Et lite mateventyr

Kø hos pølsemakerne

I dag dro vi for å sjekke ut Oslos nye stolthet - Mathallen.

I perfekt høstvær gikk vi hjemmefra - to store og tre små - langs Akerselva og ned til Vulkan der matmekkaet ligger.

Det var trangt om plassen. Veldig trangt. Skilter ved inngangene som sa: Parker barnevognen i barnevognparkeringen og få en bolle. Med vår sovende ettåring var det uaktuelt. At det pågikk en ølfestival der inne gjorde sitt til at støynivået var på et, ja, ganske støyete nivå.

Men ved å gå hver sin tur fikk vi sett oss rundt, smakt på godtbitene, og konstatert at dette er et sted for fremtiden. Et sted å ta med familien for å spise, eller vennegjengen for å spise og drikke. Eller for å handle inn høykvalitets snadder til helga.

Snadder med hjem.

Ungene elsket barkrakkene utformet som ekte dagroser. Vi voksne elsket tanken om at det endelig har kommet et sted som ser ut til å ta mat og matglede på alvor. Hurra!

Som en kuriositet kan jeg nevne at en av delikatessene hos Vulkanfisk var "Saftige Helgelandsreker". Til å få hjemlengsel av.

Med hjem i posen hadde vi blant annet kyllingkonfit og provencesaus fra Stangeriet. Nam! Gleder meg til i kveld!

Brødbakingens uutholdelige stolthet

SALIG SYN: Endelig har jeg knekt koden. Fem hjemmebakte
venter fem brødsultne. Foto: Heges horisont.

Min søster og jeg er ulike på flere vis. Hun er høy, jeg er lav. Hun er lys, jeg er mørk. Hun har bakt sine egne brød siden hun var 19. Jeg begynte før jul. 38 og et halvt. Jeg var bare null interessert i baking. Hadde annet å gjøre i begynnelsen av tjueårene, må vite. Trettiårene også, for den del. Det sier alt at hun ønsket seg takke i bryllupsgave. Jeg ville ha sølv og porselen.

I kveld gjorde jeg det for femte gang. Bakte altså. Brød. Og herregud for en tilfredsstillelse. Det å løfte fem gylne, nystekte ut av komfyren. Forsiktig lirke dem ut av formene. Kjenne den vidunderlige duften bre seg. Drømme seg tilbake til mammas kjøkken på 70- og 80-tallet, da fikk vi alltid lov til å smøre sirup på den første nystekte skiven. Stå der en stund og beundre verket. Nok en gang undre seg over at man ikke begynte med dette før. Men nå var det i grunnen påkrevd. Fem i familien. Nuf said.

Supermann var mildt sagt skeptisk da jeg kom hjem med Den Fantastiske Maskinen (les: kjøkkenmaskin). Har vi ikke nok el-artikler, og hvor skal den stå, ville han vite. Jeg svarte "jo" på det første og "vi finner ut av det på det siste". Nå er også han helt frelst. Glemt er alle de mislykkede forsøkene på håndelting, med påfølgende steintunge og uspiselige brød. Så også investeringen i en brødbakemaskin for fem år siden. Den bakte et halvt brød som smakte industrielt.


Jeg hadde i grunnen gitt opp. Men så ga jeg etter for presset fra opphavet og søsteren. Dulgte antydninger om at daglige brødkjøp hos Åpent Bakeri kanskje ikke er den beste økonomi for en familie. Åh, som det traff. Men jeg trengte det. Etter en del eksperimentering har jeg fått til akkurat den oppskriften som passer for oss. Og det beste er at det jo bare er å endre etterhvert som vi får andre behov eller lyster. Åh, så glad jeg er for at jeg elsker brød, og kan spise så mye jeg vil. Ja til karbohydrater av alle slag!

"Faen så godt det lukter". Supermann er tilbake fra trening. Han er knapt over dørstokken før jeg får den kreden jeg trenger. Fordi jeg fortjener det.

Takk til min kjære familie. Og litt til Kenwood.

På oppfordring, her er oppskriften på "Heges heimbakækakæ":
1,9 kg hvetemel
400 g sammalt hvete grov
400 g sammalt hvete fin
2 dl havregryn
1 dl solsikkefrø
1/2 dl linfrø
1/2 ts salt
1 pk tørrgjær
2 l vann, evt. melk
1 dl rapsolje

Kjør alt det tørre noen runder i kjøkkenmaskinen før du blander i det våte. Bland godt. Legg halve deigen over i en annen bolle. La heve til dobbel størrelse. Dette er en ganske våt deig, så du fordeler den bare over i de fem formene ved hjelp av en slikkepott. Litt klissete, men du slipper å elte på benken først. La heve en time. Det går fint å heve på benken, behøver ikke stå et varmt sted.

Stek på rister ,185 grader i 45 min, varmluft.

Voila! Og lykke til:)

Lavkarbo. Liker ikke.

SMØRKRISE: Lavkarbofolket eter opp smøret for meg.
Julen blir ikke den samme uten. Foto: tine.no

Tittelen på dette innlegget er av det diplomatiske slaget. Egentlig skulle det stått: "Te hællvete mæ lågkarbo". Men det ble litt drastisk. Selv holdt jeg på å gå til det drastiske skritt å lage furore på min lokale matbutikk da jeg kom til kjøleskapet for meierivarer.

"Har dere ikke fått smør ennå? Det var jo fritt for to dager siden også".
Jeg skal i gang med julebaksten og smør er det eneste jeg mangler. Kjøpmann Svein stikker hodet frem fra en hylle og sier: "Skulle ønske jeg kunne svare at det er på vei, men dessverre".

For å gjøre en lang historie kort handlet det om at det ikke er mer smør å oppdrive i kongeriket. Lavkarbofolket har hamstret og tyllet i seg meierismør til frokost, lunsj, middag og kvelds. Og nå er det altså tomt.

Jeg jazzet meg litt opp, vel vitende om at kooperativens mann var uskyldig og ikke kunne gjøre stort. Han var dessuten helt enig med meg. Dette var sykt. Siden jeg bor i et område der det er en daglivarebutikk på hvert hjørne tok jeg turen innom to til. Samme der. Utsolgt. "Får ta meg en harrytur da" sa jeg til en av de ansatte. "Gjør gjerne det, men smør får du ikke". Selvfølgelig. De har reist over grensen også. Kjøpt opp det som fantes av svenskefett.

Jeg begynner å koke innvendig. Irritasjonen går over i mildt raseri. Jeg begynner å tenke igjennom det jeg har fått med meg om denne nye dietten. Det er ganske mye. Et søk på Google gir over tre og en halv mill. treff. Jeg skjønner at det kan funke for noen. Men at det er bra for alle som tydeligvis går på lavkarbodiett i dag, har jeg vanskelig for å tro. Og hva med kolesterolet?

Jeg orker ikke gå inn i noen stor debatt om dette nå. Men hvis det virkelig viser seg at jeg verken får laget sauser eller fire sorter til jul, blir jeg arg. Da kan det hende jeg må borre dypere i materien. Eller fettet, får vi vel si.