Kem du e puinne?

En bitte liten del av slekta mi. Eldstemann i dette treet er
Johannes Jonsen født 1610. Han var gårdbruker på Rynes
utenfor Mosjøen.

I år skal jeg se meg skikkelig langt tilbake.

Er du vefsning* eller bor i traktene har du nok hørt uttrykket ”Kem du e puinne”, selv om det ikke brukes i dagligtalen lenger. Det handler om slekt. Å vite hvor du kommer fra. Hvem forfedrene dine var. Direkte oversatt blir det ”Hvem er du under”.

Hvem sitter i greinene over deg på slektstreet? Mitt tre har mange og lange greiner, og går tilbake til 1610. Jeg er så heldig å ha folk i nær familie som er godt over middels interessert i slekts- og lokalhistorie. Fra dem har jeg noen store slektstreruller. I mange år har jeg også fått lokalhistoriske bøker og småskrift til jul og bursdag. Men de fikk så pent ubrukte i hylla til jeg ble mor for andre gang.

Utvalget av lokalhistorisk litteratur i Norge er formidabelt.
Uansett hvor i Norge du kommer fra, vil du finne noe som
passer deg. 

Da skjedde det en slags oppvåkning. Tenk om ungene en dag ville vite mer om slekta si, og så kunne jeg ikke svare? Samtidig følte jeg et visst ansvar for å kunne fortelle historier og gjøre dem stolte av sitt helgelandske opphav, uavhengig av om de spurte selv. Dette falt sammen med et slektstreff, og jeg oppdaget at jeg hadde mange spørsmål. Noen fikk jeg svar på der og da, andre måtte jeg jobbe videre for å finne.

Hjemme på ferie i sommer snakket jeg med relevante personer. Litt av et sammentreff var det at Gards- og slektshistorien til min slekt i Vefsn-bygdene kom ut samtidig. Det var inngang til rørende, morsomme, og noe ganske sterke historier om mitt folk.



Bøker som denne, utgitt av Vefsn Historielag
nå i høst, gjør meg ydmyk og stolt over folket
jeg kommer fra.

Ved Norsk lokalhistorisk institutt får jeg opplyst at det er 600 lokale historielag, med over 100.000 medlemmer i Norge. Det har vært en eksplosiv økning de siste årene. Det nye er at bevegelsen har blomstret særlig sterkt i byene, mens det tidligere var et typisk bygde- og distriktsfenomen. I dag er det for eksempel over 20 lokale historielag bare i Oslo. Det kan ha sammenheng med tilgjengeligheten. På nettet finnes utallige kilder til informasjon, med Digitalarkivet som kronen på verket.
Forrige uke startet en ny runde av NRK-serien Hvem tror du at du er?, der kjendiser får se forfedrene i kortene. En million seere så Linn Skåbers jakt på sin mystiske oldemor. Hun gikk fra å ha en liten og oversiktlig familie til å få en stor, hittil ukjent slekt. Sterkt og rørende, for oss som liker slikt. Vi var tydeligvis mange, for da programmet var slutt knelte Riksarkivets nettserver.

Det har gått opp for meg at jeg har barn som kan oppleve neste hundreårsskifte. Forhåpentlig har de fått barn og barnebarn som en gang vil finne bestemor (eller oldemor – hjelp!) Heges lokalhistoriske bokskatt. Hun som kom fra en liten by under et stort fjell nordpå.

Kanskje finner oldebarna denne inne
i en av de lokalhistoriske bøkene.
Faksimile 5.1.2013: HA

Tror jeg må klippe ut denne (se faksimile)og legge inn i en av bøkene. En tidskapsel som kanskje vil bli funnet en dag da man for lengst har sluttet å produsere informasjon på papir. Kanskje vil de synes det er eksotisk: – Hei, se! En bit fra en papiravis i 2013. Og hvem er hun dama?

Jeg er ydmyk og stolt over forfedrene og andre som virket i Vefsn-bygdene på 17 og 1800-tallet. Mange levde et hardt liv med naturen som sjef. Ord som kronaar, middelaar, uaar og misvekstaar taler sitt tydelige språk. Men de var tross alt heldige, som hadde både landbruket og mulighet til å ro på Lofoten om telen nektet å slippe taket i jorda.

Kem e du puinne? Spør og grav blant dine nærmeste mens du kan. Plutselig skulle du gjerne ha visst, og så er det for sent. God tur tilbake!

*Fra Vefsn kommune i Nordland, hvor Mosjøen er bysentrum

Jul med kraftig bismak

JULEPYNT: Jul i stua var det, åkke som.

Det ble ikke akkurat slik jeg hadde tenkt. 

