Høsten har frost i skjegget

VAKKERT: Frostpyntet rhododendron i hagen. Hvitt på grønt blir ikke
vakrere enn dette. Foto: Heges horisont.

Denne november er spesiell. På samme måte som den i fjor var det. Da sjokkfrøs gresset, mens eplene stivnet og ble til antikke juletrekuler.

Vi som bor her søkte tilflukt i dunparkasen. Og forble i den til et godt stykke ut i mai. Da hamskiftet vi til oljehyre. Nuvel. Det er slik jeg husker det.

Men måten denne novemberen er spesiell på er at den er alt hva den forrige ikke var. Det er mildt. Knoppene på trærne spretter. Enkelte høstblomster står fortsatt og blomstrer. Og gresset. Det er faktisk grønnere enn i juli, da nedbøren var betydelig tyngre.

RIMFRYD: Lett rim i naturens skjegg.

Så er vi fornøyd en stund.
Foto: Heges horisont

Jeg kan ikke unngå å undres litt over dette. Særlig når jeg har barn som har undring som utgangspunkt for alt de foretar seg. "Mamma hvor er vinteren?". Mamma vet ikke hvor vinteren er, men hun sender en stille bønn til vedkommende om at han gjerne kan vente litt til. Ja, når han eller hun har ventet såpass lenge, mener jeg.

Eller forresten, det er bare å komme med det. Alt er bedre enn å vasse i råttent løv, slik vi har gjort en måneds tid nå. Det er noe jeg ikke har greid å venne meg til etter mine 12 år i Oslo. Denne brune, klissete grøten av dødt løv, som ingen føler ansvar for, før kommunens folk kommer og vasker den bort til våren en gang. Den får meg til å ønske meg vinter. I det minste litt frost til å dekke over løvet som falt i høst.

Og nå har det skjedd. I år kom frosten tirsdag 15. november. Endelig tørt på bakken. Endelig litt lysere. I dag har utendørslivet fått enda mer frost i skjegget. Jeg ber ikke om mer.

Fullskjegget trenger ikke melde seg før til jul!