Lille frk. knall og fall

Jeg har to barn. En jente på snart fire og en gutt på snart sju. Mer informasjon enn dette trenger man ikke for å skjønne at det her er snakk om forskjeller. Men hos oss er det motsatt av hva man kanskje skulle forvente. Det er nemlig han som analyserer og konsekvensutreder mulige farer og uønskede hendelser før han gir seg i kast med fysiske aktiviteter. Hun på sin side synes å være nærmest blottet for disse egenskapene og er dermed den som sørger for spenning og dramatikk i vår hverdag.

TRYGGEST: Sparkesykling kun på terrassen inntil gatene
er rengjort. Foto: hegeshorisont

Vi skjønte det tidlig, men prøvde å ikke tenke for mye på det. Sju og en halv måned gammel reiste hun seg opp. Ti måneder gammel gikk hun dit hun skulle (og ikke skulle). Etter ett år med tvangspåkledning fra oss voksne begynte hun å insistere på å kle på seg selv. Ikke i nærheten av å kunne snakke, men med en selvstendighet man skal lete lenge etter.

Men det var da hun var 15 måneder og begynte i barnehage at bekymringen steg. Der var det mange større barn, som lekte i store lekeapparater. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at hun kom hjem med et nytt blått horn i panna minimum annenhver uke. Hvis ikke var det negler som var klemt blå eller tenner som var slått gjennom leppa. Det var sikkert andre ting også, men de har jeg nok fortrengt.

Nå er hun fire og det som er litt rart er at hun også har stor interesse og tålmodighet for innendørsaktiviteter som perling, tegning og dukker for å nevne noe. Hun elsker å bli lest for og har ingen problemer med å sitte konsentrert og rolig. Hun viser empati for andre som slår seg og vil gjerne trøste eller varsle voksne. Men når det gjelder fysisk aktivitet virker det som om sperrene forsvinner.

De tre siste ukene har lillemor hatt ett seriøst fall i uken. Først var det klatrestativet der de store gutta klatrer. Så var det et frukttre hvis skarpe, vintertørre greiner kuttet opp det fine partiet mellom øynene da hun mistet grepet. Det siste fallet er med og underbygger uttrykket som sier at de fleste ulykker skjer i hjemmet. For det skjedde ikke i barnehagen. Det er nesten så jeg ikke tør si det, men hun satt i sofaen. Eller det er feil, for hun satt, som så mange ganger før, på armlenet til sofaen. Vi har hatt flere fall ned derfra så det er strengt forbudt å oppholde seg der. Men så hadde det seg slik at jeg var nede, pappaen lå og sov i sofaen og broren så barne-tv. Selv så hun også barne-tv, fra sin ulovlig tilegnede plass. Jeg hørte et kraftig smell, etterfulgt av et dunk. Og så den mest hysteriske gråten noensinne.

Den kvelden måtte vi til legevakten for første gang. Den unge kvinnelige pasienten hadde et dypt kutt i panna. Under prinsesseplasteret. Hodet hadde truffet hjørnet på stuebordet. Det var nesten ikke til å tro at en slik skade kunne oppstå i sofaen. Men sant var det. Og ikke minst vondt. Hun måtte sy, men slapp heldigvis hjernerystelse. Faktisk var hun så kvikk neste dag at hun ville prøve sparkesykkelen sin. Jeg burde naturligvis sagt nei, for det endte med oppskrapet hånd. Full av grus og blod. Hylende inn på fruktbutikken for å skaffe tørkepapir.

Vi ble inne resten av den dagen. Slik vi nok burde i utgangspunktet. Men samtidig er jeg ingen hønemor som ønsker å overbeskytte barna. I England har de et uttrykk som heter "Learning by doing" og jeg er nok mer der, enn å skulle holde henne borte fra alle farer. Men en mellomting hadde kanskje vært å foretrekke.

Nå skal jeg snart hente henne i barnehagen, og er spent på hva som møter meg i dag. Er jeg heldig har hun vært opptatt med innendørs påskeaktivteter. Klukk, klukk!