Vårens Vakreste Pliktløp

DUGNAD: All ære til de foreldrene som møtte opp på dugnaden. Selv om
de sikkert helst ville vært et annet sted. Foto: Heges horisont

Det er langt fra Vårens Vakreste Eventyr. Snarere Vårens Verste Pliktløp. Eller, det egentlig ikke SÅ ille med dugnad. Hvis alle deltar. Det gjorde ikke medmødrene og -fedrene i barnehagen. Med 120 barn var potensialet stort. Men jeg vil anslå at under halvparten stilte, med en forelder hver. Selv stilte vi med to voksne + baby i vogn.

Dugnad. Smak på ordet. Klangen og -nad endingen bringer tankene tibake i tid. Langt tilbake. På Wikipedia leser jeg at "Dugnad er et felles utført og vanligvis ulønnet frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnadsbegrepet er utpreget norsk. Våren 2004 ble det kåret til Norges nasjonalord". Ser man det.

RAKEGJENG: Innsatsen hos de som møtte var upåklagelig.

Mon tro hva de tenkte, de som hentet barna og dro hjem mens vi andre sto der og kostet, raket, spylte, malte, plukket søppel, ryddet og vasket. For at våre unge, lovende skal ha en hyggeligere hverdag. Noen hadde sikkert en god grunn, men ikke over halvparten. Det nekter jeg å tro.

I det første borettslaget vi bodde i da vi flyttet til Oslo, måtte man betale en fraværsavgift ved forfall. Slik burde det vært i barnehagen også. Så kunne pengene kommet ungene til gode i en eller annen form.

I dagene som fulgte deltok ungene på egne dugnader (Rusken-aksjonen) i regi av både skolen og barnehagen, der de ryddet søppel i nærområdet. Når jeg tenker meg om er det en fin måte å bevisstgjøre de små på. At man i fellesskap bidrar til å gjøre nærmiljøet til et triveligere sted. Men da er det jo et relativt dårlig signal når foreldrene dropper voksendugnaden.

Det ble fint i barnehagen. Da de to timene var unnagjort var det tid for neste dugnad - i sameiet. Ble fint der også. Og nå er det et år til neste gang.

Frekk herre i frakk

FREKKEST: Frekk, frekkere, frakk-kledt herremann. Han
tok ikke fem øre for å snike i køen. Foto: hegeshorisont.no

Jeg har møtt Frekkhetens Nådegave. Pakket inn i dress, slips og stokk.

Det skjer ikke så ofte, men i dag mistet jeg både munn og mæle. Jeg er ute i et rutinemessig ærend hos mitt lokale apotek. Etter å ha buksert meg selv og vogna gjennom døren uten handicapknapp, blir jeg stående og speide etter kølappautomaten. Den er tydeligvis flyttet.

Jeg blir var en eldre herre som også ser litt søkende ut. Drar vogna etter meg bort for å trekke lapp. Det er mange som skal ha sine apotekremedier før helgen. Jeg skal hente på SFO og i BHG og håper det går kjapt. Jeg rekker akkurat å merke meg at jeg er nummer åtte i køen, da lappen brått forsvinner ut av fingrene mine. Eldre herre: Den tar jeg. Jeg: Hva mener du? Eldre herre: Siden jeg var her før deg er den min. Jeg: ???

APOTEKATAKK: Jeg fikk både medisin og et
lite anfall av stumhet på apoteket i dag.
Foto: hegeshorisont.no

Så går han. Jeg får ikke frem et eneste fornuftig ord som kan parere denne høyst uventede, lett sjokkerende handlingen. Flere kunder får det med seg. En annen vogntrillende dame sender meg et medlidende blikk. En av de ansatte iler til og spør om en av oss (den eldre, eller meg) bare skal betale, så kan hun ta det. Det skal vi ikke. Vi er her i samme ærend. Vi har fått en resept av legen vår. Vi er her for å hente medisinen vi har fått foreskrevet. Forskjellen er bare at han er unntatt offentlig folkeskikk. Ååå, jeg får lyst til å rope: "Hør her din dritt! Jeg skjønner hvis du har vonde knær og ikke kan stå lenge i kø. Men du kunne spurt først! Da skulle jeg mer enn gjerne overlatt lappen min til deg." Han er probert antrukket, i dress, slips og frakk. Han bærer sågar med seg en liten spaserstokk. Men i min verden er ikke det nok til å sette seg selv foran andre.

