke den naturlige orden i hjemmet? Dette er et mysterium når de aller fleste kvinner velger annerledes."

Tja. Kan det ha noe med å gjøre at mange kvinner ikke ser seg råd til å gå ned i stilling, selv om de gjerne ville? Kan det ha noe å gjøre med at ikke alle arbeidsgivere synes dette er en god idé? Kan det også ha noe å gjøre med at det er et litt skambelagt tema blant "flinke piker" å skulle gå til sjefen å gi uttrykk for at det er krevende å stå på hundre prosent for jobben akkurat nå? 

Da jeg i høst skulle tilbake i jobben som mellomleder, etter å ha vært hjemme med barn nummer tre, gikk jeg ned i 80 prosent stilling. Det var mitt eget valg, og det satt langt inne. Men bare tanken på hvordan hverdagen ville bli hvis begge skulle jobbe like mye som før ga meg pusteproblemer. Hamsterhjulet. Jeg ville ikke dit igjen. Selv mener jeg at jeg gjorde min familie - og samfunnet - en tjeneste. Dette er et forebyggende tiltak for å få oss til å fungere på sikt. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker å yte mitt, men det er vanskelig å gi maks både hjemme og på jobb med tre små barn og en mann som jobber 150 prosent. Slik er det bare. Jeg bruker ikke de frigjorte 20 prosentene til å bake. Believe me, de får bein å gå på helt uten melskyer og glasur. Men om så var - skulle jeg kritiseres for ikke å bidra nok til samfunnet generelt og likestillingen spesielt? Om jeg ville, kunne jeg jaget etter å klatre. Men det måtte i tilfelle vært for egen del, og ikke for å tekkes alle som mener jeg burde. 

Kan vi som ikke ønsker det snart få slippe å bli pådyttet dårlig samvittighet for at vi ikke tar ut hele vårt potensial? Jeg er drittlei at maset om at kvinner må tørre å ta lederstillinger. Få tør si hvorfor de ikke vil. Med god grunn. Det er ikke politisk korrekt å innrømme at man ønsker å prioritere familien mens barna er små. Er den andre parten i forholdet også i en krevende stilling har du definisjonen på tidsklemthet. På den annen side er det fantastisk at kvinner som ønsker det tar ledende stillinger. Vi trenger trenger dem og må fortsette å legge til rette for at de kan være både mødre og ledere. Jeg har selv akkurat fått en småbarnsmor som sjef, og synes det er helt strålende.

Så langt er både hjemmefront, arbeidsgiver, og undertegnede enige om at 80-prosentløsningen fungerer utmerket. Vi har til og med tatt grep med tanke på pensjonspoengene jeg taper. Men man skal aldri si aldri. Jeg kan plutselig få lyst. Så får det heller være at toget eventuelt har gått når den tid kommer. For meg er det viktigste å gi barna mine en god start, skape trygge forhold for dem mens de er små. Og det er nå. Han på åtte har hatt en fulltidsarbeidende mamma hele livet, og ser ikke ut til å ha tatt skade av det. Men han har heller ikke noe imot å se meg mer. 

Tilbake til baksten. For det er ikke bare cupcakes debatten dreier seg om. Nei tenke seg til, en del av de samme nymotens, deltidsarbeidende bakstekjerringene og bloggerne har drevet det så langt at de ønsker å lage all mat fra grunnen. Drømmer seg bort i kvinneblader og- blogger fulle av oppskrifter og fristende bilder. Hjemmelagde sauser, supper, brød. Maken til selvpåført kvinneundertrykkelse skal man lete lenge etter. 

IKKE PERFEKT: Svir dem hvert år, men vil jeg ha perfekte
krumkaker kan jeg jo bare dra til bakeren. Er ikke verre. Altså.
Jeg befinner meg midt på skalaen. I voksen alder har jeg begynt å eksperimentere mer med hjemmelaget mat, fordi jeg har tre små barn og gjerne vil vite hva maten inneholder, og fordi det (som regel) rett og slett smaker mye bedre. Men det kunne ikke falle meg inn å begynne å kritisere de som ikke baker. Enhver får gjøre som hun lyster, uten å samtidig måtte påta seg skylden for den samfunnsmessige skjevheten mellom kjønnene. 

For meg som verken er spesielt glad i, eller kunne tenke meg å bake de etterhvert så symboltunge cupcakesene, er det gledelig at det nå er tid for en annen type bakst, nemlig julecakes. Tror jeg kommer til å kjøpe to, og bake tre sorter. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan og vil. Og jeg gleder meg. Mulig jeg kommer til å blogge om det også. Men da under tittelen "Svidde krumkaker i år også".



lørdag 17. november 2012

Fotball i tacoen

FOTBALLGLEDE: Det er alltid en fotballkamp
som er for viktig til å kunne overses.
Middagslaging ingen hindring.
Han: Men, det er en veldig viktig fotballkamp akkurat nå.
Jeg: Oi, er det virkelig. Den har jeg aldri hørt før. Men, dere har jo akkurat vært ute og sett Tottenham - Arsenal (på nær-kafeen). Hva er det som er livsviktig nå da?
Han: Reading - Everton.
Jeg: Men, hallo?
Han: Ja, Everton og Tottenham kriger om å bli topp fire, så dette er viktig.