Det blir jo forsåvidt sjelden det. Men for et selverklært julemenneske er det krevende når den forventede kosen forsvinner i kollektiv kleenex- og feberørske. Hele familiekvintetten var involvert. Og ingen spilt rent.

NB: Er du av typen som hater jul, eller av andre grunner ikke liker å lese om julerelaterte temaer, kan du bare stoppe og lese nå. Jeg har ikke endret standpunkt hva mitt forhold til jul angår, og ser allerede frem mot den i 2013.

IMMUNJAZZ. Det begynte med den sedvanlige høst-vinterforkjølelsen (eller var det influensa?) i midten av november. Da hadde jeg, for ordens skyld, begynt å lage julemusikkliste på Spotify allerede. Greit å være forberedt. Vi fikk det alle etter tur. For egen del varte det i nesten tre uker. Dette skjedde naturligvis mens Supermann var utenlands, men ennå var det lenge igjen til jul, og jeg så positivt på at vi ble smittet av hverandre i en slags kjedereaksjon. Så fikk vi jazzet opp immunforsvaret slik at vi ble godt rustet til den O´ salige ferien som ventet.

FLYGENDE GULVTEPPE: Ut i frosten. Snart i garasjen.
Så til renseriet. Et fint minne om en jul utenom det
vanlige. Foto: Heges horisont 

CIRCLE LINE. Men det ga seg ikke. Tvert imot fortsatte vi å smitte hverandre. Vi var Ruters ringrute. The Circle line. Hals, feber, influensa, omgangssyke. Ringen sluttet. Og den ville ikke åpne seg. Før det var to uker igjen til jul. Da var alle friske og raske. I sju dager til ende. Så skulle jeg ta ut oppsparte fridager uka før jul, en riktig koseuke - kjøpe de siste julegavene i fred og ro, bake, vaske, pusse sølv, være litt husmor med god tid.

NO ME-TIME. Men natt til første fridag begynte nr. 1 å kaste opp. Da han var frisk og skoleklar igjen satt jeg på kafe (me-time), etter å ha fått klemt inn tre supereffektive timer med julegavehandel, da barnehagen var på tråden. Nr. 3 hadde feber, om jeg kunne komme og hente henne. Latten forble urørt. Og i parkeringshuset var det kaos og ellevill tuting fordi bommen ikke ville åpne seg.

ALLERGIMORO. Glemte jeg å si at jeg i løpet av de tre timene skulle vokse øyenbrynene hos hudpleieren? Det var ikke lurt. Det ble tidenes allergiske reaksjon. Hovnet opp slik at jeg nesten ikke kunne se. Det så ut som jeg hadde fått skikkelig juling. Det ble solbriller i Konserthuset - julekonserten med Oslo Gospel Choir og Maria Haukaas Mittet - til kvelds. Jeg hører jo med ørene, tenkte jeg. Men det var mørkt.

Jeg har googlet i ettertid og funnet ut at man kan bli plutselig allergisk mot noe man har gjort mange ganger før. Er fin igjen nå, men dette var unødvendig. Og jeg gjør det aldri igjen.

SKRAL GJENG. Lillejulaften ble nr 3. febersyk igjen. Så fikk nr. 2 det samme. Da var det bare naturlig at mor sjøl også ble syk igjen 3. juledag. For å toppe det hele fikk jeg et solid og nydelig stykke munnsår midt på truten. Nice.
Så her går vi da, og nyser hoster, er vekselvis varme og kalde, har dårlig matlyst, stort søvnunderskudd  og generelt trasig allmenntilstand. Nå har heldigvis mamma og pappa kommet på besøk, slik at vi får litt hjelp. Men tror du ikke han også ble syk etter å ha vært her i en dag? Det var bare å komme seg bort på apoteket og få fylt opp medisinaldepoet i ei farlig fart.

SOLBRILLER I MØRKET:  Solbriller i Konserthuset. På

konsert med Oslo Gospel Choir. Funket. Men ingen ting

å  trakte etter. Foto: Heges horisont

COSYLANSJOKK. 4. juledag er nr. 3 verre og etter en akuttime hos fastlegen kommer vi hjem med Cosylan såpass han ikke skal hoste seg ihjel. Den kommer opp etter 10 og et halvt sekund. Lander perfekt utover det nyrensede gulvteppet i massiv ull. What to do? Med resten av familien som måpende bivånere ruller jeg det sammen og kaster det ut i snøen.

MONOPOLTAP. Nå ser jeg at dette begynner å ligne et skikkelig sutreinnlegg og du tenker kanskje trorduatduerdenenestesomharhatt- sykdomiheimenijulaeller? Det har vært fine stunder også. Laget og spist mye god mat (selv om den ikke smakte så mye), spilt spill (blant annet overlegent tap for Supermann i Monopol), hatt fint samvær med slekta (selv om de måtte stille som sykepleiere), akt rattkjelke, måkt snø og trent.

