Lille frk. knall og fall 2.0

LITTLE BLOODY DRESS: Jeg ba henne passe seg for biler og så ikke
dette komme. Foto: Heges horisont

Et besøk hos naboen kan være farligere enn man tror.

Blodet som sprutet ut av pannen hennes. Nedover halsen. Boblejakken. Den lyserøde strikkekjolen. Ansiktet til naboguttenes mor, sittende på huk i et forsøk på å trøste. Jenta mi som hulket, lei for at kjolen "har fått blod". Jeg kunne rett og slett ikke tro det jeg var vitne til. Jeg ble perpleks.

Fem minutter tidligere: Vi har akkurat spist middag, de to eldste og jeg (Supermann er outlandish), da de ber om å få stikke bort til naboen. Hun vil til og med pynte seg. Kjole og ny boblejakke. "Pass dere for bilene da. Gå langs gjerdet." Jeg går ned for å amme hun minste og er helt i tåka da jeg hører rabalder fra et sted i det fjerne. Ikke før jeg hører sjuåringen rope fortvilet på mamma reagerer jeg. Hekter av babyen, pakker inn puppen mens jeg løper opp trappen. De hadde ikke engang fått ringt på før hun snublet. Det sylskarpe hjørnet av en blomsterkasse i metall fant den myke pannen hennes. Denne gangen er kuttet på den andre siden av pannen. Så blir det i alle fall en viss symmetri. Kjapp 911 til Svoger, som er i middag, men som hiver seg rundt og kommer for å avløse nabo mens hun må ta seg av sine egne.

Forrige gang vi måtte oppsøke privat legevakt kjøpte vi medlemskap. Det er jeg glad for nå. Vi trenger bare vente 25 minutter før en sykepleier kommer og tar oss med til et operasjonsrom. Vasker og klargjør. Inn døren svinger en solbleket kjekkas i legefrakk. "Er du klar lille prinsesse? Skal vi gjøre sånn at du blir fin til brrryllupsdagen?". Vet ikke om det er den intense skarringen eller den famøse og totalt upassende spøken. Men jeg begynner å se etter en vei ut. Way out. No way. Det er sikkert snart over.

"Så flink du er, Prinsesse Frosk". Han fortsetter på ikke akkurat barnevennlig vis. Jeg holder henne fast og bestemt rundt skuldrene. Så spinkle og smale. Nå skjelver hun. Han snakker til meg på engelsk for å fortelle hva han gjør. Jeg lukker øynene og snur hodet bort.
"Hvordan går det med mor" spør Dr. Kjekkas. "Bra" svarer mor, og prøver å ikke la seg merke av det besynderlige i situasjonen. Mor på rygg på operasjonsbenk, datter (4,5) oppå mor. Lege som legger armen og en god del av kjekkastyngden over mors bryst og ansikt mens han syr sammen datter med nål og tråd. Skjønner at han kan trenge støtte for å få gjort jobben skikkelig. Men dette? Handlingslammet undrer jeg om fru Stum Sykepleier ser det. Sender en tanke ned til den offentlige legevakten i Oslo sentrum. Flere bedøvelsessprøytestikk og fire sting i lille prinsessepannen. Hun rister av innestengt gråt, noe som gjør at det tar lengre tid.

Endelig ferdig. Dr. Kjekkas understreker flere ganger hvor viktig det er å tape over arret. I alle fall det neste året. "Sier du det" sier jeg, en anelse påtatt. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over at tapen på det forrige kuttet gikk i bøtta etter to måneder. Han viser frem armene der han har små og store arr med ulik størrelse og farge. Når han begynner å brette opp buksebenet ser jeg på klokken. En time siden vi entret rommet. "Kirurgtape underst. Svart rørleggertape over, for å gjøre det så lystett som mulig. Så kirurgtape igjen. Dessuten er pannelugg et must." Jeg lover gjøre som han sier. Vi vil jo at arret skal bli så usynlig som mulig. Jeg ser på den tapre, lille jenta mi, som får velge to leker fra premieskuffen. Hun er blek, størknet blod ringer seg rundt halsen. Håper det blir lenge til neste gang.