Endelig er det min tur til å ligge på sofaen en stakket stund, mens Supermann lager middag. Han har fått med seg nr. 1 (8) på kjøkkenet, og nå skal de kokkelere frem litt taco til oss. Det er de to herrene som har bestemt dagens middag, så da kan de gjerne få lage den også.

Det tar ikke lang tid før jeg rykkes ut av den sjeldne, helgebilagslesestunden. Hører plutselig fotballkamplyder som freser seg vei gjennom kjøttdeigstekingen. Har han gått ned for å sette på tv´n i kjellerstua for full måking, så han kan få med seg kampen likevel?

Neida, er bare iPaden som er plassert midt mellom grønnsaker, lefser og tacoskjell på kjøkkenbenken. Slik kan det også gjøres. Og der står de to artigkarene, med en ikke minste skyldig mine, idet jeg runder åpningen til kjøkkenet.

TACOGLEDE: Kampen endte godt.
Maten ble god. Lørdagslykke!
De enser meg ikke en gang. Det gjør imidlertid nr. 2 (5) og 3 (1). De iler til i håp om å finne årsaken til kjøkkenspetakkelet. Så er det bare pappa og storebror som tacolerer, med fotballkamp som akkompagnement.

I vårt hus er det alltid en fotballkamp som kan, bør eller må ses. Og han skal ha for kreativiteten. Kampen endte i Tottenhams favør (Everton tapte). Og takk og pris for det, siden de ble gruset av Gunners tidligere på dagen. Maten ble grusegod, den også.

God helg!

lørdag 10. november 2012

Å hedre sine fedre

I morgen er det farsdag. Enten du vil eller ikke.
PAPPAKOS: Tippekamp med pappa i blokka i
det som på folkemunne het Helvete. Året var
1973, altså lenge før jeg visste hva farsdag var. 

Da jeg gikk på Olderskog skole på begynnelsen av det glade åttitallet brukte vi alltid de siste formingstimene før andre søndag i november til å lage farsdagskort. Det var forseggjorte saker. Og veldig hemmelig. Men han visste nok hva som kom, han som lå i senga og latet som han sov. Det var jo same precidure every year. Og når kortet var ferdig beundret og behørig kommentert, ble det lagt høytidelig ned i nattbordskuffen. Sammen med kortet fra i fjor og året før der igjen.

Det var en grei tradisjon. Vi ungene ga selvlagede kort, mens mamma serverte gelekake med romkrem til kaffen. Ikke noe stort oppstuss akkurat, men en hyggelig og familiesosial samling en søndagsmorgen i november.    

Så var farsdagen fraværende i mange år. Da jeg fikk barn selv kom forventninger om kake, noe jeg har greid å innfri, av å til for egen maskin, av og til med hjelp fra Hansen. Baker Hansen.

Google forteller meg at farsdagen fremdeles dreier seg om å vise kjærlighet og omsorg for fedre generelt og far spesielt. Det skal helst skje i form av kjøpte gaver. Slips og sokker, isskrape og verktøy står det at han ønsker seg. Videre leser jeg at ”Pondus er også en slager blant mange, og Ponduskalenderen for det kommende året pleier alltid å komme ut i god tid før farsdagen.” Nuvel.  
PAYBACK: Da jeg giftet meg for ni år siden
var det på tide å betale for alle farsdagskortene
han hadde mottatt opp igjennom årene...
Hjemme hos oss får ikke pappa slike gaver. For det første har han det han trenger. For det andre overlater jeg til barna å gi ham gaver de kan fikse selv.

Nr. 1 (8) skal gi pappa en lapp med fine ord. Han skal sende en epost så han har det elektronisk også.
Nr. 2 (5) er ikke i tvil om hva pappa skal få. En frisørtime med henne. For som hun sier:  Jeg skal bli frisør når jeg blir stor, og nå er det din tur til å bli "frisørt" pappa!
Nr. 3 (1 1/2) er lykkelig uvitende om hva farsdag er, men jeg tipper hun slår til med en stor klem og et delvis tannlaust glis.

Jeg hadde slett ikke tenkt å gjøre et stort nummer ut av det, men gavetipsene har florert i alle kanaler hele uken, så farsdagen er de fullt informert om. Heldigvis er vi enige om at det er ganske fint å gi gaver som ikke kan kjøpes for penger. Det skader ikke å føle litt på at den berusende gleden over å gi er like stor, selv om gaven er gratis. 

Enn du da, mamma. Hva skal du gi? Åtteåringen ser på meg med et blikk som krever et velfundert svar. Frokost på senga, svarer jeg, over middels fornøyd med min raske respons. Det blir en ganske sen frokost, da. Siden pappa kommer hjem fra Dublin sent på kvelden, repliserer han omtrent like raskt. Det er sant. Det hadde jeg helt glemt. Han har, mer eller mindre uvitende selvsagt, valgt bort selveste farsdagen for å dra utenlands på kompistur.

Tenker vi gjør om den frokosten til ”Hei kjære. Middagsrester i kjøleskapet. Klar til oppvarming.” 

God farsdag!


