Når kom mai du skjønne milde byttes ut med ulyd i alle kanaler

Byens mest harry vårtegn. Lurer på om de tenker på hva
lyden gjør med hørselen deres.

Hos oss er det alltid en fotballkamp som kan og bør ses. Enten på tv, på pc, på mobilen eller i ekstreme tilfeller alle tre samtidig (hvem sa at ikke menn kan multitaske, når de bare vil?). De fleste kamper er det dessuten noe spesielt med. Det være seg et spesielt oppgjør, en spesiell spiller som må følges med på, en trener, en dommer eller en stadion.  

Disse kampene har uansett det til felles at de kan komme til å fremkalle til dels brutale temposkifter i humøret til han i sofaen. Men i kveld er det en ny og uforutsett utfordrer som må spilles ut på sidelinja. For når lyden fra Tryvann forstyrrer selveste semien i Champions League i den grad at han må kjøre opp tv-volumet for å utkonkurrere russelyden, ja da er det alvor. Og snart mai. Tenk at det er 1. mai i

Rein(e) sorgen. Men det var visst på samme
viset i 1913. Hundreårsvår der, altså.

morgen. Det er ikke til å tro, som Arne Scheie ville sagt. Utenfor vinduet ser plenen ut som et inntørket reinskinn, mens hekken med sine tørrtriste kvister imiterer gevir.

Innenfor rister det i veggene. En spiller rister på hodet. Jeg får med meg at Borussia Dortmund er på besøk hos Real Madrid og at vertene må vinne tre null eller mer for å gå videre. Han peker og fekter og forklarer. Støy i alle kanaler. Jeg faller i tanker og kommer plutselig på en samtale jeg hadde på bussen i dag tidlig. Jeg tok den en time senere enn vanlig, og havnet ved siden av naboen som driver et møbelsnekkerfirma nede på Grünerløkka.

Hun fortalte at hun jobber med å rehabilitere Eidsvollsbygningen nå. I den forbindelse hadde hun gått igjennom historiske dokumenter som blant annet fortalte hvordan været var i 1913. Det var interessant lesning. Det viste seg at været hadde vært tilnærmet identisk for hundre år siden. Like grått og forblåst, like stor mangel på grønnskjær, like forbanna kaldt, med det resultat at bøndene gikk særdeles tøffe tider i møte. Folk sultet og måtte håpe på bedre lykke neste år.

Etter 35 spilte minutter er det fortsatt null null i Madrid. Lyden fra sofaen har stilnet. Men kommentatoren sier at Ronaldo spiller strålende. Google forteller meg

Min kjæres hjerte banker over gjennomsnittet hardt for
fotball. Jeg beundrer ham for engasjementet. Selv om det
blir mye lyd iblant. 

at han tjener over 250 millioner i året. Med en slik inntekt synes jeg faktisk han burde sørget for litt mer action i den der ruten som viser stillingen.

På Tryvann er det mer action en noensinne nå. Det dundrer infernalsk i lydanleggene. Forleden ble to russejenter voldtatt i skogen der oppe, leste jeg i avisen. Huff. Nei, dette ble trasige greier.  

Det er pause i Madrid. I morgen er det mai. Skjønn og mild eller kald og vill. Det er mai, og det kan bare bli bedre. Første skritt på veien er et glass deilig hvitt. God fridag, folkens!

Hjelp, jeg har blitt oslofolk

VÆRFLAKS: Påskeværet var strøkent i år. Heldigvis.

Barndommens påskeferier ble tilbrakt i Grubben, ei lita fjellbygd ved Røsvatn i Hattfjelldal helt sør i Nordland. Det var alltid sol, god tid, bunnløse påskeegg og napp i røyesnøret. Jeg husker i alle fall ikke at vannet av og til frøs i rørene, at løypene føk igjen over natta, at noen ble syke eller at godteriet tross alt tok slutt. Nu vel.

Mennesket er selektiv i sin erindring, og som nostalgiker dyrker jeg de gode minnene, mens de dårlige blir litt blekere for hver påske. I alle fall hvis sola glimrer med sitt nærvær. Det gjorde den til gangs hele denne påsken. Og bra var det, for her nede sutres det over en lav skisko hvis så mye som et par små cumulusskyer (lærte av Siri Kalvig da hun var på TV 2) tegner seg på det store, blå lerretet. Selv er jeg fornøyd bare det ikke regner. Der går grensen for hva jeg finner meg i når det gjelder påskevær.

