Hva ville du ha gjort?

TV-kabelen var ikke i posen. Det ble det krangel av. Begge
foto: Heges horisont

Jeg skulle ned til byen med t-banen. Det var en vanlig tirsdag. Klokka var fem over seks. Det var holke på bakken (skulle tatt lavere hæler) og kaldt i lufta (skulle tatt lue likevel). Alt var med andre ord helt ved det vanlige.

Jeg stilte meg med ryggen mot blåsten og blikket i retning der toget mitt var ventet. Da så jeg det. Alt var ikke var helt ved det normale likevel. To karer diskuterte og fektet over over noen greier som lå på sittebenken. Diskusjonen gikk raskt over i krangel og jeg gikk litt nærmere for å se hva det var.

På benken lå en diger flatskjerm, uten emballasje, og på bakken lå en stasjonær pc og en hvit plastpose. Den eldste - tydeligvis sjefen - var rasende på den andre, som lette febrilsk etter noe i posen. Selv om jeg ikke kan østeuropeisk språk (rumensk, polsk, litauisk, eller hva vet jeg) skjønte jeg etterhvert at det var kabel det dreide seg om. Kroppsspråk er universelt, og de hadde glemt kabelen.

Inn på banen med flatskjerm og pc. Som om
ingen ting hadde hendt. Og kanskje hadde
det ikke det. Hvem vet?

Da toget kom, tok de med seg sakene og spaserte inn i vogna som om ingen ting hadde hendt. Etter tre stopp gikk de av. Og i løpet av denne korte tiden hadde jeg rukket å stille meg selv følgende spørsmål:

Hva gjør jeg nå? Gjør jeg noe i det hele tatt? Hvorfor skal jeg gjøre noe? Det er jo ikke sikkert at de har stjålet (selv om det ser veldig sånn ut). Hvis jeg ringer politiet, hva skal jeg egentlig si? Det er to østeuropeere på t-banen som er ute og lufter hjemmeelektronikken sin. Det ser litt mistenkelig ut, kan dere komme? Ville de i det hele tatt prioritere å komme? Neppe. Hva tenker de andre ombord? Ingen ser ut til å reagere på noe som helst vis. Kanskje tenker de det samme som meg, dette vet jeg ingen ting om, vil ikke bli innblandet i noe, politiet kommer ikke uansett, best å holde seg i ro?

Jeg vet jo ikke om de hadde stjålet, men slik det er blitt er det det første jeg tenker. Sorry, men sånn er det bare.

Hva ville du ha gjort?  

Menstruerende kvinne først ut til å teste selvbetjente kasser på Kiwi

Libresse med vinger. Jeg skulle også gjerne hatt vinger
av og til.

Klokka var 0710. Gjennom Byporten på vei til jobb kom jeg på at jeg måtte ha bind. Kiwi hadde akkurat åpnet og det var allerede ganske fullt av på vei til jobb-shoppere der. Jeg var i dårlig form og ville gjøre dette til en rask affære. Fant det jeg skulle ha og la kursen mot en kasse med lite kø.

Det er rart med det, men selv etter så mange år er det litt privat å handle menstruasjonsutstyr. Du har ikke lyst til at andre skal vite hvordan det er fatt med deg. Ikke har de noe med det, ikke vil de vite heller. Det er rett og slett en sak mellom deg og deg selv. Legge varen på båndet, ha pengene klar og sveve ubemerket ut døren.


Kiwi har fått selvbetjente kasser. Det ble en selsom
opplevelse  å være første kunde.

Men skjebnen ville noe annet for meg denne morgenen (ikke i dag, trengte noen dager for å komme over det, må vite). Hei, skal du bare ha den? En ung herremann med klassisk selgerattityd, og dertil hørende utestemme og velartikulert uttale, kommer imot meg. Rekker ut hånden og mer enn antyder at han vil ha bindpakken min, en Libresse Duo. Med vinger. De skulle jeg gjerne hatt på ryggen nå.

Ja, sier jeg. Det viser seg at de nettopp har fått installert selvbetjente kasser, slik de har på Ikea, og heldige meg er den første til å teste ut den fantastiske nyvinningen. Hurra - du har vunnet førstepremie i Forlegenhetslotteriet, gratulerer så mye - eller ville du kanskje heller ha satt inn en annonse i VG: Menstruerende kvinne først ut til å teste selvbetjente kasser på Kiwi.

Selvbetjentløsning passer best for dem uten bleiekort
for damer.

Han tar fra meg pakken og sier at jeg skal komme med ham. Leser av strekkoden for å vise meg, og han må gjøre det tre ganger før det endelig registreres på skjermen. Jeg blir svett og begynner å angre på at jeg gikk hit. Men akkurat når jeg tror det er over spør han, forsatt med det utestemmehøye, overtydelige snakketøyet sitt: Har du avtalekort? Ja, sier jeg.

Åh, hvorfor gjorde jeg det? Fordi jeg er oppdratt til å ikke lyve, men akkurat nå kunne en hvit løgn vært på sin plass. For det viser seg å være enda vanskeligere å få registrert avtalekortet på Den Fantastiske Maskinen. Han prøver og prøver. Det piper og piper. OG PIPER. På brettet ligger bindpakken. Den har vokst seg til en hel pall med Libresse nå. Den vokser og vokser til et digert, rosa tårn, og i det fjerne hører jeg herremannen med klassisk selgerattityd rope: Jeg får ikke registrert bleiekortet!

Tårnet raser, og jeg kommer til meg selv. Tre Kiwi-uniformer kommer styrtende til for å se hva som skjer med Bleiekortet til hun som er selvbetjeningsløsningens første kunde.

Og siste.