Om innlegget: På trykk i Helgeland Arbeiderblad 10.11.12, under spaltevignetten "Fra sidelinja". Bildene er private og kan ikke brukes uten etter avtale.

lørdag 6. oktober 2012

Et lite mateventyr

Kø hos pølsemakerne
I dag dro vi for å sjekke ut Oslos nye stolthet - Mathallen.

I perfekt høstvær gikk vi hjemmefra - to store og tre små - langs Akerselva og ned til Vulkan der matmekkaet ligger.

Det var trangt om plassen. Veldig trangt. Skilter ved inngangene som sa: Parker barnevognen i barnevognparkeringen og få en bolle. Med vår sovende ettåring var det uaktuelt. At det pågikk en ølfestival der inne gjorde sitt til at støynivået var på et, ja, ganske støyete nivå.

Men ved å gå hver sin tur fikk vi sett oss rundt, smakt på godtbitene, og konstatert at dette er et sted for fremtiden. Et sted å ta med familien for å spise, eller vennegjengen for å spise og drikke. Eller for å handle inn høykvalitets snadder til helga.
Snadder med hjem.

Ungene elsket barkrakkene utformet som ekte dagroser. Vi voksne elsket tanken om at det endelig har kommet et sted som ser ut til å ta mat og matglede på alvor. Hurra!

Som en kuriositet kan jeg nevne at en av delikatessene hos Vulkanfisk var "Saftige Helgelandsreker". Til å få hjemlengsel av.

Med hjem i posen hadde vi blant annet kyllingkonfit og provencesaus fra Stangeriet. Nam! Gleder meg til i kveld!

Ærlighet og andre -heter

I dag ble jeg lettere opphetet. Og det hele to ganger i løpet av en time.

Det er slikt som kan skje når en bryter rutinen. Jeg tok bussen i stedet for sykkelen. Det skulle jeg ikke gjort. Da måtte jeg opp med lommeboka, finne Flexus-kortet, dra det foran leseren, putte det tilbake i lommeboka, og legge lommeboka tilbake i veska, samtidig som både jeg og mange andre skulle finne et sete. Samtidig som jeg hadde tankene et helt annet sted. Jeg vet ikke når, eller på hvilken måte det skjedde. Det jeg derimot med stor sikkerhet vet, er at lommeboka ikke var i umiddelbar nærhet da jeg sto i kaffebaren og skulle betale ett kvarter senere.

Jeg skrudde alarmknappen over på «code red», som de sier i Grey’s Anatomy, og sperret bank- og kredittkortene mens jeg gikk til kontoret. Ringte Ruter, som ringte trafikkleder, som ringte sjåføren, som ikke kunne finne noe i bussen. Men bussen skal være tilbake ved Oslo S kl. 07.31, så du kan jo dra ned og sjekke selv. Jeg fant naturligvis ikke noe der, og sjåføren var fra seg av utålmodighet etter å kjøre videre. Kanskje Trafikanten hadde fått inn noe. Nei, du må dra til Hittegodskontoret på Nationaltheatret. Fikk telefonnummeret dit, og hastet videre inn på Oslo S. Var det ikke en bitteliten politistasjon her før? Bare klesbutikker nå.

ÆRLIGST: Her jobber en av Oslos ærligste karer.
Han reddet dagen min, men nektet å ta imot finnerlønn.
Nedstemtheten er til å ta og føle på idet jeg entrer Posthuset igjen. Og det er da det skjer. Ukjent nummer. Hei, det er Geir. Lurer på om du har mistet noe. JA DET HAR JEG! Geir, som var på vei verkstedjobben i Lodalen, som satt på skrå bak meg. Han er det som ringer og sier han er lei for at han ikke får levert den før etter arbeidstid. Dette er ikke til å tro. Det finnes fremdeles sjeler som mener at ærlighet varer lengst.

Nå er det ikke lenge til jeg skal møte Geir fra 34-bussen. Den lettheten jeg føler nå, vil bli premiert med finnerlønn.


Denne sto på trykk i siste utgave av Post- og Bringavisen (konsernavis for Posten Norge).


torsdag 30. august 2012

Alexia, 34 år i et forhold - hjelp henne!

TRENGENDE: Alexia, 34 år i et forhold har utilfredsstilt begjær
- hjelp henne! Foto: Yahoo.com (bare så det er sagt!)
Jeg er ferdig med Yahoo. Og kåte Alexia.

Min første gratismail var Yahoo. Jeg fikk min første konto på midten av 1990-tallet. Mange av mine venner valgte hotmail, men jeg havnet på yahoo. Husker ikke helt hvorfor. Men jeg kommer definitivt til å huske hvorfor jeg avsluttet dette årelange kundeforholdet.

Jeg logger meg på mailen i kveld, og hva får jeg se? Jo, en annonse med bilde ev en kåt, øyensynlig sterkt trengende blondine hvis nåværende forhold er såpass utilfredsstillende at hun trenger hjelp. Øyeblikkelig sådan. Og det fra en nordnorsk trebarnsmor (39) på Tåsen, ansatt i Posten Norge, med sjuseter utenfor hekken, fisk to-tre ganger i uken, altfor mye klesvask, farging av ettervekst hver sjette uke og årskort på SATS.