I begynnelsen var det litt problematisk for meg å skulle tilbringe påsken og andre ferier på ei hytte som

EGGSTAS: Påskeeggene ser ut akkurat som da jeg var liten.

var mer som et moderne hus, med alle bekvemmeligheter. Jeg utbroderer intet, kunne jo komme i skade for å bli betraktet som ”typisk oslofolk”. Etter hvert som jeg fikk unger var det lett å verdsette de moderne fasilitetene. Og ikke minst å kunne kjøre til døra.

Du har lest om det i avisen. Hørt om det på tv. Oslofolk som invaderer fjellheimen i påsken. Tapetserer ut- og innfartsårene med SUV-er på vei til luksushyttene. Forrige påske gikk det opp for meg at jeg også har blitt oslofolk. Selv føler jeg meg bare som meg – folk er folk, som heter det her i byen etter at romfolket gjorde entré. Men familien min og jeg ble altså omtalt som “typisk oslofolk”. Det var en skjellsettende opplevelse. Et vendepunkt i en påskekrim, det såkalte turning point. Husbonden, som er fra Kongsberg, tok det med fatning, mens jeg fikk en mini identitetskrise. Hjelp! Er jeg oslofolk? Hvorfor det? Er det dumt? Hvorfor får jeg ellers panikk? Jeg kommer jo fortsatt fra Mosjøen. Jeg snakker vefsning og har navn etter to gårder der oppe. Høh!

FOLK: Oslofolk, bøgdefolk og fjellfolk.
Alle så ut til å trives i løypene på Blefjell.
Jeg gliste i allefall fra øre til øre.

Etter et lite minutt nedi kjelleren kom jeg frem til at det var ok. At jeg er den samme, selv om jeg har bodd her i 14 år nå. Selv om omverdenen har behov for å sette meg i bås (båser er for Dagroser). Og mens vi er inne på dette med oslofolk, så lurer jeg på om ikke uttrykket har mistet sin opprinnelige betydning. En stor del av oslofolk flest kommer fra ”dalstroka utafor”, enten om det er Nittedal, Romsdal eller Fiplingdal (eller en dal i Punjab, for den del). De snakker dialekt, har røtter et annet sted, og samtidig et hjerte som banker for sitt nye hjemsted. Det gjelder i alle fall meg.

Da de tre stille arbeidsdagene var unnagjort forrige uke, pakket vi sjuseteren og kjørte til hytta på Blefjell. Der var det rigget for påskeharebesøk, barneskirenn og vaffel og korpsmusikk på turisthytta. Litt andre tradisjoner enn jeg vokste opp med. Men påskeeggene er stadig like velfylt. I år bestemte jeg meg dessuten for å peise på med vefsnuttrykk i møte med oslokritikerne: Tykje før ei *rævdørjæ du lagæ! Det ble stille.

*Vefsn-uttrykk for gropen som kommer til syne når du reiser deg etter å ha trynet skikkelig på ski.

Første gang publisert under petit-vignetten "Fra sidelinja" i Helgeland Arbeiderblad.

Jeg kunne stjålet både det ene og andre

Boken lå i pose 212 på et lager lenger opp i gata. Jeg
passet "buttikken" mens han hentet det jeg skulle ha.
Foto: Heges horisont

Kundeservice er best når den holdes på et anstendig nivå, altså ikke for dårlig og ikke overivrig. De fleste av oss har opplevd begge, det være seg å bli ignorert på restaurant eller fotfulgt av en ekspeditør i en klesbutikk.

Jeg kan også like når kundeservicen inntar uventet form. Som for eksempel da jeg besøkte et bokantikvariat her om dagen. Jeg var på jakt etter en spesiell bok, og innehaveren fant den på dataen. Den ligger i pose 212 på lageret fem minutter oppi gata, men hvis du passer ”buttikken” så går jeg og henter´n for deg. Jeg fikk ikke svart før han var ute av døra. Jeg kunne stjålet med meg både det ene og andre og lagt på dør selv.

Tillit skapes ved at den tas i bruk. Ordene tilhører den tyske dikteren Bertholt Brecht, og har mye sannhet i seg. Bokantikvaren vurderte det dithen at han kunne ha tillit til meg. Til gjengjeld fikk jeg full tillit til ham. Og det er jo klart at jeg kommer til å dra tilbake. Tillitsforholdet som oppsto der og da, ga meg en god opplevelse. Den vil jeg gjerne oppleve igjen.

