Lille frk. knall og fall 2.0

LITTLE BLOODY DRESS: Jeg ba henne passe seg for biler og så ikke
dette komme. Foto: Heges horisont

Et besøk hos naboen kan være farligere enn man tror.

Blodet som sprutet ut av pannen hennes. Nedover halsen. Boblejakken. Den lyserøde strikkekjolen. Ansiktet til naboguttenes mor, sittende på huk i et forsøk på å trøste. Jenta mi som hulket, lei for at kjolen "har fått blod". Jeg kunne rett og slett ikke tro det jeg var vitne til. Jeg ble perpleks.

Fem minutter tidligere: Vi har akkurat spist middag, de to eldste og jeg (Supermann er outlandish), da de ber om å få stikke bort til naboen. Hun vil til og med pynte seg. Kjole og ny boblejakke. "Pass dere for bilene da. Gå langs gjerdet." Jeg går ned for å amme hun minste og er helt i tåka da jeg hører rabalder fra et sted i det fjerne. Ikke før jeg hører sjuåringen rope fortvilet på mamma reagerer jeg. Hekter av babyen, pakker inn puppen mens jeg løper opp trappen. De hadde ikke engang fått ringt på før hun snublet. Det sylskarpe hjørnet av en blomsterkasse i metall fant den myke pannen hennes. Denne gangen er kuttet på den andre siden av pannen. Så blir det i alle fall en viss symmetri. Kjapp 911 til Svoger, som er i middag, men som hiver seg rundt og kommer for å avløse nabo mens hun må ta seg av sine egne.

Forrige gang vi måtte oppsøke privat legevakt kjøpte vi medlemskap. Det er jeg glad for nå. Vi trenger bare vente 25 minutter før en sykepleier kommer og tar oss med til et operasjonsrom. Vasker og klargjør. Inn døren svinger en solbleket kjekkas i legefrakk. "Er du klar lille prinsesse? Skal vi gjøre sånn at du blir fin til brrryllupsdagen?". Vet ikke om det er den intense skarringen eller den famøse og totalt upassende spøken. Men jeg begynner å se etter en vei ut. Way out. No way. Det er sikkert snart over.

"Så flink du er, Prinsesse Frosk". Han fortsetter på ikke akkurat barnevennlig vis. Jeg holder henne fast og bestemt rundt skuldrene. Så spinkle og smale. Nå skjelver hun. Han snakker til meg på engelsk for å fortelle hva han gjør. Jeg lukker øynene og snur hodet bort.
"Hvordan går det med mor" spør Dr. Kjekkas. "Bra" svarer mor, og prøver å ikke la seg merke av det besynderlige i situasjonen. Mor på rygg på operasjonsbenk, datter (4,5) oppå mor. Lege som legger armen og en god del av kjekkastyngden over mors bryst og ansikt mens han syr sammen datter med nål og tråd. Skjønner at han kan trenge støtte for å få gjort jobben skikkelig. Men dette? Handlingslammet undrer jeg om fru Stum Sykepleier ser det. Sender en tanke ned til den offentlige legevakten i Oslo sentrum. Flere bedøvelsessprøytestikk og fire sting i lille prinsessepannen. Hun rister av innestengt gråt, noe som gjør at det tar lengre tid.

Endelig ferdig. Dr. Kjekkas understreker flere ganger hvor viktig det er å tape over arret. I alle fall det neste året. "Sier du det" sier jeg, en anelse påtatt. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over at tapen på det forrige kuttet gikk i bøtta etter to måneder. Han viser frem armene der han har små og store arr med ulik størrelse og farge. Når han begynner å brette opp buksebenet ser jeg på klokken. En time siden vi entret rommet. "Kirurgtape underst. Svart rørleggertape over, for å gjøre det så lystett som mulig. Så kirurgtape igjen. Dessuten er pannelugg et must." Jeg lover gjøre som han sier. Vi vil jo at arret skal bli så usynlig som mulig. Jeg ser på den tapre, lille jenta mi, som får velge to leker fra premieskuffen. Hun er blek, størknet blod ringer seg rundt halsen. Håper det blir lenge til neste gang.

Vel hjemme blir jeg møtt av en tapper nabofrue som bærer på en utsultet baby. Jeg har jo ikke sett sms-en hun har sendt meg: Pleier hun å få mat på denne tiden?