Jeg vet i grunnen ikke om jeg skal le, gråte eller sende et helvetes indignert klagebrev til Yahoo. Det er ganske drøyt. Invaderende, når jeg tenker meg om. Her logger jeg meg på for å sende en mail til min mor, og så er det dette som møter meg. Trodde de hadde forbrukerundersøkelser som snakket sitt tydelige språk med hensyn til hvem som var aktuelle for hvilke annonser. Mye kan tyde på at det ikke er slik.

For meg er det enkelt å bytte mailleverandør, selv om jeg har vært fornøyd så lenge jeg har hatt mitt drøyt 15 år lange forhold til Yahoo. Håper det er like enkelt for Alexia å få den hjelpen hun åpenbart trenger.

søndag 1. juli 2012

Blant plaster og snørr i bassenget

LYKKERUS: Ungene fikk svømmehud mellom tærne. Mor fikk
bassengbakterier på hjernen. Nesten.
Jeg har vært i Syden med familien. Det gikk for det meste helt fint. Men for mor ble det likevel noen prøvelser, les: Hygieneutfordringer. Må bare innrømme det. Jeg blir mer hygienefokusert jo eldre jeg blir og jo mer aktive barna er. Den største utfordringen ved besøk på slike steder er bassengbadingen. Ungene på 8, 5 og 1 elsker den, og er mer i vannet enn på land. Naturlig nok vil de gjerne ha med oss voksne i vannet også. Min indre stemme sier: Neeei, ikke gjør det. Det er ekkelt.

Som liten visste også jeg å sette stor pris på bassenglivets gleder. Jeg husker godt at mamma tok oss med på såkalt "damebad" i den kommunale svømmehallen. To timer hver onsdag var forbeholdt kvinner i alle aldre som søkte det våte element i rolige omgivelser. Med skapnøkkelen fulgte det en liten svamp innsatt med såpe, som vi uten å mukke vasket oss med før vi ikledde oss badetekstiler. Vi lærte å dykke, stupe, vi tok svømmeknappen, og når vi kom hjem var det pannestekte ostesmørbrød og Dynastiet på TV. Åh, herlige minner!

I voksen alder har begeistringen lagt seg. Faktisk tror jeg den ble liggende igjen på bunnen i Kippermoen svømmehall på begynnelsen av åttitallet.  I Norge har vi regler som sier at alle skal dusje og vaske kropp og hår med såpe før de går i bassenget. Alle som har besøkt et offentlig bad vet at dette følges av omtrent halvparten. Resten gir f og lar klorvannet gjøre jobben. Sosial- og helsedepartementets Forskrift for badeanlegg, basseng og badstu inneholder alle reglene svømmebassengeiere må overholde. Badegjestene trenger kun å huske å vaske seg skikkelig før de går uti. Det gjør de ikke. I svømmehalldusjen spør ungene høyt og tydelig hvorfor de må vaske seg nakne når andre (både voksne og barn) står der og dusjer med badetøyet på. Ikke alltid enkelt å komme med et fornuftig svar. Når endatil undersøkelser viser at en av fem tisser i svømmebassenget blir jeg kvalm. Skikkelig uvel. Det betyr i klartekst at både du og jeg kjenner noen som gjør det. Uæhh!

HURRA: Ungene elsker bassengvann, og skal få lov til å være lykkelig
uvitende om hva det skjuler. Til de finner det ut selv.
I bassengområdene under den deilige Syden-sola er det grunn til å tro at det er enda verre. Vaskepåbudsskiltene er ikke-eksisterende og solkremen ligger tjukk og glinsende som et middels stort oljeutslipp på vannflata. - Mamma, se. Et plaster! Hun (5) dukker opp fra vannet med en hudfarget og uappetittelig kladd på armen. - Æsj, kast det, sier mor, og oppdager i neste øyeblikk en diger, hva er det, kan det være, ja, det ER en snørrklyse! Greier såvidt å foreta en unnamanøver og ser at den hvitgrønne, manetaktige gørra klistrer seg på ryggen til en liten gutt. Plasteret fra isted ligger på bunnen og slynger seg i bevegelsene fra vannet. Andre menneskers hår fester seg mellom fingrene. Tilliten til at klor tar knekken på alt det uhumske er svært lav. Jeg må jobbe med meg selv. Blokke ut. Late som det er ok. La gleden over å kunne bade dagen lang skyve bort nestenangsten for alt grumset og de tusen millioner bakteriene som lurer seg inn i kroppens hulrom.

Det gikk fint. Ingen ble syke av badingen. Tvertimot steg badeiveren enda et hakk. Derfor ble det tur til svømmehallen igjen så fort vi kom hjem. Jeg klarte å lure Supermann av gårde. Noen må jo bake brød. Ungene er fortsatt lykkelig uvitende om mammas bassengfobi. Og enda viktigere: Takket være bassengturene har de lært seg den livsviktige kunsten å svømme.

lørdag 12. mai 2012

Dramaqueen med krampe

HOT LEG: Denne leggen fikk en del oppmerksomhet hjemme hos oss i
etterkant av Holmenkollstafetten. Foto: Heges horisont.
Jeg: Ikke vær så dramaqueen. Han: Au, au, au! Press. Foten. Bakover. For. Faen.

