Fattig for en dag

PENGELENS: Det ble smalhans og t-baneangst da jeg glemte
lommeboken hjemme. Foto: Heges horisont

Denne uken gjorde jeg en interessant øvelse. Jeg var fattig for en dag. Og det var høyst ufrivillig. Etter å ha gått av buss 34 ved Trafikanten og marsjert på sedvanlig vis mot Byporten og Dagens Første Kaffe, kjente jeg det. En ubehagelig følelse. Et bittelite blaff.

Tenkte ikke mer på det før jeg sto og og lette etter lommeboken. I min faste morgenkaffebar. Det kunne ikke være mulig. Veskeforet ut. Innholdet opp på disken.

Det var mulig. Jeg hadde glemt lommeboken hjemme. Det som ikke skulle skje hadde skjedd. Kaffen rykende klar i pappen. Baristaen klar for penger. Hun syntes muligens det var like pinlig som meg. Kaffeengelen foreslo at at jeg kunne betale neste dag. Jeg pep frem et "takk".

Men ydmykelsen i kaffebaren var bare starten. The worst was yet to come. Etter noen timer begynte lunsjlampene å blinke. Selvfølgelig hadde jeg akkurat denne dagen ikke tatt med meg mat. Det halve brødet som var igjen i brødskuffen måtte jeg naturligvis la ligge igjen til Supermann og mine tre barn.

Nå kunne denne historien fortsatt fritt etter Hamsun. Men timer må byttes ut med minutter. For "det var i de minutter, at jeg gik og sultet i kontorlandskabene i 19. etg. i et av hovedstadens høieste byggverker".  Redningen kom i form av en kreditnota hos en kjær kollega. Jeg hadde lånt henne penger et par dager før, og ikke hadde jeg tenkt å avkreve henne sånn uten videre. Dama er jo sunnmøring! "Er du sikker på at du ikke trenger mer?" spør hun bekymret. Men nei. Jeg skal da klare meg med 52,50 til jeg er hjemme igjen.

Salatbaren i kantina frister. Jeg er ganske så fornøyd idet jeg skal til å betale. "Vi tar ikke kontanter, kun kort" Å, faen! Det er sant. Det har de begynt med mens jeg var i permisjon. Så fint. Jeg kjenner en irriterende rødme bre seg. Køen bak meg er lang. Det er rushtid i kantina. What to do? Her er det ingen kjære mor. Den ellers så søte indiske, eller pakistanske, kassadamen viser ikke samme sympati som jeg fikk fra den svenske gjestearbeideren i kaffebaren. Jeg kan ikke huske sist jeg følte på en tilsvarende fornedrelse. Kan noen høre skrikene fra magen min? Det er et helt kor der nå, og de synger HØYT.

På vei til Rimi Byporten med mine 52,50 passerer jeg både rumenske tiggere og norske narkomane.  Jeg skjemmes litt. Inne på butikken blir jeg nødt til nøye å overveie hva jeg skal kjøpe, men er forøyd med å ha 14 kroner igjen etter endt handel. Jeg angrer ennå på at jeg ikke ga dem til en av dem jeg går forbi hver eneste dag.

Etter endt arbeidsdag sitter jeg litt mer anstrengt på t-banen enn vanlig. Flexus-kortet ligger jo i lommeboka. Det koster 900 hvis jeg blir tatt. Jeg slipper heldigvis å forklare meg for en av Ruters kontrollører. Det ville vært toppen av ydmykelseskaka, men jeg kommer meg helt til Nydalen hvor jeg skal til Sats for å trene.

Etter timen kan jeg ikke kjøpe med meg en After Workout Recovery Bar. Jeg mangler 10 kroner. Det blir en banan. Den smaker utmerket. Konklusjonen må være at det er sunt å bli fratatt noen av dine selvfølgelige rettigheter for en kort stund. Om ikke annet setter det i gang noen tankeprosesser.

Puppevått

Det som kommer fra bh-en ender gjerne opp i bh-en.

- Vil du høre om den verste dagen min? Det er min søster som spør. Hun er, som jeg, hjemme i permisjon med spedbarn. På vei til undersøkelse på Riksen med vesla gikk det opp for henne at hun kom til å bli våt. Veldig våt. Korttidsparkeringen nærmest inngangen var naturligvis uaktuell, så hun måtte ta til takke med en parkeringsplass uanstendig langt unna. Det regnet katter og hunder. Hun peste seg gjennom øseværet med sin lille datter i bilstolen i den ene hånden, paraply i den andre, og stelleveske over skulderen. Jeg så henne for meg. Et tragikomisk skue. Det kunne like gjerne vært meg.

