I lus og dus

Jeg var sju år og hadde fått den kleineste beskjeden noensinne. Det som er i familien, blir i familien, tenkte jeg. Men min kjære lillesøster (3 ½) ville det annerledes. Mens vi satt i huskestativet ropte hun plutselig ut: ”Vi ha no fått lu-us, vi ha no fått lu-us!” Som om det var noe å skryte av. Som om det var små, blodsugende trofeer vi hadde kravlende i hodebunnen. Jeg var sikker på at de hørte det helt på Breimoen (vi bodde på Kulstad). He-re-guud kor flaut!

SISTERS: Hun gjorde meg flau mer enn en gang igjennom
oppveksten, men var (og er) samtidig den tøffeste lille-
søsteren jeg visste om. Like etter den famøse
luseannonseringen, ble hun sendt til Trondheim
for å "snu føtn", og måtte sitte i gips i 4 mndr.
Foto: opphavet til hegeshorisont.com

Jeg husker ennå det sviende linimentet fra brun medisinflaske som måtte smøres ut over hele topplokket. Jeg husker også hvordan mutter og fatter utførte razzia blant klær, sengetøy, håndklær, puter, hårbørster og annet utstyr som kunne være lusifisert. Det som ikke fikk plass i vaskemaskinarresten ble kastet på glattcelle i fryseboksen. Så var det den evinnelige kjemmingen i ettertid. Sitte helt stille mens mutter dro ut lusekrekene, ett etter ett. Og eggene som var så små at det måtte brukes forstørrelsesglass for å se dem. Dette gjorde sterkt inntrykk på ei førsteklassejente som allerede på det tidspunktet var i overkant hygienefokusert.

Men all denne erfaringen gjorde sitt til at jeg kjente lusa på gangen, for å si det sånn, da nr. 1 (min sønn på ni) fikk vedvarende, intens kløe i håret. Jeg fortrengte det noen dager, før jeg måtte ta alvoret inn over meg. Det kunne jo ikke være tilfelle at vi, som er så renslige og ellers kjekke og greie, hadde fått lus i hus? I 2013? I verdens rikeste land? Men det hadde vi. Mutter tenkte nok sitt, da Hygieniske Hege ringte og fremsa nyheten.

Merkelig nok fikk jeg ikke panikk. Selv om jeg syntes det var blodig urettferdig, gikk jeg systematisk til verks. Leste meg opp på nettet – det jeg ikke vet om lus, eller pediculus humanus capitis nå – er ikke verdt å vite. Sendte husbonden på apoteket, som det heldigvis finnes døgnåpne varianter av i storbyen. Han dro i ei fale fart, lykkelig over å ha fått tildelt akkurat den oppgaven. Nr. 2 og 3 var også vertskap for de uinviterte gjestene. Hele familien på kur. To ganger i løpet av ti dager. Så en runde til. De største barna tok det fint, men nr. 3 ga tydelig uttrykk for at hennes siste time var kommet. Å lusekjemme håret til en toåring er den nye definisjonen på tålmodighet.

LUSUS REMEDICUS MYRDICUS: Noen av remediene
som måtte til for å taknekken på lusa. Foto:
hegeshorisont.com

Foreldre til kompiser og venninner måtte varsles. Skolen. Begge avdelingene i barnehagen. Neste dag hang det oppslag i døra: ”Det er tilfelle av lus i barnehagen. Sjekk håret til barna.” Denne beskjeden hadde jeg sett mange ganger før, uten å ta annen notis av den enn å tenke Glad det ikke er oss. Læreren kunne fortelle at det hadde vært lus i klassen en god stund. Og det er jo ikke så rart, hvis alle tar like lett på sjekkingen som vi har gjort. Inntil nå.

Ifølge Folkehelseinstituttet har ikke hodelus noe med dårlig hygiene å gjøre. “Den smitter gjennom hodeplagg, koseputer, sengetøy, barns lek eller ved direkte kontakt mellom mennesker, og opptrer ofte i små epidemier blant skolebarn og i barnehager. De fleste som får lus i Norge er mellom 4 og 14 år.”

Strøkent. Da er det bare 12 år til vi er utenfor fare. Men lusejævlene, de er i konstant livsfare i mitt hus.

