torsdag 29. november 2012

Ekte kvinner driter i om de baker cupcakes, brød, eller ingen av delene


Jeg har bestemt meg for å stå frem. Innrømmer herved at jeg er en mamma som prioriterer det å være mamma mer enn samfunnet forventer. I tillegg blogger jeg. Men cupcakes, det baker jeg ikke.

SYMBOLTUNG BAKST: Disse søte kakene er det mange som elsker å hate.
Foto: Tine.no
Det pågår for tiden en debatt om cupcakes. Og om kvinnene som baker dem. De er fra midten av tjueårene til slutten av trettiårene. De har fått barn, og er opptatt av hus og hjem. Noen viser frem sine fargerike, smørkremtoppede eventyrkaker på nettet, mens andre gjør sin greie uten å kreve særlig stor oppmerksomhet.

Men de som ikke baker cupcakes elsker å lage leven rundt dette. Noen vil gjerne ha det til at cupcakefløyen er ofre for en romantisert gjenoppliving av husmoren fra 50- og 60-tallet. Andre mener endatil at det er et umulig prosjekt de har begitt seg ut på, for bak baksten skjuler det seg visstnok både naivitet og undertrykte ambisjoner. Etterlatt inntrykk blir at de amerikanske kakene både har skylden for at ikke flere kvinner tar lederstillinger, og for at likelønn er noe vi bare kan glemme. 

I en kronikk på nrk.no/ytring skrev bloggeren Jorunn Stokke Aamodt (Frøken Makeløs) at "Bloggere som presenterer glansbildeversjoner av livene sine, øker presset på andre kvinner. Summen av de perfekte historiene blir en forventet normalitet." Jeg er ganske enig. Derfor var også utgangspunktet for min egen hverdagsblogg en motreaksjon til dette. Men likevel synes jeg de må få gjøre hva de vil. Det er tross alt frivillig å besøke disse mammabloggene. Presset øker fra alle kanter uansett, så her handler det om å være selektiv, beskytte seg selv, og slå på bullshitfilteret innimellom.

Det siste cupcakeinnlegget jeg så var skrevet av Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen. Under ingressen "Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobb." skapte hun en voldsom debatt i kommentarfeltene og på Twitter. "Det er ikke riktig at kvinner gjør opprør mot likestilling og arbeidslivet for å prioritere hjem og kjøkkenbenk" skrev hun, og baserte seg på fakta fra SSB, som slår fast at kun 4 prosent av norske kvinner er hjemmearbeidende. Videre spurte hun: "Men hvorfor skapes det et inntrykk av at kvinner aller helst, så snart de har råd og mulighet, vil være hjemme? At pappaperm nærmest er med på å forrykke den naturlige orden i hjemmet? Dette er et mysterium når de aller fleste kvinner velger annerledes."

Tja. Kan det ha noe med å gjøre at mange kvinner ikke ser seg råd til å gå ned i stilling, selv om de gjerne ville? Kan det ha noe å gjøre med at ikke alle arbeidsgivere synes dette er en god idé? Kan det også ha noe å gjøre med at det er et litt skambelagt tema blant "flinke piker" å skulle gå til sjefen å gi uttrykk for at det er krevende å stå på hundre prosent for jobben akkurat nå? 

Da jeg i høst skulle tilbake i jobben som mellomleder, etter å ha vært hjemme med barn nummer tre, gikk jeg ned i 80 prosent stilling. Det var mitt eget valg, og det satt langt inne. Men bare tanken på hvordan hverdagen ville bli hvis begge skulle jobbe like mye som før ga meg pusteproblemer. Hamsterhjulet. Jeg ville ikke dit igjen. Selv mener jeg at jeg gjorde min familie - og samfunnet - en tjeneste. Dette er et forebyggende tiltak for å få oss til å fungere på sikt. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker å yte mitt, men det er vanskelig å gi maks både hjemme og på jobb med tre små barn og en mann som jobber 150 prosent. Slik er det bare. Jeg bruker ikke de frigjorte 20 prosentene til å bake. Believe me, de får bein å gå på helt uten melskyer og glasur. Men om så var - skulle jeg kritiseres for ikke å bidra nok til samfunnet generelt og likestillingen spesielt? Om jeg ville, kunne jeg jaget etter å klatre. Men det måtte i tilfelle vært for egen del, og ikke for å tekkes alle som mener jeg burde. 