BEGERET FULLT. Jeg klager sjelden over sykdom, men jeg er lei nå. Hadde jeg hatt en ropert skulle jeg gått ut på verandaen og ropt: Det er nok nå. Begeret er fullt. Champagneglasset renner over, og det er ikke engang nyttårsaften!

Nei, denne jula får vi bare spole fort forbi. Satser på sterkt comeback i 2013. Juleidyll får jeg ellers mer enn nok av på Facebook.

Snakkes!

Nestekjærlighet på prøve

Jeg elsker desember og alt som har med jul å gjøre. Men noen gruer seg.

For noen kan jul få være jul, bare de
overlever den. Foto: hegeshorisont

Når kvikksølvet kryper nedover, og frostrøyken skyter opp fra fjorden, finner jeg fram vinterdyna. Tjukk, varm og stappet med dun. For meg er den selve symbolet på vinter. Og det er lett å ta den for gitt. 

Hver dag til og fra jobb passerer jeg både norske og utenlandske uteliggere og tiggere. Noen ligger på madrasser under en bru jeg går forbi. Noen står i kø utenfor en varmestue som de venter på skal åpne. Mens atter andre sjangler rundt med ting i hendene, som i alle fall ikke gir kroppen næring. Felles for dem er at de ser frosne og forkomne ut. For nå kommer vinteren. Selv har jeg dundyne om natta og dunjakke om dagen. Hvis jeg fryser, har jeg meg selv å takke. 

Hvem skal de hjemløse takke? Ikke godt å si. Men det finnes heldigvis folk som lever av å hjelpe. Kirkens Bymisjon for eksempel. I tida frem mot jul kjører de en kampanje de kaller Gled en som gruer seg til jul. Det er en kjensgjerning at det som for noen er en tid der det skal nytes og gledes sammen med slekt og venner, er den mørkeste tida for andre. Noen gruer seg, og synes jula er verst. 

Å bo i Oslo setter både tålmodigheten og nestekjærligheten på prøve. Da jeg flyttet hit i 1999, var offentlig tigging nesten usynlig i bybildet. I dag føler jeg at jeg vasser i tiggere enkelte dager. De rister pappkrusene sine opp i ansiktet mitt og er ikke engang vennlige. De invaderer bussen med skral trekkspillmusikk og forventer betaling. Da hender det at jeg har lyst til å rope ”Nei, vet du hva, jeg er på vei til barnehagen og har det travelt, og dessuten har jeg nettopp betalt et lass med regninger, jeg skulle kjøpt julegaver, men det kan jeg ikke før neste lønning, for nå er jeg blakk og dessuten drittlei av å bli stoppet av sånne som deg, så flytt deg!” 

Jeg har spilt av den lydfilen i hodet noen ganger. Og hver gang skjemmes jeg. Tenkte jeg virkelig det? Samtidig trøster jeg meg med at denne påminnelsen er sunn på et vis. De tilhører en fattig minoritet i min by. Jeg tilhører en privilegert minoritet i verden. 

Foto: Kjell Håkon Larsen, Frelsesarmeen

I skrivende stund er det 18 minus. Det byr på problemer for de uten husnøkkel og boliglån. Med frosten dampende inn over Bjørvika er det så kaldt at selv de med rulleskøyter, knekk i knærne og slørete blikk, er borte fra gatene. De vanligvis så tilstedeværende doplangerne rundt Trafikanten, der jeg går av og på bussen, glimrer med sitt behagelige fravær. Til og med de pågående nigerianske horene i områdene rundt nederste del av Karl Johan, har forduftet. Bare de helt sjanseløse, de som er ribbet for rettigheter i Norge, er ute på jobb nå. 

På nyhetene ser jeg at Frelsesarmeen har måttet flytte sitt overnattingstilbud til større lokaler på grunn av stor pågang fra romfolk. I stedet for å fryse i hjel får de altså sove inne et par netter. Frelsesarmeens jobb er å hjelpe. Det er en av grunnene til at jeg støtter dem og andre veldedige organisasjoner direkte. Putter jeg i gryta istedenfor i pappkruset, føler jeg meg trygg på at de blir brukt noenlunde fornuftig.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå omsatte varehandelen i Norge for nær 50 milliarder i desember i fjor. Det er godt gjort at vi ikke handler oss fra hus og hjem, skjønt det nok kan kjennes slik for en og annen i januar. Kanskje kan det være en idé å bruke bitte litt på noen som trenger det mer enn deg? 