Scenen som utspiller seg i vindfanget er uvirkelig. Supermann på rygg med ett bein i lufta. Rister og er ugjenkjennelig i ansiktet. Jeg gjør visst feil, for han HYLER når jeg gjør det jeg tror han ber om. Svetten siler. Leggen ser rar ut. Det er en klump der. Muskelkrampe er det visst. Det høres i alle fall ut som om det er det han hveser frem. Døra fortsatt åpen. Hekken er akkurat nedsagd, så tipper en og annen nabo får med seg at det ligger en hardt skadd mann i landslagsdrakt på gulvet vårt.

Lillemor (5) hører også rabalderet og kommer ilende til. Jeg presser foten. Supermann vræler. Hun: Mamma, er det noe feil med pappa? Jeg: Ja, han har litt vondt i beinet sitt. Lillemor: Hvorfor det?

Ja, hvorfor det? Fordi pappa har løpt. Holmenkollstafetten. Og som vanlig gir han alt. Og litt til. Selv om han ikke har fått trent nok på forhånd. Han har åpnet for hardt, men kjørt på likevel. Han har lagt seg bak ei friidrettssnelle og latt henne dra. For så å passere kjekt like før veksling. Han har løpt på seg blodsmak som antakelig ikke slipper taket før banketten er godt i gang. Han har til og med kastet seg over målstreken (men du er jo ikke Northug, kjære), lagt seg ned på alle fire slik at en kar fra arrangøren må komme bort for å sjekke at alt står bra til.

SUPERT: Han hentet frem supermannkraften og overlevde leggkrampen.
Heldigvis. Noe annet skulle tatt seg ut. 
Når anfallet har gitt seg får jeg høre at han fikk krampe utenfor Kiwi også. Der greide han å kurere seg selv, slik at han kom seg hjemover på et vis. Men såvidt innenfor dørstokken hjemme er det altså på´n igjen.

Når det hele er over ler han heldigvis av opptrinnet. Men han greier ikke gå den lille kilometeren bort til banketten på stadion. Inn i bilen med alle tre ungene bak, og en nyrehabilitert, dog stivbeint pappa foran. Barna: Hvor skal vi? Jeg: Vi skal kjøre pappa på fest. Han skal feire at han ble frisk i beinet igjen.  

For han overlevde. Han er jo tross alt Supermann.

Vårens Vakreste Pliktløp

DUGNAD: All ære til de foreldrene som møtte opp på dugnaden. Selv om
de sikkert helst ville vært et annet sted. Foto: Heges horisont
Det er langt fra Vårens Vakreste Eventyr. Snarere Vårens Verste Pliktløp. Eller, det egentlig ikke SÅ ille med dugnad. Hvis alle deltar. Det gjorde ikke medmødrene og -fedrene i barnehagen. Med 120 barn var potensialet stort. Men jeg vil anslå at under halvparten stilte, med en forelder hver. Selv stilte vi med to voksne + baby i vogn.

Dugnad. Smak på ordet. Klangen og -nad endingen bringer tankene tibake i tid. Langt tilbake. På Wikipedia leser jeg at "Dugnad er et felles utført og vanligvis ulønnet frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnadsbegrepet er utpreget norsk. Våren 2004 ble det kåret til Norges nasjonalord". Ser man det.

RAKEGJENG: Innsatsen hos de som møtte var upåklagelig.
Mon tro hva de tenkte, de som hentet barna og dro hjem mens vi andre sto der og kostet, raket, spylte, malte, plukket søppel, ryddet og vasket. For at våre unge, lovende skal ha en hyggeligere hverdag. Noen hadde sikkert en god grunn, men ikke over halvparten. Det nekter jeg å tro.

I det første borettslaget vi bodde i da vi flyttet til Oslo, måtte man betale en fraværsavgift ved forfall. Slik burde det vært i barnehagen også. Så kunne pengene kommet ungene til gode i en eller annen form.

I dagene som fulgte deltok ungene på egne dugnader (Rusken-aksjonen) i regi av både skolen og barnehagen, der de ryddet søppel i nærområdet. Når jeg tenker meg om er det en fin måte å bevisstgjøre de små på. At man i fellesskap bidrar til å gjøre nærmiljøet til et triveligere sted. Men da er det jo et relativt dårlig signal når foreldrene dropper voksendugnaden.

Det ble fint i barnehagen. Da de to timene var unnagjort var det tid for neste dugnad - i sameiet. Ble fint der også. Og nå er det et år til neste gang.


fredag 13. april 2012

Frekk herre i frakk

FREKKEST: Frekk, frekkere, frakk-kledt herremann. Han
tok ikke fem øre for å snike i køen. Foto: hegeshorisont.no
Jeg har møtt Frekkhetens Nådegave. Pakket inn i dress, slips og stokk.

Det skjer ikke så ofte, men i dag mistet jeg både munn og mæle. Jeg er ute i et rutinemessig ærend hos mitt lokale apotek. Etter å ha buksert meg selv og vogna gjennom døren uten handicapknapp, blir jeg stående og speide etter kølappautomaten. Den er tydeligvis flyttet.

Jeg blir var en eldre herre som også ser litt søkende ut. Drar vogna etter meg bort for å trekke lapp. Det er mange som skal ha sine apotekremedier før helgen. Jeg skal hente på SFO og i BHG og håper det går kjapt. Jeg rekker akkurat å merke meg at jeg er nummer åtte i køen, da lappen brått forsvinner ut av fingrene mine. Eldre herre: Den tar jeg. Jeg: Hva mener du? Eldre herre: Siden jeg var her før deg er den min. Jeg: ???