For meg henger kundeservice og tillit tett sammen. Barnehagen vår sender hver dag referat med bilder både fra ute- og innendørsaktiviteter de har drevet med i løpet av dagen. Mammaen i meg opplever god kundeservice når jeg blir godt informert om hvordan barna har hatt det. Tilliten til at de som jobber der kan sine ting er på topp.

De gode opplevelsene er det dessuten lett å dele med andre.

Første gang publisert i Post- og Bringavisen 27.3.13.

Hva ville du ha gjort?

TV-kabelen var ikke i posen. Det ble det krangel av. Begge
foto: Heges horisont

Jeg skulle ned til byen med t-banen. Det var en vanlig tirsdag. Klokka var fem over seks. Det var holke på bakken (skulle tatt lavere hæler) og kaldt i lufta (skulle tatt lue likevel). Alt var med andre ord helt ved det vanlige.

Jeg stilte meg med ryggen mot blåsten og blikket i retning der toget mitt var ventet. Da så jeg det. Alt var ikke var helt ved det normale likevel. To karer diskuterte og fektet over over noen greier som lå på sittebenken. Diskusjonen gikk raskt over i krangel og jeg gikk litt nærmere for å se hva det var.

På benken lå en diger flatskjerm, uten emballasje, og på bakken lå en stasjonær pc og en hvit plastpose. Den eldste - tydeligvis sjefen - var rasende på den andre, som lette febrilsk etter noe i posen. Selv om jeg ikke kan østeuropeisk språk (rumensk, polsk, litauisk, eller hva vet jeg) skjønte jeg etterhvert at det var kabel det dreide seg om. Kroppsspråk er universelt, og de hadde glemt kabelen.

Inn på banen med flatskjerm og pc. Som om
ingen ting hadde hendt. Og kanskje hadde
det ikke det. Hvem vet?

Da toget kom, tok de med seg sakene og spaserte inn i vogna som om ingen ting hadde hendt. Etter tre stopp gikk de av. Og i løpet av denne korte tiden hadde jeg rukket å stille meg selv følgende spørsmål:

Hva gjør jeg nå? Gjør jeg noe i det hele tatt? Hvorfor skal jeg gjøre noe? Det er jo ikke sikkert at de har stjålet (selv om det ser veldig sånn ut). Hvis jeg ringer politiet, hva skal jeg egentlig si? Det er to østeuropeere på t-banen som er ute og lufter hjemmeelektronikken sin. Det ser litt mistenkelig ut, kan dere komme? Ville de i det hele tatt prioritere å komme? Neppe. Hva tenker de andre ombord? Ingen ser ut til å reagere på noe som helst vis. Kanskje tenker de det samme som meg, dette vet jeg ingen ting om, vil ikke bli innblandet i noe, politiet kommer ikke uansett, best å holde seg i ro?

Jeg vet jo ikke om de hadde stjålet, men slik det er blitt er det det første jeg tenker. Sorry, men sånn er det bare.

Hva ville du ha gjort?  

Menstruerende kvinne først ut til å teste selvbetjente kasser på Kiwi

Libresse med vinger. Jeg skulle også gjerne hatt vinger
av og til.

Klokka var 0710. Gjennom Byporten på vei til jobb kom jeg på at jeg måtte ha bind. Kiwi hadde akkurat åpnet og det var allerede ganske fullt av på vei til jobb-shoppere der. Jeg var i dårlig form og ville gjøre dette til en rask affære. Fant det jeg skulle ha og la kursen mot en kasse med lite kø.

Det er rart med det, men selv etter så mange år er det litt privat å handle menstruasjonsutstyr. Du har ikke lyst til at andre skal vite hvordan det er fatt med deg. Ikke har de noe med det, ikke vil de vite heller. Det er rett og slett en sak mellom deg og deg selv. Legge varen på båndet, ha pengene klar og sveve ubemerket ut døren.


Kiwi har fått selvbetjente kasser. Det ble en selsom
opplevelse  å være første kunde.

Men skjebnen ville noe annet for meg denne morgenen (ikke i dag, trengte noen dager for å komme over det, må vite). Hei, skal du bare ha den? En ung herremann med klassisk selgerattityd, og dertil hørende utestemme og velartikulert uttale, kommer imot meg. Rekker ut hånden og mer enn antyder at han vil ha bindpakken min, en Libresse Duo. Med vinger. De skulle jeg gjerne hatt på ryggen nå.