Denne teksten er en lørdagspetit skrevet for Helgeland Arbeiderblad, publisert 1. juni. 

Shabby chicks og lure triks

I´M OVER YOU GUYS: Jeg har slått opp...

Det finnes folk som pusser opp hele tiden. Som maler over, bygger om, bytter ut og kjøper nytt. Som oftest er det damer som har regien. I kulissene figurerer gjerne menn som ikke helt passer inn i den englesøte, bonderomantiske, vintageaktige stilen som også kalles shabby chic. 20 prosent av norske kvinner har shabby chic som sin stilfavoritt, mens kun 1 prosent av mannfolka liker dette (Norstat 2011). Jeg må bare spørre: E dæ rart mange par klikkæ i oppussingsøyeblekke´?

Dette er muligens dårlig kamuflert misunnelse overfor dem som har greid å ta den helt ut, som har perfeksjonert interiørdrømmen til fulle. Hos meg var det å få barn en usedvanlig effektiv stopper for impulsprosjekter i heimen. For jeg har vært der. I alle fall nesten. Han som skulle bli min kommende husbond reiste mye i sportsreporterjobben de første årene. Og da gjerne uker i strekk. Det ble mye dautid å fylle, og da hendte det at kreativitet og virkelyst kom helt ut av kontroll. En gang, mens han var ekstra lenge borte, tror det var under OL i Sydney, malte jeg stua to ganger (den første fargen fikk ikke det forventede lattepreget, men lignet snarere krem vispet til smør), mens kjøkkenet fikk en runde antikkhvitt. En annen gang kjøpte jeg nytt trekk til Ikea-sofaen mens han var ute på byen med gutta. Jeg benyttet anledningen til å ”trekke om” før jeg gikk og la meg. Vi har ledd oss i hjel mang en gang over opplevelsen da han satte seg i sofaen den natta. Hva f…? Var han virkelig så brisen? Eller hadde sofaen skiftet farge? Jeg har også latt plutselige behov for å dekorere en hel vegg med småbilder, male kjøkkeninnredningen eller montere hagebelysning inne, få utløp. Noen ganger ble det fint, andre ganger må jeg innrømme å ha sett bedre.

Jeg elsket interiørblader, og kjøpte mange. For mange ifølge husbonden. Nå har jeg sagt opp det ene abonnementet jeg hadde, og sluttet å kjøpe de andre bladene. Det kom til et punkt hvor jeg hadde sett alt. Det var så rent og pent og hvitt og stylet og ikke minst så superenkelt å gjøre selv, at jeg fikk åndenød bare av å se forsiden på månedens magasin i postkassen.

...med interiørbladene.

Her i byen har vi akkurat gått inn i loppemarkedssesongen. Sist helg kunne jeg troppet opp sju steder om jeg ville. Men jeg har sluttet med det også. I stedet er det loppisarrangørene som tropper opp hjemme hos meg. For å hente mitt gamle skrot slik at det kan gi noen kroner til Ullevål skolekorps eller Ski- og Fotballklubben Lyn. Som kuriositet kan nevnes at mange av loppene har jeg selv tidligere kjøpt på Finn, Fretex eller loppemarked. Sånn sett bidrar jeg jo til gjentakende gjenbruk, ikke sant?

Jeg fikk altså overdose av nostalgi og idyll midt i byen, moderne dekor med mormors broderier, vaskerom med lure løsninger, bygg lekehus i gammelt garderobeskap, stjel stilen, ti ting du kan lage av gamle hermetikkbokser, kul kombo i neon og duse farger og alle mulige andre fantastiske hjem du bare MÅ se før du dør. Jeg er ferdig med å få min utilstrekkelighet gnidd inn på glanset papir. Jeg har hatt det lenge slik med moteblader. Nå har jeg slått opp med interiørbladene også. Jeg er fri som en fugl fra fermliving.dk. Kvirrevitt!

OPPUSSENDE FAKTA

• Den nye folkehobbyen i kongeriket 
• Vi, det norske folk, pusset opp for 60 mrd. ifjor 
• Vi bruker 23.000 kr. hver på oppussing i året i hjemmet 
• Nesten av Europa bruker halvparten så mye 
• 30- og 40-åringer bruker mest 
• Ekspertene råder oss til å bruke mer av oppussingspengene på vedlikehold. (Så var det også nevnt.) 

