Våre morgener pleier å være hektiske. Denne er intet unntak. I dag er det til og med skidag for eldstemann. Kakao skal lages, en litt mer innholdsrik matboks enn den vanlige greia skal fylles, ullundertøy skal kles på, skiene må smøres, solkrem, skitøy, skistavene må navnes. Og så videre.
Så er det hun andre som har fått det for seg at hun ikke vil i barnehagen. Hun som har elsket å gå der siden dag 1. Hun som var så tilpasningsdyktig og fremoverlent at de flyttet henne over på stor avdeling allerede da hun var knapt to.
I begynnelsen trodde vi det bare var noe hun hadde fått for seg etter å ha vært hjemme en tid på grunn av sykdom. Men så gikk det over i gråtkvalte mareritt. ”Jeg vil ikke i barnehagen!!!”. I to uker har hun startet dagen med denne setningen. Personellet er forståelsesfulle, men forstår like fullt ikke hva det kan være. Hun fungerer visstnok helt fint der. What to do? Det får vi komme tilbake til.
I dag er det uansett han andre det dreier seg om. Men det er det bare frem til et visst punkt. I vår familie er det en stadig kamp om oppmerksomheten. Og når et skarpt ”ritsj!” skjærer igjennom den fra før kakafoniske atmosfæren i vårt bittelille (men akk så hendige) vindfang, har midtpunktet definitivt fått et nytt navn. Og ny bekledning. Lyden, som ubønnhørlig bærer med seg assosiasjoner til den av et laken som rives i to, kommer fra pappas dressjakkekledde rygg idet han bøyer seg ned for å stramme snøringen på et par skisko i størrelse 32. Hva i helv…?? Men vi har ikke tid til å sjekke annet enn at dressjakken er like hel. Så drar jeg av sted til barnehagen med hun som absolutt ikke vil til barnehagen. Og han drar med han som skal på skidag.
 |
| SPREKK: Ritsj, ratsj, fili-bom-bom-bom. Foto: hegeshorisont. |
På vei til jobb prøver jeg å glemme hun på snart fire som gråt sine tapre tårer i vinkevinduet. Det får jeg hjelp til. Han ringer for å fortelle at det ikke var en kjeft på skolen. De skulle møte opp i lysløypa, rett nedenfor der vi bor. Ok, og hvorfor ringer han for å fortelle meg det? Vel. Det var ikke bare det. Den lyden, vet du. Det var skjorta mi. Den dyre? Som du kjøpte i Ålborg? Ja. Hele ryggen har revnet. Stillhet. Så: Må være all treningen. Latter. Får ha jakken på under pressekonferansen da. Mm. Snakkes.
Glemte jeg forresten å fortelle at vi ble vekket klokken 05 i dag morges? En ulykke kommer altså svært sjelden alene.
Hehe... bortsett fra pressekonferanse og skjorte kjenner jeg følelsen! Ble nesten inspirert til å starte min egen hverdagsblogg. Du skriver godt!
SvarSlett