- Hvor langt måtte du gå da? Fem. Minutter. I det været. Ja, da blir man våt.

Men det var ikke dette alene som gjorde den verste dagen. Vel inne på venterommet skulle den lille ha mat. Min søster ammer, pakker inn puppen igjen og løfter det tre uker gamle nurket opp for å rape. Og det er da det ulykksalige skjer. Ett minutt før hun skal inn.

- Tror du ikke hun greier å gulpe rett mellom puppene! Oi. Var det mye da, eller?

- Den største gulpen ever. Jeg tørket febrilsk, men du vet jo hvordan det er. Gulp stinker.

Dermed måtte hun mønstre opp hos legen med våte klær og gulp i bh-en. 

LUREBABY: Jeg ble lurt. Hun la maten i bh-en. Til senere.

Historier som denne har det blitt mange av den siste tiden. Vi er utrolig heldige som nok en gang har permisjon samtidig. Jeg kunne supplere henne med en ikke fullt så ekkel, men like fullt våt historie. Det var i ventehallen på Gardermoen. Småstresset over å ikke ha fått i min lille noe særlig mat den dagen, var jeg fast bestemt på å få det til før vi gikk om bord. Til slutt gikk hun med på det, og jeg pustet lettet ut. Men hun lurte meg. For melken tok bare en liten tur innom munnen før den endte i bh-en. Som ble gjennomvåt. Jeg fryktet det verste – kombinasjonen våt pupp og brutal aircondition ville bety brystbetennelse. Garantert.

Inn på nærmeste toalett. Bunkre opp toalettpapir og stappe innpå til puppen ble dobbelt så stor som den andre. Der blir vi ropt opp, ja. Løpe til gaten der resten av familien står.

- Mamma, hvorfor ble du så lenge? Storebror og storesøster krever forklaring og fortjener et ærlig svar.

- Mamma fikk oversvømmelse på puppen.  

Ready to take off. 

Morgensprekk

Våre morgener pleier å være hektiske. Denne er intet unntak. I dag er det til og med skidag for eldstemann. Kakao skal lages, en litt mer innholdsrik matboks enn den vanlige greia skal fylles, ullundertøy skal kles på, skiene må smøres, solkrem, skitøy, skistavene må navnes. Og så videre.

Så er det hun andre som har fått det for seg at hun ikke vil i barnehagen. Hun som har elsket å gå der siden dag 1. Hun som var så tilpasningsdyktig og fremoverlent at de flyttet henne over på stor avdeling allerede da hun var knapt to.

I begynnelsen trodde vi det bare var noe hun hadde fått for seg etter å ha vært hjemme en tid på grunn av sykdom. Men så gikk det over i gråtkvalte mareritt. ”Jeg vil ikke i barnehagen!!!”. I to uker har hun startet dagen med denne setningen. Personellet er forståelsesfulle, men forstår like fullt ikke hva det kan være. Hun fungerer visstnok helt fint der. What to do? Det får vi komme tilbake til.

I dag er det uansett han andre det dreier seg om. Men det er det bare frem til et visst punkt. I vår familie er det en stadig kamp om oppmerksomheten. Og når et skarpt ”ritsj!” skjærer igjennom den fra før kakafoniske atmosfæren i vårt bittelille (men akk så hendige) vindfang, har midtpunktet definitivt fått et nytt navn. Og ny bekledning. Lyden, som ubønnhørlig bærer med seg assosiasjoner til den av et laken som rives i to, kommer fra pappas dressjakkekledde rygg idet han bøyer seg ned for å stramme snøringen på et par skisko i størrelse 32. Hva i helv…?? Men vi har ikke tid til å sjekke annet enn at dressjakken er like hel. Så drar jeg av sted til barnehagen med hun som absolutt ikke vil til barnehagen. Og han drar med han som skal på skidag.

SPREKK: Ritsj, ratsj, fili-bom-bom-bom. Foto: hegeshorisont.

På vei til jobb prøver jeg å glemme hun på snart fire som gråt sine tapre tårer i vinkevinduet. Det får jeg hjelp til. Han ringer for å fortelle at det ikke var en kjeft på skolen. De skulle møte opp i lysløypa, rett nedenfor der vi bor. Ok, og hvorfor ringer han for å fortelle meg det? Vel. Det var ikke bare det. Den lyden, vet du. Det var skjorta mi. Den dyre? Som du kjøpte i Ålborg? Ja. Hele ryggen har revnet. Stillhet. Så: Må være all treningen. Latter. Får ha jakken på under pressekonferansen da. Mm. Snakkes.

Glemte jeg forresten å fortelle at vi ble vekket klokken 05 i dag morges? En ulykke kommer altså svært sjelden alene.