Kilder: Norstat, SSB, Din Side

Denne teksten er en lørdagspetit skrevet for Helgeland Arbeiderblad 

Når kom mai du skjønne milde byttes ut med ulyd i alle kanaler

Byens mest harry vårtegn. Lurer på om de tenker på hva
lyden gjør med hørselen deres.

Hos oss er det alltid en fotballkamp som kan og bør ses. Enten på tv, på pc, på mobilen eller i ekstreme tilfeller alle tre samtidig (hvem sa at ikke menn kan multitaske, når de bare vil?). De fleste kamper er det dessuten noe spesielt med. Det være seg et spesielt oppgjør, en spesiell spiller som må følges med på, en trener, en dommer eller en stadion.  

Disse kampene har uansett det til felles at de kan komme til å fremkalle til dels brutale temposkifter i humøret til han i sofaen. Men i kveld er det en ny og uforutsett utfordrer som må spilles ut på sidelinja. For når lyden fra Tryvann forstyrrer selveste semien i Champions League i den grad at han må kjøre opp tv-volumet for å utkonkurrere russelyden, ja da er det alvor. Og snart mai. Tenk at det er 1. mai i

Rein(e) sorgen. Men det var visst på samme
viset i 1913. Hundreårsvår der, altså.

morgen. Det er ikke til å tro, som Arne Scheie ville sagt. Utenfor vinduet ser plenen ut som et inntørket reinskinn, mens hekken med sine tørrtriste kvister imiterer gevir.

Innenfor rister det i veggene. En spiller rister på hodet. Jeg får med meg at Borussia Dortmund er på besøk hos Real Madrid og at vertene må vinne tre null eller mer for å gå videre. Han peker og fekter og forklarer. Støy i alle kanaler. Jeg faller i tanker og kommer plutselig på en samtale jeg hadde på bussen i dag tidlig. Jeg tok den en time senere enn vanlig, og havnet ved siden av naboen som driver et møbelsnekkerfirma nede på Grünerløkka.

Hun fortalte at hun jobber med å rehabilitere Eidsvollsbygningen nå. I den forbindelse hadde hun gått igjennom historiske dokumenter som blant annet fortalte hvordan været var i 1913. Det var interessant lesning. Det viste seg at været hadde vært tilnærmet identisk for hundre år siden. Like grått og forblåst, like stor mangel på grønnskjær, like forbanna kaldt, med det resultat at bøndene gikk særdeles tøffe tider i møte. Folk sultet og måtte håpe på bedre lykke neste år.

Etter 35 spilte minutter er det fortsatt null null i Madrid. Lyden fra sofaen har stilnet. Men kommentatoren sier at Ronaldo spiller strålende. Google forteller meg

Min kjæres hjerte banker over gjennomsnittet hardt for
fotball. Jeg beundrer ham for engasjementet. Selv om det
blir mye lyd iblant. 

at han tjener over 250 millioner i året. Med en slik inntekt synes jeg faktisk han burde sørget for litt mer action i den der ruten som viser stillingen.

På Tryvann er det mer action en noensinne nå. Det dundrer infernalsk i lydanleggene. Forleden ble to russejenter voldtatt i skogen der oppe, leste jeg i avisen. Huff. Nei, dette ble trasige greier.  

Det er pause i Madrid. I morgen er det mai. Skjønn og mild eller kald og vill. Det er mai, og det kan bare bli bedre. Første skritt på veien er et glass deilig hvitt. God fridag, folkens!

Hjelp, jeg har blitt oslofolk

VÆRFLAKS: Påskeværet var strøkent i år. Heldigvis.

Barndommens påskeferier ble tilbrakt i Grubben, ei lita fjellbygd ved Røsvatn i Hattfjelldal helt sør i Nordland. Det var alltid sol, god tid, bunnløse påskeegg og napp i røyesnøret. Jeg husker i alle fall ikke at vannet av og til frøs i rørene, at løypene føk igjen over natta, at noen ble syke eller at godteriet tross alt tok slutt. Nu vel.