Kan vi som ikke ønsker det snart få slippe å bli pådyttet dårlig samvittighet for at vi ikke tar ut hele vårt potensial? Jeg er drittlei at maset om at kvinner må tørre å ta lederstillinger. Få tør si hvorfor de ikke vil. Med god grunn. Det er ikke politisk korrekt å innrømme at man ønsker å prioritere familien mens barna er små. Er den andre parten i forholdet også i en krevende stilling har du definisjonen på tidsklemthet. På den annen side er det fantastisk at kvinner som ønsker det tar ledende stillinger. Vi trenger trenger dem og må fortsette å legge til rette for at de kan være både mødre og ledere. Jeg har selv akkurat fått en småbarnsmor som sjef, og synes det er helt strålende.

Så langt er både hjemmefront, arbeidsgiver, og undertegnede enige om at 80-prosentløsningen fungerer utmerket. Vi har til og med tatt grep med tanke på pensjonspoengene jeg taper. Men man skal aldri si aldri. Jeg kan plutselig få lyst. Så får det heller være at toget eventuelt har gått når den tid kommer. For meg er det viktigste å gi barna mine en god start, skape trygge forhold for dem mens de er små. Og det er nå. Han på åtte har hatt en fulltidsarbeidende mamma hele livet, og ser ikke ut til å ha tatt skade av det. Men han har heller ikke noe imot å se meg mer. 

Tilbake til baksten. For det er ikke bare cupcakes debatten dreier seg om. Nei tenke seg til, en del av de samme nymotens, deltidsarbeidende bakstekjerringene og bloggerne har drevet det så langt at de ønsker å lage all mat fra grunnen. Drømmer seg bort i kvinneblader og- blogger fulle av oppskrifter og fristende bilder. Hjemmelagde sauser, supper, brød. Maken til selvpåført kvinneundertrykkelse skal man lete lenge etter. 

IKKE PERFEKT: Svir dem hvert år, men vil jeg ha perfekte
krumkaker kan jeg jo bare dra til bakeren. Er ikke verre. Altså.
Jeg befinner meg midt på skalaen. I voksen alder har jeg begynt å eksperimentere mer med hjemmelaget mat, fordi jeg har tre små barn og gjerne vil vite hva maten inneholder, og fordi det (som regel) rett og slett smaker mye bedre. Men det kunne ikke falle meg inn å begynne å kritisere de som ikke baker. Enhver får gjøre som hun lyster, uten å samtidig måtte påta seg skylden for den samfunnsmessige skjevheten mellom kjønnene. 

For meg som verken er spesielt glad i, eller kunne tenke meg å bake de etterhvert så symboltunge cupcakesene, er det gledelig at det nå er tid for en annen type bakst, nemlig julecakes. Tror jeg kommer til å kjøpe to, og bake tre sorter. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan og vil. Og jeg gleder meg. Mulig jeg kommer til å blogge om det også. Men da under tittelen "Svidde krumkaker i år også".



29 kommentarer:

  1. Hei Hege!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

    Hilsen Magne i VG

    SvarSlett
  2. Godt skrevet! Det er vel mors kjærleik som held ei mor heime utan at eg veit det.

    SvarSlett
  3. Amen! Så bra! Ikke la noen andre komme og kritisere deg for å velge å bidra til samfunnet ved å investere mer tid til familien enn gjennomsnittet. Good on you :-)

    SvarSlett
  4. Hjerteligst! Ufattelig kul bloggtittel du har:)!