Det føles ganske godt å bidra til at noen gruer seg litt mindre til jul.


Hver 4. lørdag skriver jeg lørdagsspalte i Helgeland Arbeiderblad, lokalavisen i hjembyen min Mosjøen. Denne sto på trykk 7. 12.

Ekte kvinner driter i om de baker cupcakes, brød, eller ingen av delene

Jeg har bestemt meg for å stå frem. Innrømmer herved at jeg er en mamma som prioriterer det å være mamma mer enn samfunnet forventer. I tillegg blogger jeg. Men cupcakes, det baker jeg ikke.

SYMBOLTUNG BAKST: Disse søte kakene er det mange som elsker å hate.
Foto: Tine.no

Det pågår for tiden en debatt om cupcakes. Og om kvinnene som baker dem. De er fra midten av tjueårene til slutten av trettiårene. De har fått barn, og er opptatt av hus og hjem. Noen viser frem sine fargerike, smørkremtoppede eventyrkaker på nettet, mens andre gjør sin greie uten å kreve særlig stor oppmerksomhet.

Men de som ikke baker cupcakes elsker å lage leven rundt dette. Noen vil gjerne ha det til at cupcakefløyen er ofre for en romantisert gjenoppliving av husmoren fra 50- og 60-tallet. Andre mener endatil at det er et umulig prosjekt de har begitt seg ut på, for bak baksten skjuler det seg visstnok både naivitet og undertrykte ambisjoner. Etterlatt inntrykk blir at de amerikanske kakene både har skylden for at ikke flere kvinner tar lederstillinger, og for at likelønn er noe vi bare kan glemme. 

I en kronikk på nrk.no/ytring skrev bloggeren Jorunn Stokke Aamodt (Frøken Makeløs) at "Bloggere som presenterer glansbildeversjoner av livene sine, øker presset på andre kvinner. Summen av de perfekte historiene blir en forventet normalitet." Jeg er ganske enig. Derfor var også utgangspunktet for min egen hverdagsblogg en motreaksjon til dette. Men likevel synes jeg de må få gjøre hva de vil. Det er tross alt frivillig å besøke disse mammabloggene. Presset øker fra alle kanter uansett, så her handler det om å være selektiv, beskytte seg selv, og slå på bullshitfilteret innimellom.

Det siste cupcakeinnlegget jeg så var skrevet av Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen. Under ingressen "Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobb." skapte hun en voldsom debatt i kommentarfeltene og på Twitter. "Det er ikke riktig at kvinner gjør opprør mot likestilling og arbeidslivet for å prioritere hjem og kjøkkenbenk" skrev hun, og baserte seg på fakta fra SSB, som slår fast at kun 4 prosent av norske kvinner er hjemmearbeidende. Videre spurte hun: "Men hvorfor skapes det et inntrykk av at kvinner aller helst, så snart de har råd og mulighet, vil være hjemme? At pappaperm nærmest er med på å forrykke den naturlige orden i hjemmet? Dette er et mysterium når de aller fleste kvinner velger annerledes."

Tja. Kan det ha noe med å gjøre at mange kvinner ikke ser seg råd til å gå ned i stilling, selv om de gjerne ville? Kan det ha noe å gjøre med at ikke alle arbeidsgivere synes dette er en god idé? Kan det også ha noe å gjøre med at det er et litt skambelagt tema blant "flinke piker" å skulle gå til sjefen å gi uttrykk for at det er krevende å stå på hundre prosent for jobben akkurat nå? 

Da jeg i høst skulle tilbake i jobben som mellomleder, etter å ha vært hjemme med barn nummer tre, gikk jeg ned i 80 prosent stilling. Det var mitt eget valg, og det satt langt inne. Men bare tanken på hvordan hverdagen ville bli hvis begge skulle jobbe like mye som før ga meg pusteproblemer. Hamsterhjulet. Jeg ville ikke dit igjen. Selv mener jeg at jeg gjorde min familie - og samfunnet - en tjeneste. Dette er et forebyggende tiltak for å få oss til å fungere på sikt. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker å yte mitt, men det er vanskelig å gi maks både hjemme og på jobb med tre små barn og en mann som jobber 150 prosent. Slik er det bare. Jeg bruker ikke de frigjorte 20 prosentene til å bake. Believe me, de får bein å gå på helt uten melskyer og glasur. Men om så var - skulle jeg kritiseres for ikke å bidra nok til samfunnet generelt og likestillingen spesielt? Om jeg ville, kunne jeg jaget etter å klatre. Men det måtte i tilfelle vært for egen del, og ikke for å tekkes alle som mener jeg burde. 

