Reality check

HJELPENEKT: Ta ikke imot hjelp her inne, lyder oppfordringen fra NSB.
Alle foto: Heges horisont.

Tilbake på jobb. Etter nesten ti fantastiske måneder hjemme var det brutalt å stå opp klokken seks igjen. Til nå har jeg jo kunnet gå å legge meg igjen. Men mer brutalt skulle det bli. Og da tenker jeg ikke på selve jobben. Den var nesten skuffende ok å komme tilbake til. Både sjefen og kollegene var så imøtekommende og overstrømmende at jeg knapt har følt meg mer velkommen noe sted. Og rett inn i spennende saker. Slett ikke verst.

Men, etter å ha vært i Posthuset - tidligere Postgirobygget (der jobben min er) - noen timer var det tid for reality check. Den første av tre denne dagen. Siden jeg er i bransjen hører det med å sveipe innom nyhetene noen ganger i løpet av dagen. På Aftenposten.no står det stort og svart om en kvinne (73) som var på Egon Byporten med en venninne.

KNIVDRAMA: Her inne ble
spisegjesten (73) knivstukket.

Mens de inntok sin lunsj kom en mann, asiat ifølge avisen, og knivstakk den uvitende kvinnen. Først i hodet. Kvinnen prøvde å verge seg med armene over hodet. Et stikk i hver arm også. Helt uprovosert. Men WTF??! Hva er det som skjer? Jeg (og en god del tusen andre) går igjennom Byporten to ganger daglig. Jeg grøsser, og tenker at nei det kunne nok ikke vært meg. Men innerst inne er jeg ikke helt sikker. Ubehagelig dette.

Reality check nr. 2: Jeg kommer ut glassdøren som skiller Posthuset og Byporten. I høyttalerne sier den høflige Oslo S-stemmen: "Det har den siste tiden vært mange tyverier på Oslo S. Dersom noen vil hjelpe deg inn eller ut av toget ber vi om at du takker nei." Tenke seg til. Vi oppfordres altså, i all offentlighet, til uhøflighet når noen tilbyr sin hjelp. Men jeg vet hvorfor. Å snakke med ukjente, for eksempel gjestearbeidere fra Øst-Europa, i det enorme mylderet nede på Oslo S er nærmest blitt synonymt med å bli en mobil eller lommebok fattigere. Aldri har det vært så mange av dem som nå, sies det. Slik er det blitt. Dessverre. Jeg har for min del aldri blitt robbet. Ikke en gang da jeg som smånaiv 19-åring dro alene til New York på begynnelsen av 90-tallet. Kall det gjerne flaks, men så tviholder jeg på vesken fra a til å.

NAPP: Den østeuropeiske kvinnen får endelig
litt lønn for strevet.

Reality check nr. 3: Utenfor Trafikanten legger jeg merke til at både heroinistene med blades og Litago og dealerne deres er forsvunnet. Tiggerne har fått bedre plass. Hun som fanger oppmerksomheten min er ute på et tilsynelatende umulig oppdrag. Ikledd hettejakke, sidt sommerskjørt og skaut, ristende rundt på et pappkrus fra McDonalds. Med slitne, bedende øyne og senket hode går hun fra person til person.

Men det er så dårlig timing. Det er mandag. Det er etter jobb. Folk er slitne. De vil slippe å bli forstyrret der de står og venter. Mens de tenker på hva de skal ha til middag. Til slutt lykkes hun. En eldre dame i fotsid, blå ullkåpe, rosa alpelue og Sorel-støvler åpner vesken og finner frem noen mynter. De to veksler ingen ord. Ser kun på hverandre noen sekunder. Før tiggersken rister videre. 

Jeg merker at det har vært deilig å slippe å oppleve situasjoner som dette på en stund. Ta en pause fra den virkelige verden. Samtidig er det en del av hverdagen og pakken ved å bo i storbyen. Men jeg vet at det ikke kommer til å ta lang tid før jeg også står der og ser rett ut i luften, uten å la meg affisere av hverken det ene eller det andre.

Bussen min er der. Jeg finner et sete langt bak, ved vinduet. Faller i tanker. Blant annet om hva Supermann lager til middag.