Vel hjemme blir jeg møtt av en tapper nabofrue som bærer på en utsultet baby. Jeg har jo ikke sett sms-en hun har sendt meg: Pleier hun å få mat på denne tiden?

Lille frk. knall og fall

Jeg har to barn. En jente på snart fire og en gutt på snart sju. Mer informasjon enn dette trenger man ikke for å skjønne at det her er snakk om forskjeller. Men hos oss er det motsatt av hva man kanskje skulle forvente. Det er nemlig han som analyserer og konsekvensutreder mulige farer og uønskede hendelser før han gir seg i kast med fysiske aktiviteter. Hun på sin side synes å være nærmest blottet for disse egenskapene og er dermed den som sørger for spenning og dramatikk i vår hverdag.

TRYGGEST: Sparkesykling kun på terrassen inntil gatene
er rengjort. Foto: hegeshorisont

Vi skjønte det tidlig, men prøvde å ikke tenke for mye på det. Sju og en halv måned gammel reiste hun seg opp. Ti måneder gammel gikk hun dit hun skulle (og ikke skulle). Etter ett år med tvangspåkledning fra oss voksne begynte hun å insistere på å kle på seg selv. Ikke i nærheten av å kunne snakke, men med en selvstendighet man skal lete lenge etter.

Men det var da hun var 15 måneder og begynte i barnehage at bekymringen steg. Der var det mange større barn, som lekte i store lekeapparater. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at hun kom hjem med et nytt blått horn i panna minimum annenhver uke. Hvis ikke var det negler som var klemt blå eller tenner som var slått gjennom leppa. Det var sikkert andre ting også, men de har jeg nok fortrengt.

Nå er hun fire og det som er litt rart er at hun også har stor interesse og tålmodighet for innendørsaktiviteter som perling, tegning og dukker for å nevne noe. Hun elsker å bli lest for og har ingen problemer med å sitte konsentrert og rolig. Hun viser empati for andre som slår seg og vil gjerne trøste eller varsle voksne. Men når det gjelder fysisk aktivitet virker det som om sperrene forsvinner.

De tre siste ukene har lillemor hatt ett seriøst fall i uken. Først var det klatrestativet der de store gutta klatrer. Så var det et frukttre hvis skarpe, vintertørre greiner kuttet opp det fine partiet mellom øynene da hun mistet grepet. Det siste fallet er med og underbygger uttrykket som sier at de fleste ulykker skjer i hjemmet. For det skjedde ikke i barnehagen. Det er nesten så jeg ikke tør si det, men hun satt i sofaen. Eller det er feil, for hun satt, som så mange ganger før, på armlenet til sofaen. Vi har hatt flere fall ned derfra så det er strengt forbudt å oppholde seg der. Men så hadde det seg slik at jeg var nede, pappaen lå og sov i sofaen og broren så barne-tv. Selv så hun også barne-tv, fra sin ulovlig tilegnede plass. Jeg hørte et kraftig smell, etterfulgt av et dunk. Og så den mest hysteriske gråten noensinne.

Den kvelden måtte vi til legevakten for første gang. Den unge kvinnelige pasienten hadde et dypt kutt i panna. Under prinsesseplasteret. Hodet hadde truffet hjørnet på stuebordet. Det var nesten ikke til å tro at en slik skade kunne oppstå i sofaen. Men sant var det. Og ikke minst vondt. Hun måtte sy, men slapp heldigvis hjernerystelse. Faktisk var hun så kvikk neste dag at hun ville prøve sparkesykkelen sin. Jeg burde naturligvis sagt nei, for det endte med oppskrapet hånd. Full av grus og blod. Hylende inn på fruktbutikken for å skaffe tørkepapir.

Vi ble inne resten av den dagen. Slik vi nok burde i utgangspunktet. Men samtidig er jeg ingen hønemor som ønsker å overbeskytte barna. I England har de et uttrykk som heter "Learning by doing" og jeg er nok mer der, enn å skulle holde henne borte fra alle farer. Men en mellomting hadde kanskje vært å foretrekke.

Nå skal jeg snart hente henne i barnehagen, og er spent på hva som møter meg i dag. Er jeg heldig har hun vært opptatt med innendørs påskeaktivteter. Klukk, klukk!