APOTEKATAKK: Jeg fikk både medisin og et
lite anfall av stumhet på apoteket i dag.
Foto: hegeshorisont.no
Så går han. Jeg får ikke frem et eneste fornuftig ord som kan parere denne høyst uventede, lett sjokkerende handlingen. Flere kunder får det med seg. En annen vogntrillende dame sender meg et medlidende blikk. En av de ansatte iler til og spør om en av oss (den eldre, eller meg) bare skal betale, så kan hun ta det. Det skal vi ikke. Vi er her i samme ærend. Vi har fått en resept av legen vår. Vi er her for å hente medisinen vi har fått foreskrevet. Forskjellen er bare at han er unntatt offentlig folkeskikk. Ååå, jeg får lyst til å rope: "Hør her din dritt! Jeg skjønner hvis du har vonde knær og ikke kan stå lenge i kø. Men du kunne spurt først! Da skulle jeg mer enn gjerne overlatt lappen min til deg." Han er probert antrukket, i dress, slips og frakk. Han bærer sågar med seg en liten spaserstokk. Men i min verden er ikke det nok til å sette seg selv foran andre.

Selvoppnevnt skikk og bruk-ekspert og forfatter av boken «Skikk og bruk i en ny tid», Toppen Bech, er en av dem som ber om mer høflighet av den oppvoksende slekt. - Jeg synes virkelig det er mye uhøflig ungdom. Mye av respekten for de eldre og forbildene er blitt borte, sa hun til VG i forbindelse med lanseringen.

Vel ute igjen ringer jeg Søsteren. Jeg: Det har skjedd noe. Hun: Hva er det? Jeg: Jeg har blitt forulempet. Av en frekk jævel av en distingvert, eldre herremann. Hun: Nok et eksempel på at det ikke er ungdommer som har størst mangel på folkeskikk. De oppfører seg frekt både på bussen og i butikken. Forlanger å komme foran med breddfulle handlevogner når jeg selv står der med en enkel bleiepakke. Jeg: Enig! Hun: Mange av dem forventer en type respekt de ikke er i nærheten av å kunne gi tilbake. Jeg: Åhh, takk. Enig ganger ti.

Nå har jeg (nesten) lagt det bak meg. Jeg tenker på alle gangene jeg har holdt opp døren for eldre, og gitt dem plassen min på buss og bane. Jeg kommer til å fortsette med det. Noen må være med på å opprettholde en viss grad av anstendighet og normal folkeskikk i det offentlige rom.

lørdag 7. april 2012

Menn som ikke skifter bleier

Hos klikk.no finnes mange tips for dem som har problemer med
bleieskiftarbeidet. Skjermdump: klikk.no
Langfredag 2012 leste vi på vgnett  at "Menn slipper å skifte bleier i barnehage". Seks dager for sent til å kvalifisere for aprilspøk. Det viser seg å ikke være en spøk i det hele tatt, men ramme alvor.

I Sporvongane private barnehage på Bryne må de kvinnelige ansatte skifte bleie på barna, leser vi videre. - Menn må få være menn, mener den pedagogiske lederen.
Rogaland er det fylket i landet der mannemangelen er størst. Sporvongane er den barnehagen i Rogaland som har størst andel menn. Likevel slipper de altså å skifte bleier her.
- Hos oss er det damene som skifter bleier. Jeg vet det er gammeldags og politisk ukorrekt, men menn må få være menn. Om noen ytrer ønske om å slippe bleieskift tar vi selvfølgelig hensyn til det, sier pedagogiske leder Tone Elin Grønstad i den private barnehagen. Hva ER det som skjer? Sporvongane barnehage og Bryne er i alle fall ettertrykkelig satt på kartet. Spørs bare om det var på denne måten de ønsket det.

Tall fra Kunnskapsdepartementet viser at bare fire av hundre menn synes førskolelæreryrket er attraktivt. Målet er at 20 prosent av førskolestudentene skal være menn. Men er det virkelig slik rekrutteringen skal foregå? Ved at de skal unntas selve drittjobben? Hvilke signaler sender dette til de kvinnelige ansatte? Vil man ta risikoen på at dyktige kvinner velger dropper dette yrket fordi de ikke ønsker å bli redusert til skittørkere? Og hvilke signaler sender det til barna? Skal de lære i barnehagen at bæsjebleier er noe damene tar seg av? Jeg kan bare ikke ta det seriøst. I dag ser jeg at Likestillingsombudet reagerer på praksisen. Hun mener dette ikke hører hjemme i 2012. 

I samfunnsdebatten har vi hørt flere profilerte menn fortelle at bleieskifting noe de bare ikke gjør. Musikeren Hans Erik Dysvik Husby har gjort det. Finanskarene Øystein Strand Spetalen og Jan Haudemann-Andersen har gjort det. Wayne Rooney har gjort det. Sagt offentlig at dette overlater de til kona. Men de stiller veldig opp på andre ting, altså. Som å følge opp på idrettsbanen når ungene blir større. Jeg skal ikke legge meg borti hvordan den enkelte familie ordner seg innad. Men dette er toneangivende menn, som mange ser opp til. Derfor bør de tåle kritikk. Synes jeg ser at Supermann skulle nekte å befatte seg med banskit. Da hadde han i alle fall ikke vært Super lenger. Ikke Mann heller, forresten. 