    SvarSlett
  5. Den dagen enhver - uansett kjønn - kan ta sine valg privat og i fht jobb, - uten å bli kritisert eller få dårlig samvittighet, - da har vi likestilling. Når PERSON og ikke KJØNN er viktigst.
    Jeg kjenner jeg blir provosert når det i media fremstilles som om alle kvinner EGENTLIG ønsker å bli ledere og å fordype seg i karrieren. Kvinner er like forskjellige som snøfnugg. Det som er viktig for meg er ikke nødvendigvis like viktig for deg.

    Klart det går an å kombinere barn og karriere - hvis du vil. Det går an å ta det roligere på jobbfronten mens ungene er små, - hvis du vil. Men det betyr forsakelser og prioritering uansett hva du velger. Noe må bort for å få plass i kalenderen samme hva du velger.

    Til jul skal jeg lage krumkaker, goro og julekaker. Ikke fordi media fremstiller det som en plikt, men fordi jeg har moro av det. Jeg har lekt meg på kjøkkenet og laget sånne flotte cupcakes. Ungene hadde stor moro av det, jeg og! For kakene ble utrolig stygge og så slett ikke ut sånn som på de fine bildene. Men det smakte godt og vi lo på oss flere ekstra år.

    God lørdag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for interessant tilbakemelding. Tror vi er mange som blir provosert over at vi kvinner presenteres som stereotypier. Vi er like forskjellige som vi er mange, og har ulike behov, ønsker og mål. Takk og pris. Tommel opp for hjemmebakst som ser hjemmelaget ut:)

      Slett
  6. Takk for innlegget.
    Hilsen 4 barns mamma og blogger.

    SvarSlett
  7. Fin blogg du har Hege! Fant den fordi jeg så at du hadde begynt å følge meg på Twitter, stas!
    Dette er jeg også engeasjert i. Jeg skrev dette innlegget: http://ellensoase.wordpress.com/2012/09/07/kvinnesysler-ogsa-nar-de-begas-av-menn/
    som førte til at NRK Yttring ba meg skrive et svar til Jorunns kronikk, så det gjorde jeg!
    Om du har lyst til å lese så finner du det her:
    http://www.nrk.no/ytring/kvinner-som-rakker-ned-pa-kvinner-1.8346277

    Finfin helg til deg Hege!

    Ellen

    SvarSlett
  8. Hei Ellen! Takk for kjekk tilbakemelding. Skal lese begge innleggene dine. Fin helg til deg også!

    SvarSlett
  9. Det er klart det er best for barna å ha mor hjemme. Å si noe annet er tull. Det er helt greit for meg at noen vil være karrierekvinner. Men å hakke på andre for at de velger å være hjemme fremstår bare bittert.
    "Bloggere som presenterer glansbildeversjoner av livene sine, øker presset på andre kvinner."
    En blogg er en blogg. Alle oppegående mennesker skjønner det. Det er ingen som gidder å klikke seg inn på en blogg som er full av skittentøy og bleier. Vi vet forøvrig at alle mødre skifter bleier. Selv om blogger kan være sterkt sensurert, så er de ikke urealistiske. Når noen legger ut et bilde av cupcakes, så har de bakt dem, når de legger ut et bilde av en strikket barnegenser, så har de strikket den. At en karrierekvinne får dårlig samvittighet av å påminnes hva slags mor hun KUNNE har vært, er forståelig, men ikke plag meg med det. Ikke forvent at jeg skal lette din samvittighet ved å si at "disse hjemmeværende kvinnene er håpløse og tragiske". De gjør det de synes er best for sine barn, og de har antakelig rett (selv om jeg er fullt klar over at ikke alle har økonomi til å være hjemme med barn).
    Det går imot en feminin natur å ønske å være leder i en bedrift. En slik stilling krever ambisjoner, konkurranseinstinkt og skarpe albuer - hvilket er mannlige egenskaper. Alle kvinner har NOEN mannlige egenskaper, slik menn har noen kvinnelige egenskaper, men 90% av kvinner er primært feminine. Det at såpass mange kvinner går rett tilbake i jobb, søker lederstillinger og har viktige posisjoner i finans, jus etc i Norge, er ikke et resultat av frigjøring. Det er et resultat av en feministisk politikk der vi ikke skal se forskjell på kjønn.
    Denne bloggen forklarer det forøvrig bra:
    http://www.therulesrevisited.com/2012/08/are-you-repressing-your-femininity.html

