- Se, en jente!

Langt bak ser hun en jente. Symptomatisk nok
spiller hun harpe. Foto: Heges horisont.

Som liten så jeg alltid Nyttårskonserten på NRK med foreldrene mine. Eller det vil si, pappa så Nyttårshopprennet. Vi andre så konserten. Det er et av mine beste musikalske barndomsminner. Musikken, det fantastiske konsertrommet og ikke minst danserne som pleide å sveve inn mot slutten. Magisk. Når jeg etterhvert begynte å spille selv var det stas å følge med de ulike instrumentene og ikke minst den voldsomme, nærmest utagerende, dirigeringen.

Så gikk det noen år da jeg hadde andre ting å ta meg av 1. nyttårsdag. Men i voksen alder har jeg tatt opp skikken igjen. I år var tiden inne for å la min mellomste datter (4,5) høre på de ærverdige Wienerfilharmonikerne sammen med meg. Vel ti minutter ut i forestillingen sier hun: "Mamma, se der er en jente!" Og ganske riktig. I et par sekunder klippes det nært innpå en enslig kvinne. Symptomatisk nok spiller hun harpe. Og sitter bak endeløse rekker av menn i grå dresser. Til og med de unge herrene i treblåsdepartementet har ansikter som går i ett med konfeksjonen.  

Dette har jeg ikke tenkt over før. Magien forstyrres. Ikke kommer danserne heller. Men en irriterende video med mennesker i løse luften over byen. Som Peter Pan-wannabees flyr hit og dit i takt med musikken. Jeg slår av konserten før den er ferdig. Klarer ikke fri meg fra tanken om at det da må være noen kvinner som er gode nok til å få innpass i det der orkesteret. Hvis de hadde hatt grå kjoler?