Lille frk. knall og fall

Jeg har to barn. En jente på snart fire og en gutt på snart sju. Mer informasjon enn dette trenger man ikke for å skjønne at det her er snakk om forskjeller. Men hos oss er det motsatt av hva man kanskje skulle forvente. Det er nemlig han som analyserer og konsekvensutreder mulige farer og uønskede hendelser før han gir seg i kast med fysiske aktiviteter. Hun på sin side synes å være nærmest blottet for disse egenskapene og er dermed den som sørger for spenning og dramatikk i vår hverdag.

TRYGGEST: Sparkesykling kun på terrassen inntil gatene
er rengjort. Foto: hegeshorisont

Vi skjønte det tidlig, men prøvde å ikke tenke for mye på det. Sju og en halv måned gammel reiste hun seg opp. Ti måneder gammel gikk hun dit hun skulle (og ikke skulle). Etter ett år med tvangspåkledning fra oss voksne begynte hun å insistere på å kle på seg selv. Ikke i nærheten av å kunne snakke, men med en selvstendighet man skal lete lenge etter.

Men det var da hun var 15 måneder og begynte i barnehage at bekymringen steg. Der var det mange større barn, som lekte i store lekeapparater. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at hun kom hjem med et nytt blått horn i panna minimum annenhver uke. Hvis ikke var det negler som var klemt blå eller tenner som var slått gjennom leppa. Det var sikkert andre ting også, men de har jeg nok fortrengt.

Nå er hun fire og det som er litt rart er at hun også har stor interesse og tålmodighet for innendørsaktiviteter som perling, tegning og dukker for å nevne noe. Hun elsker å bli lest for og har ingen problemer med å sitte konsentrert og rolig. Hun viser empati for andre som slår seg og vil gjerne trøste eller varsle voksne. Men når det gjelder fysisk aktivitet virker det som om sperrene forsvinner.

De tre siste ukene har lillemor hatt ett seriøst fall i uken. Først var det klatrestativet der de store gutta klatrer. Så var det et frukttre hvis skarpe, vintertørre greiner kuttet opp det fine partiet mellom øynene da hun mistet grepet. Det siste fallet er med og underbygger uttrykket som sier at de fleste ulykker skjer i hjemmet. For det skjedde ikke i barnehagen. Det er nesten så jeg ikke tør si det, men hun satt i sofaen. Eller det er feil, for hun satt, som så mange ganger før, på armlenet til sofaen. Vi har hatt flere fall ned derfra så det er strengt forbudt å oppholde seg der. Men så hadde det seg slik at jeg var nede, pappaen lå og sov i sofaen og broren så barne-tv. Selv så hun også barne-tv, fra sin ulovlig tilegnede plass. Jeg hørte et kraftig smell, etterfulgt av et dunk. Og så den mest hysteriske gråten noensinne.

Den kvelden måtte vi til legevakten for første gang. Den unge kvinnelige pasienten hadde et dypt kutt i panna. Under prinsesseplasteret. Hodet hadde truffet hjørnet på stuebordet. Det var nesten ikke til å tro at en slik skade kunne oppstå i sofaen. Men sant var det. Og ikke minst vondt. Hun måtte sy, men slapp heldigvis hjernerystelse. Faktisk var hun så kvikk neste dag at hun ville prøve sparkesykkelen sin. Jeg burde naturligvis sagt nei, for det endte med oppskrapet hånd. Full av grus og blod. Hylende inn på fruktbutikken for å skaffe tørkepapir.

Vi ble inne resten av den dagen. Slik vi nok burde i utgangspunktet. Men samtidig er jeg ingen hønemor som ønsker å overbeskytte barna. I England har de et uttrykk som heter "Learning by doing" og jeg er nok mer der, enn å skulle holde henne borte fra alle farer. Men en mellomting hadde kanskje vært å foretrekke.

Nå skal jeg snart hente henne i barnehagen, og er spent på hva som møter meg i dag. Er jeg heldig har hun vært opptatt med innendørs påskeaktivteter. Klukk, klukk!

Flat, flatere, flatest

Stakkars Liv Signe Navarsete. Hun som har jobbet dag og natt med politisk betente saker. Som helt sikkert har ofret veldig mye, og måttet tåle enda mer det siste året. Senterpartiet har stått stormen av imponerende lenge. Den siste tiden har partiet fått kjærkommen hjelp fra Fremskrittspartiet. 

Skjermdump: tv2.no

Men så var det denne uunngåelige sykehusstriden som har ligget der og vaket. For det er ingen hemmelighet at det internt i regjeringen har vært en knallhard kamp om prioriteringene i Sykehus-Norge, og i helgen ble det klart at Sp tapte i sitt forsøk på å frede fødeavdelingen i Nordfjord, Odda og i Navarsetes egen hjembygd Lærdal.

Mens Anne Grethe Strøm-Erichsen (Ap) ble sendt først ut som ulvemat til sykehusforkjemperne på vestlandet, var det Navarsetes tur i går. Fasaden fikk sprekker og gikk i løpet av noen sekunder i tusen knas der på Operahus-gulvet i Nordfjordeid. Sykehusaksjonist Janne Endal Andersson i Eid var den som fylte statsrådens beger så til de grader at det omsider rant over. Foran de fremmøtte - og for vidåpent TV 2-kamera - langet hun ut mot trebarnsmoren. Grensen var nådd. Nok var nok.

Men var det lurt? Det er grunn til å tro at hun angret i det hun nærmest ropte: ”Du vet ikke hva du snakker om. Du vet ikke hva du snakker om. Det er jeg som har sittet og forhandlet. Det er jeg som har sittet og forhandlet i lange dager og lange netter i flere timers telefonkonferanser. Jeg aksepterer ikke at du står her og sier at Senterpartiet... Jeg har brukt dager og netter på denne saken her. Og så skal jeg stå her og få kjeft". 

Ja, slik kan det også oppleves når man ikke har greid å innfri den viktigste saken for velgerne akkurat der i traktene. Det kan hende man må tåle litt kjeft fra de som nå må kjøre timesvis i bil på elendige veier. Med pressrier. 

Vel, altså. I dag forteller mediene at Senterpartiets leder kaster seg på jeg legger meg flat-trenden. Hun har sågar ringt den hudflettede I Nordfjordeid og sagt unnskyld. Da svir det nok ekstra at Dagens Næringsliv smeller til med nærbilde av en smilende Jens Stoltenberg på sin forside, akkompagnert av tittelen “Det å kjefte og smelle er ikke uttrykk for styrke.” Au.

Faksimile: DN 7. april 2011.

Snakk om timing. Tenker de gruskoser seg på DN-desken i dag. Selv om saken egentlig handler om at regjeringssjefen fra Nordberg kan bli den lengstsittende Ap-leder siden Gerhardsen. Ingressen på side 6-7 setter spikeren ytterligere på plass: 
“Etter snart ti år som partileder forklarer jens Stoltenberg hvorfor konfrontasjon er et tegn på svakhet, mens tålmodighet beviser styrke.

Mulig det skal mer til enn zen-coaching for å hanskes med denne. 

(Dagen etter, altså fredag 8. april gir DNs fremragende kommentator Kjetil B. Alstadheim sin analyse av saken: Navarrrggsete! Les kommentaren og døm selv.)