Kan vi som ikke ønsker det snart få slippe å bli pådyttet dårlig samvittighet for at vi ikke tar ut hele vårt potensial? Jeg er drittlei at maset om at kvinner må tørre å ta lederstillinger. Få tør si hvorfor de ikke vil. Med god grunn. Det er ikke politisk korrekt å innrømme at man ønsker å prioritere familien mens barna er små. Er den andre parten i forholdet også i en krevende stilling har du definisjonen på tidsklemthet. På den annen side er det fantastisk at kvinner som ønsker det tar ledende stillinger. Vi trenger trenger dem og må fortsette å legge til rette for at de kan være både mødre og ledere. Jeg har selv akkurat fått en småbarnsmor som sjef, og synes det er helt strålende.

Så langt er både hjemmefront, arbeidsgiver, og undertegnede enige om at 80-prosentløsningen fungerer utmerket. Vi har til og med tatt grep med tanke på pensjonspoengene jeg taper. Men man skal aldri si aldri. Jeg kan plutselig få lyst. Så får det heller være at toget eventuelt har gått når den tid kommer. For meg er det viktigste å gi barna mine en god start, skape trygge forhold for dem mens de er små. Og det er nå. Han på åtte har hatt en fulltidsarbeidende mamma hele livet, og ser ikke ut til å ha tatt skade av det. Men han har heller ikke noe imot å se meg mer. 

Tilbake til baksten. For det er ikke bare cupcakes debatten dreier seg om. Nei tenke seg til, en del av de samme nymotens, deltidsarbeidende bakstekjerringene og bloggerne har drevet det så langt at de ønsker å lage all mat fra grunnen. Drømmer seg bort i kvinneblader og- blogger fulle av oppskrifter og fristende bilder. Hjemmelagde sauser, supper, brød. Maken til selvpåført kvinneundertrykkelse skal man lete lenge etter. 

IKKE PERFEKT: Svir dem hvert år, men vil jeg ha perfekte
krumkaker kan jeg jo bare dra til bakeren. Er ikke verre. Altså.

Jeg befinner meg midt på skalaen. I voksen alder har jeg begynt å eksperimentere mer med hjemmelaget mat, fordi jeg har tre små barn og gjerne vil vite hva maten inneholder, og fordi det (som regel) rett og slett smaker mye bedre. Men det kunne ikke falle meg inn å begynne å kritisere de som ikke baker. Enhver får gjøre som hun lyster, uten å samtidig måtte påta seg skylden for den samfunnsmessige skjevheten mellom kjønnene. 

For meg som verken er spesielt glad i, eller kunne tenke meg å bake de etterhvert så symboltunge cupcakesene, er det gledelig at det nå er tid for en annen type bakst, nemlig julecakes. Tror jeg kommer til å kjøpe to, og bake tre sorter. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan og vil. Og jeg gleder meg. Mulig jeg kommer til å blogge om det også. Men da under tittelen "Svidde krumkaker i år også".

Fotball i tacoen

FOTBALLGLEDE: Det er alltid en fotballkamp
som er for viktig til å kunne overses.
Middagslaging ingen hindring.

Han: Men, det er en veldig viktig fotballkamp akkurat nå.
Jeg: Oi, er det virkelig. Den har jeg aldri hørt før. Men, dere har jo akkurat vært ute og sett Tottenham - Arsenal (på nær-kafeen). Hva er det som er livsviktig nå da?
Han: Reading - Everton.
Jeg: Men, hallo?
Han: Ja, Everton og Tottenham kriger om å bli topp fire, så dette er viktig.

Endelig er det min tur til å ligge på sofaen en stakket stund, mens Supermann lager middag. Han har fått med seg nr. 1 (8) på kjøkkenet, og nå skal de kokkelere frem litt taco til oss. Det er de to herrene som har bestemt dagens middag, så da kan de gjerne få lage den også.

Det tar ikke lang tid før jeg rykkes ut av den sjeldne, helgebilagslesestunden. Hører plutselig fotballkamplyder som freser seg vei gjennom kjøttdeigstekingen. Har han gått ned for å sette på tv´n i kjellerstua for full måking, så han kan få med seg kampen likevel?

Neida, er bare iPaden som er plassert midt mellom grønnsaker, lefser og tacoskjell på kjøkkenbenken. Slik kan det også gjøres. Og der står de to artigkarene, med en ikke minste skyldig mine, idet jeg runder åpningen til kjøkkenet.

TACOGLEDE: Kampen endte godt.
Maten ble god. Lørdagslykke!

De enser meg ikke en gang. Det gjør imidlertid nr. 2 (5) og 3 (1). De iler til i håp om å finne årsaken til kjøkkenspetakkelet. Så er det bare pappa og storebror som tacolerer, med fotballkamp som akkompagnement.

