Høsten har frost i skjegget

VAKKERT: Frostpyntet rhododendron i hagen. Hvitt på grønt blir ikke
vakrere enn dette. Foto: Heges horisont.

Denne november er spesiell. På samme måte som den i fjor var det. Da sjokkfrøs gresset, mens eplene stivnet og ble til antikke juletrekuler.

Vi som bor her søkte tilflukt i dunparkasen. Og forble i den til et godt stykke ut i mai. Da hamskiftet vi til oljehyre. Nuvel. Det er slik jeg husker det.

Men måten denne novemberen er spesiell på er at den er alt hva den forrige ikke var. Det er mildt. Knoppene på trærne spretter. Enkelte høstblomster står fortsatt og blomstrer. Og gresset. Det er faktisk grønnere enn i juli, da nedbøren var betydelig tyngre.

RIMFRYD: Lett rim i naturens skjegg.

Så er vi fornøyd en stund.
Foto: Heges horisont

Jeg kan ikke unngå å undres litt over dette. Særlig når jeg har barn som har undring som utgangspunkt for alt de foretar seg. "Mamma hvor er vinteren?". Mamma vet ikke hvor vinteren er, men hun sender en stille bønn til vedkommende om at han gjerne kan vente litt til. Ja, når han eller hun har ventet såpass lenge, mener jeg.

Eller forresten, det er bare å komme med det. Alt er bedre enn å vasse i råttent løv, slik vi har gjort en måneds tid nå. Det er noe jeg ikke har greid å venne meg til etter mine 12 år i Oslo. Denne brune, klissete grøten av dødt løv, som ingen føler ansvar for, før kommunens folk kommer og vasker den bort til våren en gang. Den får meg til å ønske meg vinter. I det minste litt frost til å dekke over løvet som falt i høst.

Og nå har det skjedd. I år kom frosten tirsdag 15. november. Endelig tørt på bakken. Endelig litt lysere. I dag har utendørslivet fått enda mer frost i skjegget. Jeg ber ikke om mer.

Fullskjegget trenger ikke melde seg før til jul!

Monsterfiller

NOK: No e dæ pinadø nok! Foto: hegeshorisont.

Det snør igjen. Jeg vet det er tidlig å vente på vår 7. februar, men det er lov å håpe. Og håpet har ligget i lufta lenge. I alle fall siden nyttår, da beinfrosten beinfløy. Laget med snøkrystaller har vært passe tykt og passe hvitt, temperaturen har vært passe temperert, og den kommunalt finansierte og privat distribuerte grusen på glitterholka har vært passe spredt.

Småfuglene har kvitret passe entusiastisk og sola har også, knapt synlig, men etter hvert merkbart, begynt å tære litt på det kalde elements dominans. En minimal antydning til smelting midt på dagen gir maksimal næring til vårlengsel.

Men nå snør det igjen. Krystallene er forspiste og dessuten altfor mange. Dette så jeg ikke komme. Hvem skal måke oss ut i morgen når barna skal på skole og barnehage? Han som skulle gjort det, jeg er jo sykmeldt, befinner seg outlandish på jobb. De små kommer naturligvis til å juble, mens mor småskritter etter med bekkenet og blodtrykket sitt.    

Jeg prøver å ikke se ut. Men må registrere hvor mye som er kommet siden sist. De dansende fillene har noe monstrøst over seg. Snart ser jeg ikke ut lenger. Hva som vil møte oss i morgen tidlig orker jeg ikke tenke mer på.

Det eneste som kan sies med største sikkerhet er at februar ikke er vårhåpets måned. Selv ikke i det som nå nylig gikk over til å hete Harens år. Det er vel bare å vente på påskeharen.