Sender deg en epost, mamma

EPOSTSTAS: Han elsker å sjekke eposten sin.
Og å lære nye dance moves på YouTube.
Foto: Heges horisont.

Han er bare sju år og har fått egen epost. Det er helt utrolig hvor stor forskjellen er på barn som vokser opp i dag og den generasjonen jeg selv er en del av. Tankene går tilbake til egen barndom på 1970- og 80-tallet. Tenk alt vi ikke kunne da, som unger i dag kan. Og for ikke å snakke om alt vi ikke visste. Det stikker litt i hjertet. Så beskyttet og uvitende. Men, det man ikke vet har man visstnok ikke vondt av. Sånn sett var det en herlig tid. På mange andre vis også, for den del. Nuvel, nok om det.

Dagens barn og unge (og jeg tar meg i å høres gammel ut) tar for gitt at det meste kan fikses med et tastetrykk. For min sjuåring har det til nå skjedd via egen DS, pappas padde og iPhone eller mammas Mac. Så fikk han egen pc. Og egen epost. Det er nesten rørende å se entusiasmen som kommer til uttrykk. En ny verden av kommunikasjon har åpnet seg. Han kan ikke vente med å sjekke innboksen når han kommer hjem fra skolen. Mor har fått en gulrot å lokke med når leksene er gjort. I tillegg kan han se sin store favoritt Michael Jackson danse på YouTube så mange ganger han vil. Han kan le seg ihjel av O´Store Fotballtabber opp igjennom årene, og han kan spille gratis spill. Epost er likevel den store favoritten. Men nå har han utvekslet epost med alle voksne han kjenner, mammas sjef og en av pappas ansatte inkludert. Opptil flere ganger. "Hvorfor svarer de ikke?" Kan hende de har mye å gjøre på jobben, sier jeg.

Frustrasjonen over at ingen i klassen har epost er til å ta og føle på. Så er det dette med nettmobbing. Mor føler på et øyeblikks bekymring over å kanskje ørlite for tidlig ha introdusert ham for denne avanserte kommunikasjonsteknologiens ubønnhørlige verden. Med epost skapes både et behov og en forventning om respons. Selv fikk jeg min første epostkonto som journaliststudent ved Høgskulen i Volda i 1996. Min gode venninne Sis forteller meg at vi var på epost på NTNU (eller Universitetet i Trondheim - UNIT som det het den gangen, hjelp jeg skriver "den gangen") allerede i 1995. Gikk visstnok på kurs for å lære å sende epost og greier. Men det kan ikke ha gjort rare inntrykket, siden jeg ikke husker det. Var aldri interessert i verken skrivemaskinkurs på ungdomsskolen (vi snakker 1986-88) eller Elektronisk Data Behandling valgfag på videregående. Herregud noe så uinteressant.

Og her sitter jeg i dag, omgitt av iPoner, Mac, iPad, DS, PlayStation og jeg vet ikke hva. Hvem vet hva som vil møte den nyfrelste epostbrukeren når han entrer voksenlivet. For ikke snakke om søstrene hans på snart fem år og åtte måneder. Hun på fire kan kodene til alle pappas devicer og håndterer iPaden med den største selvfølgelighet. Jeg hører om toåringer som er borte på tv-en for å skifte bilde med hånden, slik man gjør på Apple-produkter. Når de entrer voksenlivet har vel alle en chip under huden som koordinerer alle behov, fra booking av trening og påminnelse om legetime til at nå er det på tide å bytte batteri på husholdningsroboten. Besnærende og skremmende på samme tid.

Teknologi er fantastisk! Jeg kan jo ikke leve uten. Men det er tankevekkende at han på sju i løpet av knappe fem dager er i full gang med å sende og motta både lyd- og bildefiler elektronisk.  Og at han allerede blir litt stresset hvis han ikke får sjekket eposten. Her påhviler det oss som voksne et enormt ansvar.

"Sender deg en epost på det, mamma! Jeg har etterlyst svar på et spørsmål for sånn cirka tiende gang. Selvfølgelig svarer han elektronisk. Sukk hjerte, men brist ikke!