Mennesket er selektiv i sin erindring, og som nostalgiker dyrker jeg de gode minnene, mens de dårlige blir litt blekere for hver påske. I alle fall hvis sola glimrer med sitt nærvær. Det gjorde den til gangs hele denne påsken. Og bra var det, for her nede sutres det over en lav skisko hvis så mye som et par små cumulusskyer (lærte av Siri Kalvig da hun var på TV 2) tegner seg på det store, blå lerretet. Selv er jeg fornøyd bare det ikke regner. Der går grensen for hva jeg finner meg i når det gjelder påskevær.

I begynnelsen var det litt problematisk for meg å skulle tilbringe påsken og andre ferier på ei hytte som

EGGSTAS: Påskeeggene ser ut akkurat som da jeg var liten.

var mer som et moderne hus, med alle bekvemmeligheter. Jeg utbroderer intet, kunne jo komme i skade for å bli betraktet som ”typisk oslofolk”. Etter hvert som jeg fikk unger var det lett å verdsette de moderne fasilitetene. Og ikke minst å kunne kjøre til døra.

Du har lest om det i avisen. Hørt om det på tv. Oslofolk som invaderer fjellheimen i påsken. Tapetserer ut- og innfartsårene med SUV-er på vei til luksushyttene. Forrige påske gikk det opp for meg at jeg også har blitt oslofolk. Selv føler jeg meg bare som meg – folk er folk, som heter det her i byen etter at romfolket gjorde entré. Men familien min og jeg ble altså omtalt som “typisk oslofolk”. Det var en skjellsettende opplevelse. Et vendepunkt i en påskekrim, det såkalte turning point. Husbonden, som er fra Kongsberg, tok det med fatning, mens jeg fikk en mini identitetskrise. Hjelp! Er jeg oslofolk? Hvorfor det? Er det dumt? Hvorfor får jeg ellers panikk? Jeg kommer jo fortsatt fra Mosjøen. Jeg snakker vefsning og har navn etter to gårder der oppe. Høh!

FOLK: Oslofolk, bøgdefolk og fjellfolk.
Alle så ut til å trives i løypene på Blefjell.
Jeg gliste i allefall fra øre til øre.

Etter et lite minutt nedi kjelleren kom jeg frem til at det var ok. At jeg er den samme, selv om jeg har bodd her i 14 år nå. Selv om omverdenen har behov for å sette meg i bås (båser er for Dagroser). Og mens vi er inne på dette med oslofolk, så lurer jeg på om ikke uttrykket har mistet sin opprinnelige betydning. En stor del av oslofolk flest kommer fra ”dalstroka utafor”, enten om det er Nittedal, Romsdal eller Fiplingdal (eller en dal i Punjab, for den del). De snakker dialekt, har røtter et annet sted, og samtidig et hjerte som banker for sitt nye hjemsted. Det gjelder i alle fall meg.

Da de tre stille arbeidsdagene var unnagjort forrige uke, pakket vi sjuseteren og kjørte til hytta på Blefjell. Der var det rigget for påskeharebesøk, barneskirenn og vaffel og korpsmusikk på turisthytta. Litt andre tradisjoner enn jeg vokste opp med. Men påskeeggene er stadig like velfylt. I år bestemte jeg meg dessuten for å peise på med vefsnuttrykk i møte med oslokritikerne: Tykje før ei *rævdørjæ du lagæ! Det ble stille.

*Vefsn-uttrykk for gropen som kommer til syne når du reiser deg etter å ha trynet skikkelig på ski.

Første gang publisert under petit-vignetten "Fra sidelinja" i Helgeland Arbeiderblad.

Jeg kunne stjålet både det ene og andre

Boken lå i pose 212 på et lager lenger opp i gata. Jeg
passet "buttikken" mens han hentet det jeg skulle ha.
Foto: Heges horisont

Kundeservice er best når den holdes på et anstendig nivå, altså ikke for dårlig og ikke overivrig. De fleste av oss har opplevd begge, det være seg å bli ignorert på restaurant eller fotfulgt av en ekspeditør i en klesbutikk.

Jeg kan også like når kundeservicen inntar uventet form. Som for eksempel da jeg besøkte et bokantikvariat her om dagen. Jeg var på jakt etter en spesiell bok, og innehaveren fant den på dataen. Den ligger i pose 212 på lageret fem minutter oppi gata, men hvis du passer ”buttikken” så går jeg og henter´n for deg. Jeg fikk ikke svart før han var ute av døra. Jeg kunne stjålet med meg både det ene og andre og lagt på dør selv.