Det finnes andre måter å heve statusen til barnehageyrket. Å la menn slippe bleieskiftarbeidet er en dårlig ide, for å si det diplomatisk. Min far skiftet bleier på meg da jeg kom til verden i 1973. Hva er det som får menn til å tro at de skal slippe i 2012? De får jo til og med betalt for det.

Hva sier dere menn som skifter bleier med den største selvfølge?

tirsdag 3. april 2012

Trinny og Susannahs grine-tv

GRINE-TV: Skinny Trinny og hennes litt fyldigere venninne
Susannah har inntatt Norge med stilbevisst grine-tv. Skjermdump: fem.no
Jeg hadde sett det på tv mange ganger før. Britiske Trinny og Susannahs herjinger med vanlige kvinners utseende generelt og klesstil spesielt. Jeg så til og med da de beveget seg til USA, og senere til Australia for å hjelpe disse nasjoners ubehjelpelige.

Jeg fant det underholdende hver gang de de ba helt normalt utseende A4-kvinner gå ut og handle klær, bærende på sine stusselige håndvesker fulle av motepolitiske formaninger. Det hele ble filmet, og de to fashiongodessene rev seg i håret mens de sukket og stønnet over håpløsheten. Men ved programmets slutt, da de endelig hadde skjønt poenget (les: gitt etter for det massive presset) var det happily ever after med familien i studio og vakre - takket være tannbleking, botox, hårfarging, hårexstensions, manicure, pedicure, hold-in, push-up og sist men ikke minst shut up. Trinny og Susannah did the talking, mens de nyvakre smilte taust eller hvisket frem at dette var the biggest day of my life og thank tou so much.

Når har fenomenet Trinny and Susannah kommet til Norge. Det er ikke like gøy lenger. Mulig det blir for nært når de kaster seg over kvinner som kunne vært naboen, kollegaen eller noen andre du kjenner. De dropper også den medisinske kosmetikken. Trinny og Susannah: Oppdrag Norge handler om å finne "tilfeldige" kvinner på gaten i norske byer, for så å forvandle dem til sitt nye, langt bedre jeg.

I kveld så jeg mitt andre program. Slik ble det omtalt på FEMs nettsider: "De siste årene har Drammen gjennomgått en forvandling fra å være slitt og trafikkbelastet til å bli en perle av en by det er grunn til å være stolt av. Men hva med menneskene som ferdes der? Kanskje er også de modne for en overhaling? Når Trinny og Susannah inntar gatene, geleides flere «elever» på veien mot en mer stilfull fremtid."

Vi møter det lesbiske paret Marte (34) og Helene (35) som skal gifte seg til sommeren. De er lei av fordommen om å «måtte» være maskuline i et lesbisk forhold. De trenger også råd og tips de kan dra nytte av i forbindelse med bryllupet. Vi møter også Christina, som er av den oppfatning at høyde og vekt ikke matcher hverandre, og at hun kroppslig sett mest ligner en mann. Dessuten har hun brukt de samme klærne siden hun gikk på videregående, og mener hun ser mer ut som en tenåring enn en alenemamma på 22.

Ja, det blir for nært. For klamt, kleint og hva skal jeg si? Ekte. De norske damene er for ekte. For lik deg og meg. Kanskje har de gått på den samme skolen, kanskje ligner de på noen du kjenner, eller kanskje har de til og med på seg noe du selv har hjemme i skapet. Noe du nå, etter at Skinny Trinny og hennes litt fyldigere venninne Susannah har dømt plaggene nedenom og hjem, må vurdere om skal få adresse Fretex.

Kommer jeg til å se på det igjen? Helt sikkert. Håper bare jeg ikke begynner å grine når de drar opp mødrene på scenen. Slitsomt å bli så emosjonell når jeg trodde jeg bare skulle bli underholdt.

PS: Har du ikke sett programmet, men er nysgjerrig på om du er pære, kjegle, kremmerhus eller en annen artig form kan du sjekke moteguruenes Finn din form. 

onsdag 28. mars 2012

Full krupp for lillesnupp

Så har også bittelillemor meldt seg for legevakten. Ikke storesøster style, med kutt og blodsøl. Egentlig var det verre. For krupp er noe burde man slippe å oppleve når man er bare ti måneder.

Det begynte på formiddagen. Riv og rasp i brystet. Har du opplevd krupp, eller falsk krupp som det merkelig nok kalles, så vet du hva det er. Storesøster hadde det første gang da hun var tre. Supermann var i Sør-Afrika. For å gjøre en ganske lang og halvtraumatisk historie kort endte det på Ullevål. Siden har hun hatt det to-tre ganger, og jeg vet hva jeg skal gjøre når hundehosten og åndenødhvesingen inntrer.