Selvoppnevnt skikk og bruk-ekspert og forfatter av boken «Skikk og bruk i en ny tid», Toppen Bech, er en av dem som ber om mer høflighet av den oppvoksende slekt. - Jeg synes virkelig det er mye uhøflig ungdom. Mye av respekten for de eldre og forbildene er blitt borte, sa hun til VG i forbindelse med lanseringen.

Vel ute igjen ringer jeg Søsteren. Jeg: Det har skjedd noe. Hun: Hva er det? Jeg: Jeg har blitt forulempet. Av en frekk jævel av en distingvert, eldre herremann. Hun: Nok et eksempel på at det ikke er ungdommer som har størst mangel på folkeskikk. De oppfører seg frekt både på bussen og i butikken. Forlanger å komme foran med breddfulle handlevogner når jeg selv står der med en enkel bleiepakke. Jeg: Enig! Hun: Mange av dem forventer en type respekt de ikke er i nærheten av å kunne gi tilbake. Jeg: Åhh, takk. Enig ganger ti.

Nå har jeg (nesten) lagt det bak meg. Jeg tenker på alle gangene jeg har holdt opp døren for eldre, og gitt dem plassen min på buss og bane. Jeg kommer til å fortsette med det. Noen må være med på å opprettholde en viss grad av anstendighet og normal folkeskikk i det offentlige rom.

Fattig for en dag

PENGELENS: Det ble smalhans og t-baneangst da jeg glemte
lommeboken hjemme. Foto: Heges horisont

Denne uken gjorde jeg en interessant øvelse. Jeg var fattig for en dag. Og det var høyst ufrivillig. Etter å ha gått av buss 34 ved Trafikanten og marsjert på sedvanlig vis mot Byporten og Dagens Første Kaffe, kjente jeg det. En ubehagelig følelse. Et bittelite blaff.

Tenkte ikke mer på det før jeg sto og og lette etter lommeboken. I min faste morgenkaffebar. Det kunne ikke være mulig. Veskeforet ut. Innholdet opp på disken.

Det var mulig. Jeg hadde glemt lommeboken hjemme. Det som ikke skulle skje hadde skjedd. Kaffen rykende klar i pappen. Baristaen klar for penger. Hun syntes muligens det var like pinlig som meg. Kaffeengelen foreslo at at jeg kunne betale neste dag. Jeg pep frem et "takk".

Men ydmykelsen i kaffebaren var bare starten. The worst was yet to come. Etter noen timer begynte lunsjlampene å blinke. Selvfølgelig hadde jeg akkurat denne dagen ikke tatt med meg mat. Det halve brødet som var igjen i brødskuffen måtte jeg naturligvis la ligge igjen til Supermann og mine tre barn.

Nå kunne denne historien fortsatt fritt etter Hamsun. Men timer må byttes ut med minutter. For "det var i de minutter, at jeg gik og sultet i kontorlandskabene i 19. etg. i et av hovedstadens høieste byggverker".  Redningen kom i form av en kreditnota hos en kjær kollega. Jeg hadde lånt henne penger et par dager før, og ikke hadde jeg tenkt å avkreve henne sånn uten videre. Dama er jo sunnmøring! "Er du sikker på at du ikke trenger mer?" spør hun bekymret. Men nei. Jeg skal da klare meg med 52,50 til jeg er hjemme igjen.

Salatbaren i kantina frister. Jeg er ganske så fornøyd idet jeg skal til å betale. "Vi tar ikke kontanter, kun kort" Å, faen! Det er sant. Det har de begynt med mens jeg var i permisjon. Så fint. Jeg kjenner en irriterende rødme bre seg. Køen bak meg er lang. Det er rushtid i kantina. What to do? Her er det ingen kjære mor. Den ellers så søte indiske, eller pakistanske, kassadamen viser ikke samme sympati som jeg fikk fra den svenske gjestearbeideren i kaffebaren. Jeg kan ikke huske sist jeg følte på en tilsvarende fornedrelse. Kan noen høre skrikene fra magen min? Det er et helt kor der nå, og de synger HØYT.