Tillit skapes ved at den tas i bruk. Ordene tilhører den tyske dikteren Bertholt Brecht, og har mye sannhet i seg. Bokantikvaren vurderte det dithen at han kunne ha tillit til meg. Til gjengjeld fikk jeg full tillit til ham. Og det er jo klart at jeg kommer til å dra tilbake. Tillitsforholdet som oppsto der og da, ga meg en god opplevelse. Den vil jeg gjerne oppleve igjen.

For meg henger kundeservice og tillit tett sammen. Barnehagen vår sender hver dag referat med bilder både fra ute- og innendørsaktiviteter de har drevet med i løpet av dagen. Mammaen i meg opplever god kundeservice når jeg blir godt informert om hvordan barna har hatt det. Tilliten til at de som jobber der kan sine ting er på topp.

De gode opplevelsene er det dessuten lett å dele med andre.

Første gang publisert i Post- og Bringavisen 27.3.13.

Hva ville du ha gjort?

TV-kabelen var ikke i posen. Det ble det krangel av. Begge
foto: Heges horisont

Jeg skulle ned til byen med t-banen. Det var en vanlig tirsdag. Klokka var fem over seks. Det var holke på bakken (skulle tatt lavere hæler) og kaldt i lufta (skulle tatt lue likevel). Alt var med andre ord helt ved det vanlige.

Jeg stilte meg med ryggen mot blåsten og blikket i retning der toget mitt var ventet. Da så jeg det. Alt var ikke var helt ved det normale likevel. To karer diskuterte og fektet over over noen greier som lå på sittebenken. Diskusjonen gikk raskt over i krangel og jeg gikk litt nærmere for å se hva det var.

På benken lå en diger flatskjerm, uten emballasje, og på bakken lå en stasjonær pc og en hvit plastpose. Den eldste - tydeligvis sjefen - var rasende på den andre, som lette febrilsk etter noe i posen. Selv om jeg ikke kan østeuropeisk språk (rumensk, polsk, litauisk, eller hva vet jeg) skjønte jeg etterhvert at det var kabel det dreide seg om. Kroppsspråk er universelt, og de hadde glemt kabelen.

Inn på banen med flatskjerm og pc. Som om
ingen ting hadde hendt. Og kanskje hadde
det ikke det. Hvem vet?

Da toget kom, tok de med seg sakene og spaserte inn i vogna som om ingen ting hadde hendt. Etter tre stopp gikk de av. Og i løpet av denne korte tiden hadde jeg rukket å stille meg selv følgende spørsmål:

Hva gjør jeg nå? Gjør jeg noe i det hele tatt? Hvorfor skal jeg gjøre noe? Det er jo ikke sikkert at de har stjålet (selv om det ser veldig sånn ut). Hvis jeg ringer politiet, hva skal jeg egentlig si? Det er to østeuropeere på t-banen som er ute og lufter hjemmeelektronikken sin. Det ser litt mistenkelig ut, kan dere komme? Ville de i det hele tatt prioritere å komme? Neppe. Hva tenker de andre ombord? Ingen ser ut til å reagere på noe som helst vis. Kanskje tenker de det samme som meg, dette vet jeg ingen ting om, vil ikke bli innblandet i noe, politiet kommer ikke uansett, best å holde seg i ro?

Jeg vet jo ikke om de hadde stjålet, men slik det er blitt er det det første jeg tenker. Sorry, men sånn er det bare.

Hva ville du ha gjort?  

Menstruerende kvinne først ut til å teste selvbetjente kasser på Kiwi

Libresse med vinger. Jeg skulle også gjerne hatt vinger
av og til.

Klokka var 0710. Gjennom Byporten på vei til jobb kom jeg på at jeg måtte ha bind. Kiwi hadde akkurat åpnet og det var allerede ganske fullt av på vei til jobb-shoppere der. Jeg var i dårlig form og ville gjøre dette til en rask affære. Fant det jeg skulle ha og la kursen mot en kasse med lite kø.