    Jeg er selv 22 år og businesstudent men jeg vil tilrettelegge mitt liv slik at jeg kan være hjemme med barn de årene de er små, og deretter jobbe deltid. Du får ikke de årene igjen - når de er voksne, er de voksne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du går jo rett i fella her selv.Jeg skjønner pointet at man ikke skal kritisere de som med et fritt og opplyst valg velger å bruke mer tid hjemme (og dermed får såpass mye tid tilgjengelig at de velger å glansbildeblogge om det). Dem om det.

      Men da kan du i det minste ha samme innstilling til andre, og ikke bare si "Barna har best av at kvinnen er hjemme". Basta. Og dermed gjør alle andre feil. Er ikke det det samme som du beskylder "de andre" for?

      Jeg kan garantere deg at mine barn har best av at jeg kan bruke tiden på dag på jobb, og ikke til huslige sysler. Da skal jeg love deg jeg hadde vært ganske gretten når ungene kom hjem fra skolen.

      Så her bommer du. Hvis du forventer at jeg skal respektere ditt valg (selv om jeg ikke skjønner det, gjør jeg i og for seg det), så må du også respektere meg og mitt valg.

      Slett
    2. Jeg går ikke i "fella", for jeg har ikke sagt at alle skal respekteres for sine valg, fordi jeg mener noen valg er feil.
      Å si at barna har det best med mor hjemme er ikke å 'dømme' karrierekvinner. Det er min (og veldig mange andres) mening. Jeg trenger ikke at du respekterer min mening, for du har tydeligvis et helt annet syn på hva barn trenger og sannsynligvis er du mer 'maskulin' av natur. Kvinner som er primært feminine bryr seg mer om familie, barn og å skape et hjem (det er biologisk, selv om feminismen vil at vi skal tenke annerledes).
      Alle er frie til å gjøre hva de vil, men det betyr ikke at alle valg er like gode.
      Jeg trenger ikke respektere røykere som ikke-røyker, fordi jeg mener de gjør et galt valg. Jeg trenger heller ikke respektere overvektige, fordi de har et annet syn på livet. Det betyr ikke at de ikke er noe verdt, det betyr bare at vi har heldt forskjellige holdninger. Vi er så redde for å tråkke folk på tærne i dette landet, at vi ikke kan innse forskjeller.

      Slett
  10. Bare sørg for å lage en avtale om at begges pensjonspoeng skal inn i et eventuelt skilsmisseoppgjør. Først da kan man snakke om likestilling. 50% av alle ekteskap ender i en skilsmisse.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for interessant og viktig innspill, som mange ikke tenker på før det er for sent.

      Slett
  11. Kjære Hege!!!

    Supert innlegg!!!Som helsesøsterstudent vil jeg si at det at en av foreldrene jobber redusert kan være faglig begrunnet ut fra at en ønsker å bidra til positiv utvikling for barna(barn påvirkes av stress). Dette er også litt kontroversielt ettersom fagforbundene debatterer mye rundt ufrivillig deltid. Det er ikke såmye debatt rundt frivillig deltid.
    God julebakst!

    Hilsen Vibeke

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg stemmer for frivillig deltid. Jeg kjenner sååå mange mammaer som VIL jobbe deltid mens ungenene er små. jeg tror det er til glede for de fleste!

