Full krupp for lillesnupp

Så har også bittelillemor meldt seg for legevakten. Ikke storesøster style, med kutt og blodsøl. Egentlig var det verre. For krupp er noe burde man slippe å oppleve når man er bare ti måneder.

Det begynte på formiddagen. Riv og rasp i brystet. Har du opplevd krupp, eller falsk krupp som det merkelig nok kalles, så vet du hva det er. Storesøster hadde det første gang da hun var tre. Supermann var i Sør-Afrika. For å gjøre en ganske lang og halvtraumatisk historie kort endte det på Ullevål. Siden har hun hatt det to-tre ganger, og jeg vet hva jeg skal gjøre når hundehosten og åndenødhvesingen inntrer.

PRE-KRUPP: Høye fjell og dype daler.
Bittelillemor i storform tidligere på dagen. 

Bittelille blir ikke bedre. Heller verre utover ettermiddagen og kvelden. Lyden av sliten laushund på speed er bare baby med luftveistrøbbel. Klokka ni drar vi. Nå har hun vanskelig for å puste. Supermann er for en gangs skyld hjemme når legevaktlampene blinker. Men han er ikke så verst dårlig selv, med feber og lungevondt, og får sitte i bilen. Og se fotball på mobilen. Etter kun ti minutters venting får vesla, iført sin lyseblåstripete, storebrorarvede nattdrakt, den første dosen. Bronkieberoligende. Nå blir det snart bedre, lille venn. Som premie fra sykepleieren får hun en plastdinosaur som er akkurat stor nok til å kunne sette seg fast i halsen. Mamma konfiskerer. Vrææl!

Neste stopp er døgnåpent apotek nede i Oslo sentrum. Her får jeg vente sammen med diverse kasuser og andre som trenger apoteksaker utenom A4-tid. Supermann og minimor kjører rundt, ikke spesielt enkelt å parkere heromkring. Selv ser jeg at mobilen selvfølgelig snart er fri for strøm. Får heldigvis ringt så jeg vet hvor de står.

Vel hjemme må hun vekkes for en ny dose. Pusting og pesing. Gråting og hvesing. Smiler tappert. Jeg tenker at jeg er privilegert som kan oppsøke privat legevakt. De best anvendte pengene på det mest fornuftige medlemskapet noensinne.

Spurs leder. Vesla sover. Kom oss gjennom dette også, gitt.

Fattig for en dag

PENGELENS: Det ble smalhans og t-baneangst da jeg glemte
lommeboken hjemme. Foto: Heges horisont

Denne uken gjorde jeg en interessant øvelse. Jeg var fattig for en dag. Og det var høyst ufrivillig. Etter å ha gått av buss 34 ved Trafikanten og marsjert på sedvanlig vis mot Byporten og Dagens Første Kaffe, kjente jeg det. En ubehagelig følelse. Et bittelite blaff.

Tenkte ikke mer på det før jeg sto og og lette etter lommeboken. I min faste morgenkaffebar. Det kunne ikke være mulig. Veskeforet ut. Innholdet opp på disken.

Det var mulig. Jeg hadde glemt lommeboken hjemme. Det som ikke skulle skje hadde skjedd. Kaffen rykende klar i pappen. Baristaen klar for penger. Hun syntes muligens det var like pinlig som meg. Kaffeengelen foreslo at at jeg kunne betale neste dag. Jeg pep frem et "takk".

Men ydmykelsen i kaffebaren var bare starten. The worst was yet to come. Etter noen timer begynte lunsjlampene å blinke. Selvfølgelig hadde jeg akkurat denne dagen ikke tatt med meg mat. Det halve brødet som var igjen i brødskuffen måtte jeg naturligvis la ligge igjen til Supermann og mine tre barn.

Nå kunne denne historien fortsatt fritt etter Hamsun. Men timer må byttes ut med minutter. For "det var i de minutter, at jeg gik og sultet i kontorlandskabene i 19. etg. i et av hovedstadens høieste byggverker".  Redningen kom i form av en kreditnota hos en kjær kollega. Jeg hadde lånt henne penger et par dager før, og ikke hadde jeg tenkt å avkreve henne sånn uten videre. Dama er jo sunnmøring! "Er du sikker på at du ikke trenger mer?" spør hun bekymret. Men nei. Jeg skal da klare meg med 52,50 til jeg er hjemme igjen.

Salatbaren i kantina frister. Jeg er ganske så fornøyd idet jeg skal til å betale. "Vi tar ikke kontanter, kun kort" Å, faen! Det er sant. Det har de begynt med mens jeg var i permisjon. Så fint. Jeg kjenner en irriterende rødme bre seg. Køen bak meg er lang. Det er rushtid i kantina. What to do? Her er det ingen kjære mor. Den ellers så søte indiske, eller pakistanske, kassadamen viser ikke samme sympati som jeg fikk fra den svenske gjestearbeideren i kaffebaren. Jeg kan ikke huske sist jeg følte på en tilsvarende fornedrelse. Kan noen høre skrikene fra magen min? Det er et helt kor der nå, og de synger HØYT.