I vårt hus er det alltid en fotballkamp som kan, bør eller må ses. Og han skal ha for kreativiteten. Kampen endte i Tottenhams favør (Everton tapte). Og takk og pris for det, siden de ble gruset av Gunners tidligere på dagen. Maten ble grusegod, den også.

God helg!

Å hedre sine fedre

I morgen er det farsdag. Enten du vil eller ikke.

PAPPAKOS: Tippekamp med pappa i blokka i
det som på folkemunne het Helvete. Året var
1973, altså lenge før jeg visste hva farsdag var. 

Da jeg gikk på Olderskog skole på begynnelsen av det glade åttitallet brukte vi alltid de siste formingstimene før andre søndag i november til å lage farsdagskort. Det var forseggjorte saker. Og veldig hemmelig. Men han visste nok hva som kom, han som lå i senga og latet som han sov. Det var jo same precidure every year. Og når kortet var ferdig beundret og behørig kommentert, ble det lagt høytidelig ned i nattbordskuffen. Sammen med kortet fra i fjor og året før der igjen.

Det var en grei tradisjon. Vi ungene ga selvlagede kort, mens mamma serverte gelekake med romkrem til kaffen. Ikke noe stort oppstuss akkurat, men en hyggelig og familiesosial samling en søndagsmorgen i november.    

Så var farsdagen fraværende i mange år. Da jeg fikk barn selv kom forventninger om kake, noe jeg har greid å innfri, av å til for egen maskin, av og til med hjelp fra Hansen. Baker Hansen.

Google forteller meg at farsdagen fremdeles dreier seg om å vise kjærlighet og omsorg for fedre generelt og far spesielt. Det skal helst skje i form av kjøpte gaver. Slips og sokker, isskrape og verktøy står det at han ønsker seg. Videre leser jeg at ”Pondus er også en slager blant mange, og Ponduskalenderen for det kommende året pleier alltid å komme ut i god tid før farsdagen.” Nuvel.  

PAYBACK: Da jeg giftet meg for ni år siden
var det på tide å betale for alle farsdagskortene
han hadde mottatt opp igjennom årene...

Hjemme hos oss får ikke pappa slike gaver. For det første har han det han trenger. For det andre overlater jeg til barna å gi ham gaver de kan fikse selv.

Nr. 1 (8) skal gi pappa en lapp med fine ord. Han skal sende en epost så han har det elektronisk også.

Nr. 2 (5) er ikke i tvil om hva pappa skal få. En frisørtime med henne. For som hun sier:  Jeg skal bli frisør når jeg blir stor, og nå er det din tur til å bli "frisørt" pappa!

Nr. 3 (1 1/2) er lykkelig uvitende om hva farsdag er, men jeg tipper hun slår til med en stor klem og et delvis tannlaust glis.

Jeg hadde slett ikke tenkt å gjøre et stort nummer ut av det, men gavetipsene har florert i alle kanaler hele uken, så farsdagen er de fullt informert om. Heldigvis er vi enige om at det er ganske fint å gi gaver som ikke kan kjøpes for penger. Det skader ikke å føle litt på at den berusende gleden over å gi er like stor, selv om gaven er gratis. 

Enn du da, mamma. Hva skal du gi? Åtteåringen ser på meg med et blikk som krever et velfundert svar. Frokost på senga, svarer jeg, over middels fornøyd med min raske respons. Det blir en ganske sen frokost, da. Siden pappa kommer hjem fra Dublin sent på kvelden, repliserer han omtrent like raskt. Det er sant. Det hadde jeg helt glemt. Han har, mer eller mindre uvitende selvsagt, valgt bort selveste farsdagen for å dra utenlands på kompistur.

Tenker vi gjør om den frokosten til ”Hei kjære. Middagsrester i kjøleskapet. Klar til oppvarming.” 

God farsdag!

Om innlegget: På trykk i Helgeland Arbeiderblad 10.11.12, under spaltevignetten "Fra sidelinja". Bildene er private og kan ikke brukes uten etter avtale.

Et lite mateventyr

Kø hos pølsemakerne

I dag dro vi for å sjekke ut Oslos nye stolthet - Mathallen.

I perfekt høstvær gikk vi hjemmefra - to store og tre små - langs Akerselva og ned til Vulkan der matmekkaet ligger.

Det var trangt om plassen. Veldig trangt. Skilter ved inngangene som sa: Parker barnevognen i barnevognparkeringen og få en bolle. Med vår sovende ettåring var det uaktuelt. At det pågikk en ølfestival der inne gjorde sitt til at støynivået var på et, ja, ganske støyete nivå.