På vei til Rimi Byporten med mine 52,50 passerer jeg både rumenske tiggere og norske narkomane.  Jeg skjemmes litt. Inne på butikken blir jeg nødt til nøye å overveie hva jeg skal kjøpe, men er forøyd med å ha 14 kroner igjen etter endt handel. Jeg angrer ennå på at jeg ikke ga dem til en av dem jeg går forbi hver eneste dag.

Etter endt arbeidsdag sitter jeg litt mer anstrengt på t-banen enn vanlig. Flexus-kortet ligger jo i lommeboka. Det koster 900 hvis jeg blir tatt. Jeg slipper heldigvis å forklare meg for en av Ruters kontrollører. Det ville vært toppen av ydmykelseskaka, men jeg kommer meg helt til Nydalen hvor jeg skal til Sats for å trene.

Etter timen kan jeg ikke kjøpe med meg en After Workout Recovery Bar. Jeg mangler 10 kroner. Det blir en banan. Den smaker utmerket. Konklusjonen må være at det er sunt å bli fratatt noen av dine selvfølgelige rettigheter for en kort stund. Om ikke annet setter det i gang noen tankeprosesser.

Made in India

Hun vet ikke at håret hun ofrer
til gud havner på hodet til rike
kvinner i Vesten.
Skjermdump: TV2.no 

Religion som milliardindustri: Når sterk tro blir til langt hår. 

Ikke visste jeg at norske kvinner kjøper lengre hår for en halv milliard i året. Men nå gjør jeg det. Har akkurat sett en dokumentar om hvor dette ekte og helt naturlige ekstensions-håret, som kan krølles, glattes, farges og vaskes som ditt eget egentlig kommer fra. Det er rystende, men alt kan det lages industri av. Bare det er etterspurt nok.

"Håret for en kvinne er som fjærdrakten på en fugl. Hun er ikke hel uten. Det må være langt og det må være fyldig" sies det av mennene som står bak denne storindustrien. Historien veksler mellom fattige kvinner fra slummen, nederst på den indiske rangstigen, som ofrer sitt hår for et bedre liv, og rike kvinner i den vestlige verden, som kan og vil betale for enda mer skjønnhet.

I det indiske tempelet sitter barbererne på rekke og rad. Sinkbaljer fulle av diverse kniver taler sitt tydelige språk. En tykkfallen barberer vasker håret på en liten kvinne med hoftelangt hår. Det ser brutalt ut. Han ser tomt ut i luften. Gudene må vite hvor mange kvinner som sitter foran ham på denne måten i løpet av en arbeidsdag. Så er det frem med kniven. Systematisk baner den seg vei over hodebunnen. Blod pipler frem her og der. Øynene til kvinnens lille sønn er store og sorte. Han er med for å se mamma miste håret, skjønnheten, verdigheten.
Utenfor tempelet legger kvinnen seg ned med munnen mot jorden. Kysser bakken. Hun er tydelig preget, men har gjort det hun kom for. Ofret det fineste hun hadde til sin gud. Da vil han oppfylle hennes ønske. Et ønske om et bedre liv. Hun har spart penger lenge. Til reisen og barberingen. Sammen med sin lille sønn har hun kjørt buss hele natten.

Enorme mengder hår kjøres daglig fra disse indiske templene. Det går via en del mellommenn, det vaskes, renses, avluses, blekes, farges, klippes, før det ender opp i en frisørsalong nær deg.

Åtte timer sitter den norske jenta i frisørstolen. Seks tusen kroner senere blir hun fortalt at håret hun får sveiset på kommer fra indiske kvinner som har gitt det som gave til et tempel. Dette har de gjort i årevis, men mens det tidligere ble kastet, blir det nå eksportert til Vesten slik at pistrete (mine ord) nordisk hår kan bli langt og fyldig.

Fem minutter sitter den indiske kvinnen bøyd foran barbereren. Hun blir ikke fortalt at hennes gudegave ender opp på hodet til en rik kvinne. En som ikke akkurat går rundt og tenker på hvilket stort offer dette var for hun som en gang eide håret.

Jeg fordømmer ingen. Men hadde denne industrien eksistert om våre indiske medsøstre visste?