PRE-KRUPP: Høye fjell og dype daler.
Bittelillemor i storform tidligere på dagen. 
Bittelille blir ikke bedre. Heller verre utover ettermiddagen og kvelden. Lyden av sliten laushund på speed er bare baby med luftveistrøbbel. Klokka ni drar vi. Nå har hun vanskelig for å puste. Supermann er for en gangs skyld hjemme når legevaktlampene blinker. Men han er ikke så verst dårlig selv, med feber og lungevondt, og får sitte i bilen. Og se fotball på mobilen. Etter kun ti minutters venting får vesla, iført sin lyseblåstripete, storebrorarvede nattdrakt, den første dosen. Bronkieberoligende. Nå blir det snart bedre, lille venn. Som premie fra sykepleieren får hun en plastdinosaur som er akkurat stor nok til å kunne sette seg fast i halsen. Mamma konfiskerer. Vrææl!

Neste stopp er døgnåpent apotek nede i Oslo sentrum. Her får jeg vente sammen med diverse kasuser og andre som trenger apoteksaker utenom A4-tid. Supermann og minimor kjører rundt, ikke spesielt enkelt å parkere heromkring. Selv ser jeg at mobilen selvfølgelig snart er fri for strøm. Får heldigvis ringt så jeg vet hvor de står.

Vel hjemme må hun vekkes for en ny dose. Pusting og pesing. Gråting og hvesing. Smiler tappert. Jeg tenker at jeg er privilegert som kan oppsøke privat legevakt. De best anvendte pengene på det mest fornuftige medlemskapet noensinne.

Spurs leder. Vesla sover. Kom oss gjennom dette også, gitt.

lørdag 17. mars 2012

Fattig for en dag

PENGELENS: Det ble smalhans og t-baneangst da jeg glemte
lommeboken hjemme. Foto: Heges horisont
Denne uken gjorde jeg en interessant øvelse. Jeg var fattig for en dag. Og det var høyst ufrivillig. Etter å ha gått av buss 34 ved Trafikanten og marsjert på sedvanlig vis mot Byporten og Dagens Første Kaffe, kjente jeg det. En ubehagelig følelse. Et bittelite blaff.

Tenkte ikke mer på det før jeg sto og og lette etter lommeboken. I min faste morgenkaffebar. Det kunne ikke være mulig. Veskeforet ut. Innholdet opp på disken.

Det var mulig. Jeg hadde glemt lommeboken hjemme. Det som ikke skulle skje hadde skjedd. Kaffen rykende klar i pappen. Baristaen klar for penger. Hun syntes muligens det var like pinlig som meg. Kaffeengelen foreslo at at jeg kunne betale neste dag. Jeg pep frem et "takk".

Men ydmykelsen i kaffebaren var bare starten. The worst was yet to come. Etter noen timer begynte lunsjlampene å blinke. Selvfølgelig hadde jeg akkurat denne dagen ikke tatt med meg mat. Det halve brødet som var igjen i brødskuffen måtte jeg naturligvis la ligge igjen til Supermann og mine tre barn.

Nå kunne denne historien fortsatt fritt etter Hamsun. Men timer må byttes ut med minutter. For "det var i de minutter, at jeg gik og sultet i kontorlandskabene i 19. etg. i et av hovedstadens høieste byggverker".  Redningen kom i form av en kreditnota hos en kjær kollega. Jeg hadde lånt henne penger et par dager før, og ikke hadde jeg tenkt å avkreve henne sånn uten videre. Dama er jo sunnmøring! "Er du sikker på at du ikke trenger mer?" spør hun bekymret. Men nei. Jeg skal da klare meg med 52,50 til jeg er hjemme igjen.

Salatbaren i kantina frister. Jeg er ganske så fornøyd idet jeg skal til å betale. "Vi tar ikke kontanter, kun kort" Å, faen! Det er sant. Det har de begynt med mens jeg var i permisjon. Så fint. Jeg kjenner en irriterende rødme bre seg. Køen bak meg er lang. Det er rushtid i kantina. What to do? Her er det ingen kjære mor. Den ellers så søte indiske, eller pakistanske, kassadamen viser ikke samme sympati som jeg fikk fra den svenske gjestearbeideren i kaffebaren. Jeg kan ikke huske sist jeg følte på en tilsvarende fornedrelse. Kan noen høre skrikene fra magen min? Det er et helt kor der nå, og de synger HØYT.

På vei til Rimi Byporten med mine 52,50 passerer jeg både rumenske tiggere og norske narkomane.  Jeg skjemmes litt. Inne på butikken blir jeg nødt til nøye å overveie hva jeg skal kjøpe, men er forøyd med å ha 14 kroner igjen etter endt handel. Jeg angrer ennå på at jeg ikke ga dem til en av dem jeg går forbi hver eneste dag.

Etter endt arbeidsdag sitter jeg litt mer anstrengt på t-banen enn vanlig. Flexus-kortet ligger jo i lommeboka. Det koster 900 hvis jeg blir tatt. Jeg slipper heldigvis å forklare meg for en av Ruters kontrollører. Det ville vært toppen av ydmykelseskaka, men jeg kommer meg helt til Nydalen hvor jeg skal til Sats for å trene.

Etter timen kan jeg ikke kjøpe med meg en After Workout Recovery Bar. Jeg mangler 10 kroner. Det blir en banan. Den smaker utmerket. Konklusjonen må være at det er sunt å bli fratatt noen av dine selvfølgelige rettigheter for en kort stund. Om ikke annet setter det i gang noen tankeprosesser.