      Slett
    2. Hei Vibeke! Takk for faglig perspektiv. Interessant det du skriver om ufrivillig kontra frivillig deltid. Tar det med meg videre:)

      Slett
  12. Jeg håper vi snart kommer dit at alle kan gjøre slik de vil.
    Hadde jeg kunnet velge ville jeg vært hjemme hele tiden :)

    Jeg mener også at barn har det best med en fast omsorgsperson de første leveårene. Men hva andre velger- det får de velge selv. Vi har alle lov til å ha vår egen mening og til å ta våre egne valg.

    Men jeg synes det er tåpetlig å kritisere de som skriver perfekte blogger. Jeg ville aldri skrevet om problemer i familien, økonomien eller andre ting offentlig. Og jeg vil skrive blogg for å gå tilbake og lese selv- og det er de koselige tingene jeg vil lese om. Hvis man blir så påvirket av å lese andres blogger så får man rett og slett selektere hva man ønsker å lese. Det er frivillig å lese hva man vil og jeg synes ikke man skal kritisere de som skriver hverken sånn eller sånn.

    SvarSlett
  13. Vel å si at hjemmeværende mødre (og fedre) ikke gjør noe for samfunnet er jo helt tilbakestående. De oppdrar jo fremtiden, de lærer fremtiden forskjellen på rett og galt, de gjør kanskje det viktigste jobben i hele verden. Selvfølgelig er det ikke noe galt i å jobbe, eller ikke ha barn. Dette er jo personlige valg som resten av verden strengt tatt ikke har noe som helst med.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Takk for kommentar. Det er sant at det er personlige valg. Men likevel er det mange som mener mye om valgene vi tar. Og ikke alle er like berørte av det.

      Slett
    2. Vet det er en del som mener mye om valg personer tar, men jeg synes ikke de har noe med det. om folk med barn jobber 100% eller 50% eller er hjemmeværende er det dems eget valg. Selvfølgelig er det helt på trynet at damer ikke tjener like mye som menn for samme jobben, men at en gjeng superfeminister sier at damer som vil være hjemme og hjelpe barna gjennom de tidlige år, hvor de trenger en som mest, ødelegger drømmen om likestilling blir for dumt.

      Slett
  14. Veldig godt skrevet! Jeg tenker at alle må gjøre det som er riktig for seg og sin familie. Selv er jeg trebarnsmor som har valgt å jobbe i 70% stilling. Og pga det får jeg stadig spydige tilbakemeldinger, hvis jeg f. eks. nevner at vi har bakt pepperkaker med ungene så får jeg jo den tilbake at "Ja, det kan jo du gjøre som bare jobber 70%, jeg har virkelig ikke TID til det, jeg altså!"... Så står jeg igjen med dårlig følelse, jeg som har hatt tid til å bake med ungene mine..

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig kommentar! Lykke til med både hjemmetid og julebakst i tiden som kommer:)

      Slett
  15. Jeg har vært hjemme med 7 barn.Det var ei herlig tid!Å den kommer ikke igjen.Planen min var å kunne gå ut i arbeidnår de ble store,men slik gikk d ikke.Jeg ble syk,å er nå uføretrygdet. Desverre.Men er så glad jeg tok de valga jeg gjorde.

    SvarSlett
  16. Godt å høre, Torill. Du har uansett gjort en formidabel jobb for samfunnet, bare i kraft av å være sjubarnsmor. God førjulstid!

    SvarSlett
  17. Jeg har kommentert på flere blogger om det samme temaet, men her skriver jeg bare at dette er et komplisert tema.

    Når det gjelder julesmåkaker ville jeg hvis jeg var deg, bare servert de litt mye stekte krumkakene. Det er bedre å ha et slag som smaker godt, enn kjøpekaker som ingen spiser.

    SvarSlett