Men ved å gå hver sin tur fikk vi sett oss rundt, smakt på godtbitene, og konstatert at dette er et sted for fremtiden. Et sted å ta med familien for å spise, eller vennegjengen for å spise og drikke. Eller for å handle inn høykvalitets snadder til helga.

Snadder med hjem.

Ungene elsket barkrakkene utformet som ekte dagroser. Vi voksne elsket tanken om at det endelig har kommet et sted som ser ut til å ta mat og matglede på alvor. Hurra!

Som en kuriositet kan jeg nevne at en av delikatessene hos Vulkanfisk var "Saftige Helgelandsreker". Til å få hjemlengsel av.

Med hjem i posen hadde vi blant annet kyllingkonfit og provencesaus fra Stangeriet. Nam! Gleder meg til i kveld!

Ærlighet og andre -heter

I dag ble jeg lettere opphetet. Og det hele to ganger i løpet av en time.

Det er slikt som kan skje når en bryter rutinen. Jeg tok bussen i stedet for sykkelen. Det skulle jeg ikke gjort. Da måtte jeg opp med lommeboka, finne Flexus-kortet, dra det foran leseren, putte det tilbake i lommeboka, og legge lommeboka tilbake i veska, samtidig som både jeg og mange andre skulle finne et sete. Samtidig som jeg hadde tankene et helt annet sted. Jeg vet ikke når, eller på hvilken måte det skjedde. Det jeg derimot med stor sikkerhet vet, er at lommeboka ikke var i umiddelbar nærhet da jeg sto i kaffebaren og skulle betale ett kvarter senere.

Jeg skrudde alarmknappen over på «code red», som de sier i Grey’s Anatomy, og sperret bank- og kredittkortene mens jeg gikk til kontoret. Ringte Ruter, som ringte trafikkleder, som ringte sjåføren, som ikke kunne finne noe i bussen. Men bussen skal være tilbake ved Oslo S kl. 07.31, så du kan jo dra ned og sjekke selv. Jeg fant naturligvis ikke noe der, og sjåføren var fra seg av utålmodighet etter å kjøre videre. Kanskje Trafikanten hadde fått inn noe. Nei, du må dra til Hittegodskontoret på Nationaltheatret. Fikk telefonnummeret dit, og hastet videre inn på Oslo S. Var det ikke en bitteliten politistasjon her før? Bare klesbutikker nå.

ÆRLIGST: Her jobber en av Oslos ærligste karer.
Han reddet dagen min, men nektet å ta imot finnerlønn.

Nedstemtheten er til å ta og føle på idet jeg entrer Posthuset igjen. Og det er da det skjer. Ukjent nummer. Hei, det er Geir. Lurer på om du har mistet noe. JA DET HAR JEG! Geir, som var på vei verkstedjobben i Lodalen, som satt på skrå bak meg. Han er det som ringer og sier han er lei for at han ikke får levert den før etter arbeidstid. Dette er ikke til å tro. Det finnes fremdeles sjeler som mener at ærlighet varer lengst.

Nå er det ikke lenge til jeg skal møte Geir fra 34-bussen. Den lettheten jeg føler nå, vil bli premiert med finnerlønn.


Denne sto på trykk i siste utgave av Post- og Bringavisen (konsernavis for Posten Norge).

Alexia, 34 år i et forhold - hjelp henne!

TRENGENDE: Alexia, 34 år i et forhold har utilfredsstilt begjær
- hjelp henne! Foto: Yahoo.com (bare så det er sagt!)

Jeg er ferdig med Yahoo. Og kåte Alexia.

Min første gratismail var Yahoo. Jeg fikk min første konto på midten av 1990-tallet. Mange av mine venner valgte hotmail, men jeg havnet på yahoo. Husker ikke helt hvorfor. Men jeg kommer definitivt til å huske hvorfor jeg avsluttet dette årelange kundeforholdet.

Jeg logger meg på mailen i kveld, og hva får jeg se? Jo, en annonse med bilde ev en kåt, øyensynlig sterkt trengende blondine hvis nåværende forhold er såpass utilfredsstillende at hun trenger hjelp. Øyeblikkelig sådan. Og det fra en nordnorsk trebarnsmor (39) på Tåsen, ansatt i Posten Norge, med sjuseter utenfor hekken, fisk to-tre ganger i uken, altfor mye klesvask, farging av ettervekst hver sjette uke og årskort på SATS.

