Menstruerende kvinne først ut til å teste selvbetjente kasser på Kiwi

Libresse med vinger. Jeg skulle også gjerne hatt vinger
av og til.

Klokka var 0710. Gjennom Byporten på vei til jobb kom jeg på at jeg måtte ha bind. Kiwi hadde akkurat åpnet og det var allerede ganske fullt av på vei til jobb-shoppere der. Jeg var i dårlig form og ville gjøre dette til en rask affære. Fant det jeg skulle ha og la kursen mot en kasse med lite kø.

Det er rart med det, men selv etter så mange år er det litt privat å handle menstruasjonsutstyr. Du har ikke lyst til at andre skal vite hvordan det er fatt med deg. Ikke har de noe med det, ikke vil de vite heller. Det er rett og slett en sak mellom deg og deg selv. Legge varen på båndet, ha pengene klar og sveve ubemerket ut døren.


Kiwi har fått selvbetjente kasser. Det ble en selsom
opplevelse  å være første kunde.

Men skjebnen ville noe annet for meg denne morgenen (ikke i dag, trengte noen dager for å komme over det, må vite). Hei, skal du bare ha den? En ung herremann med klassisk selgerattityd, og dertil hørende utestemme og velartikulert uttale, kommer imot meg. Rekker ut hånden og mer enn antyder at han vil ha bindpakken min, en Libresse Duo. Med vinger. De skulle jeg gjerne hatt på ryggen nå.

Ja, sier jeg. Det viser seg at de nettopp har fått installert selvbetjente kasser, slik de har på Ikea, og heldige meg er den første til å teste ut den fantastiske nyvinningen. Hurra - du har vunnet førstepremie i Forlegenhetslotteriet, gratulerer så mye - eller ville du kanskje heller ha satt inn en annonse i VG: Menstruerende kvinne først ut til å teste selvbetjente kasser på Kiwi.

Selvbetjentløsning passer best for dem uten bleiekort
for damer.

Han tar fra meg pakken og sier at jeg skal komme med ham. Leser av strekkoden for å vise meg, og han må gjøre det tre ganger før det endelig registreres på skjermen. Jeg blir svett og begynner å angre på at jeg gikk hit. Men akkurat når jeg tror det er over spør han, forsatt med det utestemmehøye, overtydelige snakketøyet sitt: Har du avtalekort? Ja, sier jeg.

Åh, hvorfor gjorde jeg det? Fordi jeg er oppdratt til å ikke lyve, men akkurat nå kunne en hvit løgn vært på sin plass. For det viser seg å være enda vanskeligere å få registrert avtalekortet på Den Fantastiske Maskinen. Han prøver og prøver. Det piper og piper. OG PIPER. På brettet ligger bindpakken. Den har vokst seg til en hel pall med Libresse nå. Den vokser og vokser til et digert, rosa tårn, og i det fjerne hører jeg herremannen med klassisk selgerattityd rope: Jeg får ikke registrert bleiekortet!

Tårnet raser, og jeg kommer til meg selv. Tre Kiwi-uniformer kommer styrtende til for å se hva som skjer med Bleiekortet til hun som er selvbetjeningsløsningens første kunde.

Og siste.