På vei til Rimi Byporten med mine 52,50 passerer jeg både rumenske tiggere og norske narkomane.  Jeg skjemmes litt. Inne på butikken blir jeg nødt til nøye å overveie hva jeg skal kjøpe, men er forøyd med å ha 14 kroner igjen etter endt handel. Jeg angrer ennå på at jeg ikke ga dem til en av dem jeg går forbi hver eneste dag.

Etter endt arbeidsdag sitter jeg litt mer anstrengt på t-banen enn vanlig. Flexus-kortet ligger jo i lommeboka. Det koster 900 hvis jeg blir tatt. Jeg slipper heldigvis å forklare meg for en av Ruters kontrollører. Det ville vært toppen av ydmykelseskaka, men jeg kommer meg helt til Nydalen hvor jeg skal til Sats for å trene.

Etter timen kan jeg ikke kjøpe med meg en After Workout Recovery Bar. Jeg mangler 10 kroner. Det blir en banan. Den smaker utmerket. Konklusjonen må være at det er sunt å bli fratatt noen av dine selvfølgelige rettigheter for en kort stund. Om ikke annet setter det i gang noen tankeprosesser.

Karriereperm vs. mammaperm

KARRIEREMAMMAER: De pleier karrieren mens de har
foreldrepermisjon. Faksimile: Aftenposten 4. mars 2012.

Åhh, nå er de der igjen, disse übereffektive, megastrukturerte superkvinnene som tar doktorgrad i nanoteknologi mens de er hjemme i mammaperm. Kan dere ikke bare slutte? Eller, hvis dere absolutt må gjøre dette, kan dere ikke i det minste slutte å fortelle oss andre om det?

Er dere klar over hvordan dere får oss andre, vanlig dødelige mammaer til å føle oss? Vi som hver dag gjør vårt beste og likevel føler at vi burde gjort så mye mer.

Utgangspunktet for denne utblåsningen er førstesiden til Aftenpostens jobbseksjon i dag. Under tittelen "Gjør karriere med baby på fanget" forteller to mødre midt i trettiårene at det ikke er noen motsetning i å være hjemme i foreldrepermisjon samtidig som de satser på lederkarrieren. Riktignok hevder de at de ikke føler seg som supermennesker. Sorry, men det er slik det fremstår.

Flere profilerte kvinner har de siste årene stått frem om og fortalt hvor naturlig det var å gå i gang med store studier etter at babyen var ute. Selv om jeg ikke hadde fått barn selv ennå husker jeg at jeg ble provosert da en forhenværende dameblad-redaktør fortalte at babyen sov hele tiden, så etter at hun hadde ryddet i alle skapene måtte hun finne på noe. Det ble selvfølgelig en master. Mens babyen sov, altså. Det handler nok bare om å prioritere "riktig".

I formildende retning er det gjort plass til et ørlite avsnitt i artikkelen der det fremkommer at: "Andre mødre, som har hatt nok med å forsøke å få seg en kopp kaffe mellom slagene i fødselspermisjonen kan bli matte av å tenke på mindre". Takk for det. Men folk er forskjellige. Slik er det bare. Takk for det også, forresten.

Selv brukte jeg den første permisjonen på å være syk. Den andre prøvde jeg meg på et nettstudium, fordi jeg følte at jeg burde. Det fungerte dårlig. Jeg bestemte meg for å satse fullt og helt på den jobben det faktisk er å være hjemme med baby. Den tredje permisjonen gikk med til å følge opp de to største, i tillegg til å nyte tiden med den minste.

Etter alle solemerker skal jeg jobbe til jeg er 70. Enkel hoderegning forteller meg at jeg har 32 år igjen i arbeidslivet. Jeg trenger ingen påminnelser om at jeg burde har studert og pleiet karrieren i løpet av den korte tiden der barna mine utvikler seg mest.

Fra D til B på 1-2-3

DYTT OPP: Victoria´s Secret kommer naturligvis opp når
du søker på push up-bh på Google. Tipper disse damene
egentlig er  A. Skjermdump: www.victoriassecret.com

Jeg hadde sett frem til å kvitte meg med gravide- og ammeundertøyet. Det har gjort nytten, og vel så det. Etter tre graviditeter er vel utbrukt det mest dekkende begrepet.

Kaste, glemme. Kjøpe nytt, bli som før. Men det blir jo ikke som før. Gang nummer tre kan jeg tvert imot konstatere at "som før" er langt unna.

Fire uker tok det å komme tilbake til normal størrelse, det vil si fra D til B. Men det stoppet ikke der. Fire nye uker gikk, og jeg var nede i en halvfull (les: halvtom) B. Ga det fire uker til, bare for å vri kniven ordentlig på plass.

Puppene kom også på plass. Da jeg byttet til A. Det er samme størrelse som da jeg var 14. Djeeezes! Hva blir det neste? Uten? Det hjelper litt å vite at dette er helt vanlig. Like vanlig som at noen faktisk går opp en størrelse etter ammeslutt. Stakkars sjeler, må være slitsomt.

Men en fordel er det, for oss som trener (mindre risting). Fattig trøst, men dog. Likevel, jeg søker på push up bh på Google. 4,300,000 treff. Dytt opp, hold kjeft.

God kveld.