Det er rart med det, men selv etter så mange år er det litt privat å handle menstruasjonsutstyr. Du har ikke lyst til at andre skal vite hvordan det er fatt med deg. Ikke har de noe med det, ikke vil de vite heller. Det er rett og slett en sak mellom deg og deg selv. Legge varen på båndet, ha pengene klar og sveve ubemerket ut døren.


Kiwi har fått selvbetjente kasser. Det ble en selsom
opplevelse  å være første kunde.

Men skjebnen ville noe annet for meg denne morgenen (ikke i dag, trengte noen dager for å komme over det, må vite). Hei, skal du bare ha den? En ung herremann med klassisk selgerattityd, og dertil hørende utestemme og velartikulert uttale, kommer imot meg. Rekker ut hånden og mer enn antyder at han vil ha bindpakken min, en Libresse Duo. Med vinger. De skulle jeg gjerne hatt på ryggen nå.

Ja, sier jeg. Det viser seg at de nettopp har fått installert selvbetjente kasser, slik de har på Ikea, og heldige meg er den første til å teste ut den fantastiske nyvinningen. Hurra - du har vunnet førstepremie i Forlegenhetslotteriet, gratulerer så mye - eller ville du kanskje heller ha satt inn en annonse i VG: Menstruerende kvinne først ut til å teste selvbetjente kasser på Kiwi.

Selvbetjentløsning passer best for dem uten bleiekort
for damer.

Han tar fra meg pakken og sier at jeg skal komme med ham. Leser av strekkoden for å vise meg, og han må gjøre det tre ganger før det endelig registreres på skjermen. Jeg blir svett og begynner å angre på at jeg gikk hit. Men akkurat når jeg tror det er over spør han, forsatt med det utestemmehøye, overtydelige snakketøyet sitt: Har du avtalekort? Ja, sier jeg.

Åh, hvorfor gjorde jeg det? Fordi jeg er oppdratt til å ikke lyve, men akkurat nå kunne en hvit løgn vært på sin plass. For det viser seg å være enda vanskeligere å få registrert avtalekortet på Den Fantastiske Maskinen. Han prøver og prøver. Det piper og piper. OG PIPER. På brettet ligger bindpakken. Den har vokst seg til en hel pall med Libresse nå. Den vokser og vokser til et digert, rosa tårn, og i det fjerne hører jeg herremannen med klassisk selgerattityd rope: Jeg får ikke registrert bleiekortet!

Tårnet raser, og jeg kommer til meg selv. Tre Kiwi-uniformer kommer styrtende til for å se hva som skjer med Bleiekortet til hun som er selvbetjeningsløsningens første kunde.

Og siste. 

Kvinner i 100

I dag vil jeg slå et slag for Camilla Collett, en av norgeshistoriens viktigste kvinneskikkelser.

Fant mange malerier av Camilla
Collett på nettet, men kun dette
ene fotografiet, som er sakset fra
Litteraturhuset.no

Jeg har en kollega som, i tillegg til å være en dyktig journalist, er 16 år yngre enn meg. Frem til slutten av barneskolen tok Signe fra Sør-Vestlandet det som en selvfølge at når det var snakk om det sterke kjønn, så handlet det om kvinner. For som hun sier: ”I min verden hadde jeg jo ikke erfart noe som tilsa at det skulle være motsatt, verken hjemme eller i klasserommet.” Det er mye hun har tatt som en selvfølge, som hun senere innser at ikke er det. Slik er det mange som har det, meg selv inkludert. 

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er rart å tenke på for oss, som er født og oppvokst i verdens mest likestilte land. Før den tid var holdningen til kvinner lik den i land vi slett ikke ønsker å sammenligne oss med. Jubileet skal feires med små og store arrangementer over hele landet. Her jeg bor er Litteraturhuset et bra sted i så måte, for sentralt i debatten om stemmerett for kvinner sto Camilla Collett. Derfor samlet jeg sist uke noen damer for å overvære et foredrag om hennes roman Amtmannens døtre. Det var Norges akademiske superstjerne (ifølge Dagens Næringsliv sist lørdag), litteraturprofessor Toril Moi, som hadde gått døtrene etter i sømmene.