Jeg vet i grunnen ikke om jeg skal le, gråte eller sende et helvetes indignert klagebrev til Yahoo. Det er ganske drøyt. Invaderende, når jeg tenker meg om. Her logger jeg meg på for å sende en mail til min mor, og så er det dette som møter meg. Trodde de hadde forbrukerundersøkelser som snakket sitt tydelige språk med hensyn til hvem som var aktuelle for hvilke annonser. Mye kan tyde på at det ikke er slik.

For meg er det enkelt å bytte mailleverandør, selv om jeg har vært fornøyd så lenge jeg har hatt mitt drøyt 15 år lange forhold til Yahoo. Håper det er like enkelt for Alexia å få den hjelpen hun åpenbart trenger.

Blant plaster og snørr i bassenget

LYKKERUS: Ungene fikk svømmehud mellom tærne. Mor fikk
bassengbakterier på hjernen. Nesten.

Jeg har vært i Syden med familien. Det gikk for det meste helt fint. Men for mor ble det likevel noen prøvelser, les: Hygieneutfordringer. Må bare innrømme det. Jeg blir mer hygienefokusert jo eldre jeg blir og jo mer aktive barna er. Den største utfordringen ved besøk på slike steder er bassengbadingen. Ungene på 8, 5 og 1 elsker den, og er mer i vannet enn på land. Naturlig nok vil de gjerne ha med oss voksne i vannet også. Min indre stemme sier: Neeei, ikke gjør det. Det er ekkelt.

Som liten visste også jeg å sette stor pris på bassenglivets gleder. Jeg husker godt at mamma tok oss med på såkalt "damebad" i den kommunale svømmehallen. To timer hver onsdag var forbeholdt kvinner i alle aldre som søkte det våte element i rolige omgivelser. Med skapnøkkelen fulgte det en liten svamp innsatt med såpe, som vi uten å mukke vasket oss med før vi ikledde oss badetekstiler. Vi lærte å dykke, stupe, vi tok svømmeknappen, og når vi kom hjem var det pannestekte ostesmørbrød og Dynastiet på TV. Åh, herlige minner!

I voksen alder har begeistringen lagt seg. Faktisk tror jeg den ble liggende igjen på bunnen i Kippermoen svømmehall på begynnelsen av åttitallet.  I Norge har vi regler som sier at alle skal dusje og vaske kropp og hår med såpe før de går i bassenget. Alle som har besøkt et offentlig bad vet at dette følges av omtrent halvparten. Resten gir f og lar klorvannet gjøre jobben. Sosial- og helsedepartementets Forskrift for badeanlegg, basseng og badstu inneholder alle reglene svømmebassengeiere må overholde. Badegjestene trenger kun å huske å vaske seg skikkelig før de går uti. Det gjør de ikke. I svømmehalldusjen spør ungene høyt og tydelig hvorfor de må vaske seg nakne når andre (både voksne og barn) står der og dusjer med badetøyet på. Ikke alltid enkelt å komme med et fornuftig svar. Når endatil undersøkelser viser at en av fem tisser i svømmebassenget blir jeg kvalm. Skikkelig uvel. Det betyr i klartekst at både du og jeg kjenner noen som gjør det. Uæhh!

HURRA: Ungene elsker bassengvann, og skal få lov til å være lykkelig
uvitende om hva det skjuler. Til de finner det ut selv.

I bassengområdene under den deilige Syden-sola er det grunn til å tro at det er enda verre. Vaskepåbudsskiltene er ikke-eksisterende og solkremen ligger tjukk og glinsende som et middels stort oljeutslipp på vannflata. - Mamma, se. Et plaster! Hun (5) dukker opp fra vannet med en hudfarget og uappetittelig kladd på armen. - Æsj, kast det, sier mor, og oppdager i neste øyeblikk en diger, hva er det, kan det være, ja, det ER en snørrklyse! Greier såvidt å foreta en unnamanøver og ser at den hvitgrønne, manetaktige gørra klistrer seg på ryggen til en liten gutt. Plasteret fra isted ligger på bunnen og slynger seg i bevegelsene fra vannet. Andre menneskers hår fester seg mellom fingrene. Tilliten til at klor tar knekken på alt det uhumske er svært lav. Jeg må jobbe med meg selv. Blokke ut. Late som det er ok. La gleden over å kunne bade dagen lang skyve bort nestenangsten for alt grumset og de tusen millioner bakteriene som lurer seg inn i kroppens hulrom.

Det gikk fint. Ingen ble syke av badingen. Tvertimot steg badeiveren enda et hakk. Derfor ble det tur til svømmehallen igjen så fort vi kom hjem. Jeg klarte å lure Supermann av gårde. Noen må jo bake brød. Ungene er fortsatt lykkelig uvitende om mammas bassengfobi. Og enda viktigere: Takket være bassengturene har de lært seg den livsviktige kunsten å svømme.