Colletts sømmer var stramt sydd, dog utenfor mønsteret for sin tid. Boken ble utgitt anonymt i 1854 og er ifølge forlaget den første norske romanen som gjennom en realistisk, samfunnskritisk livsskildring reiser spørsmål om kvinnenes problemer. Den handler om muligheter til å gjøre egne valg i en tid da man som fruentimmer var henvist til å sitte og vente til en passende mann meldte sin interesse. Collett kliner til med et så kontroversielt tema som kvinners manglende kontroll over eget liv og valg av ektefelle. Respekt. Budskapet er at kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til å være passiv. Noe å tenke på i vår egen tids debatt om arrangerte og tvangsekteskap blant innvandrere. Det er ikke så lenge siden vi var der. Selv kalte hun romanen for «Et Skrig. Mitt Livs længst tilbakeholdte Skrig.» Etter at hun ble gift, kunne hun omsider delta i offentlig debatt, om enn ikke under eget navn. Ett skritt av gangen, må vite.

Signe hadde ingen grunn til å tro noe
annet enn at kvinner var det sterke
kjønn. For Camilla var det annerledes. 

I 2013 er vi kommet ufattelig mange skritt videre. Noen vil kanskje si for langt, ref. unge jenters nakenbildepublisering på sosiale medier. Andre vil si for kort, ref. likelønn og deltidsarbeid.

Hvordan kommer kjønnsbalansen i samfunnet til å være når mine døtre er så gamle som Signe fra Sør-Vestlandet var da hun fikk sin reality check? Må menn kvoteres inn i styrerommene? Har Lysbakken & Co endelig lykkes i å finne ut hvordan menn kan bli gravide? Jeg tør ikke engang tenke på hvordan fødselspermisjonen skal deles da. Men det er lenge til, og i år vil jeg være med og feire det formødrene har kjempet frem. ”Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett…”, yeah right!

Hva ville Camilla Collett ha gjort, om hun hadde levd i dag? Jeg tror hun ville anbefalt stemmerettsjubileet.no på Facebook og Twitter, og trykket ”Liker” på de ulike tilstelningene som skal holdes gjennom året.

Godt jubileum!

Jeg reddet trolig livet til en baby og hennes mor i dag

En slik buss kjørte nesten på en baby og hennes mor.
Jeg ropte alt jeg greide.  

– Takk! Tusen takk, roper hun mot meg, og snur barnevogna i motsatt retning av der hun kom fra. Hun sjangler litt. Selv er jeg satt ut og blir bare stående og se etter henne.

Det var sånn det skjedde: Jeg kom ut av svingdøra på Posthuset kl 1505. Gikk som vanlig med målbevisste skritt for å krysse Biskop Gunnerus gate, for å strene videre gjennom Gunerius og til bussholdeplassen i Brugata. Det er passering på eget ansvar, så jeg ser meg alltid minst to ganger til hver side før jeg løper over. Her dundrer både trikker og busser forbi. Akkurat nå kommer en diger leddbuss fra høyre, så jeg stopper opp og venter på at den skal passere.

På motsatt side seg jeg den unge kvinnen i full fart mot meg. Det er tydelig at hun skal over veien. Men hun har ikke sett seg for. Hun har ikke sett at bussen er på vei mot henne. Hun er helt i sin egen verden. Hjulene på barnevogna er over kantsteinen og nedi veien. Jeg ser det nesten skje. Av full katastrofealarmhals roper jeg: Stopp! Stopp!

Hun ser på meg, og greier på mirakuløst vis å dra vogna tilbake over kanten igjen. Sjåføren ser også på meg. Han ser sjokkskadd ut. Han legger panna mot rattet mens køen hoper seg opp bak bussen. Han har nettopp foretatt en actionfilmaktig bråbremsing med ørten tonn leddbuss midt i Oslo i rushtiden. Og han er tydelig preget. Han ser etter moren med vogna, som på refleks snur og går i helt motsatt retning av der hun kom fra. Hva tenker han? Hva slags hjelp får han for å fordøye denne nestenkatastrofen? Hva tenker hun? Hvordan går det med henne nå?

Jeg vet ikke hvor mange tonn en leddbuss veier, men jeg har sett det for meg mange ganger etterpå. Barnevogna som smadres. Babyen som flyr ut og lander livløs på asfalten. Moren som blir liggende på den andre siden. Hadde jeg jeg ikke ropt. Hadde hun ikke hørt at jeg ropte. Men vi gjorde det. Hun og jeg.