Ja, sier jeg. Det viser seg at de nettopp har fått installert selvbetjente kasser, slik de har på Ikea, og heldige meg er den første til å teste ut den fantastiske nyvinningen. Hurra - du har vunnet førstepremie i Forlegenhetslotteriet, gratulerer så mye - eller ville du kanskje heller ha satt inn en annonse i VG: Menstruerende kvinne først ut til å teste selvbetjente kasser på Kiwi.

Selvbetjentløsning passer best for dem uten bleiekort
for damer.

Han tar fra meg pakken og sier at jeg skal komme med ham. Leser av strekkoden for å vise meg, og han må gjøre det tre ganger før det endelig registreres på skjermen. Jeg blir svett og begynner å angre på at jeg gikk hit. Men akkurat når jeg tror det er over spør han, forsatt med det utestemmehøye, overtydelige snakketøyet sitt: Har du avtalekort? Ja, sier jeg.

Åh, hvorfor gjorde jeg det? Fordi jeg er oppdratt til å ikke lyve, men akkurat nå kunne en hvit løgn vært på sin plass. For det viser seg å være enda vanskeligere å få registrert avtalekortet på Den Fantastiske Maskinen. Han prøver og prøver. Det piper og piper. OG PIPER. På brettet ligger bindpakken. Den har vokst seg til en hel pall med Libresse nå. Den vokser og vokser til et digert, rosa tårn, og i det fjerne hører jeg herremannen med klassisk selgerattityd rope: Jeg får ikke registrert bleiekortet!

Tårnet raser, og jeg kommer til meg selv. Tre Kiwi-uniformer kommer styrtende til for å se hva som skjer med Bleiekortet til hun som er selvbetjeningsløsningens første kunde.

Og siste. 

Kvinner i 100

I dag vil jeg slå et slag for Camilla Collett, en av norgeshistoriens viktigste kvinneskikkelser.

Fant mange malerier av Camilla
Collett på nettet, men kun dette
ene fotografiet, som er sakset fra
Litteraturhuset.no

Jeg har en kollega som, i tillegg til å være en dyktig journalist, er 16 år yngre enn meg. Frem til slutten av barneskolen tok Signe fra Sør-Vestlandet det som en selvfølge at når det var snakk om det sterke kjønn, så handlet det om kvinner. For som hun sier: ”I min verden hadde jeg jo ikke erfart noe som tilsa at det skulle være motsatt, verken hjemme eller i klasserommet.” Det er mye hun har tatt som en selvfølge, som hun senere innser at ikke er det. Slik er det mange som har det, meg selv inkludert. 

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er rart å tenke på for oss, som er født og oppvokst i verdens mest likestilte land. Før den tid var holdningen til kvinner lik den i land vi slett ikke ønsker å sammenligne oss med. Jubileet skal feires med små og store arrangementer over hele landet. Her jeg bor er Litteraturhuset et bra sted i så måte, for sentralt i debatten om stemmerett for kvinner sto Camilla Collett. Derfor samlet jeg sist uke noen damer for å overvære et foredrag om hennes roman Amtmannens døtre. Det var Norges akademiske superstjerne (ifølge Dagens Næringsliv sist lørdag), litteraturprofessor Toril Moi, som hadde gått døtrene etter i sømmene.

Colletts sømmer var stramt sydd, dog utenfor mønsteret for sin tid. Boken ble utgitt anonymt i 1854 og er ifølge forlaget den første norske romanen som gjennom en realistisk, samfunnskritisk livsskildring reiser spørsmål om kvinnenes problemer. Den handler om muligheter til å gjøre egne valg i en tid da man som fruentimmer var henvist til å sitte og vente til en passende mann meldte sin interesse. Collett kliner til med et så kontroversielt tema som kvinners manglende kontroll over eget liv og valg av ektefelle. Respekt. Budskapet er at kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til å være passiv. Noe å tenke på i vår egen tids debatt om arrangerte og tvangsekteskap blant innvandrere. Det er ikke så lenge siden vi var der. Selv kalte hun romanen for «Et Skrig. Mitt Livs længst tilbakeholdte Skrig.» Etter at hun ble gift, kunne hun omsider delta i offentlig debatt, om enn ikke under eget navn. Ett skritt av gangen, må vite.

Signe hadde ingen grunn til å tro noe
annet enn at kvinner var det sterke
kjønn. For Camilla var det annerledes. 

I 2013 er vi kommet ufattelig mange skritt videre. Noen vil kanskje si for langt, ref. unge jenters nakenbildepublisering på sosiale medier. Andre vil si for kort, ref. likelønn og deltidsarbeid.

Hvordan kommer kjønnsbalansen i samfunnet til å være når mine døtre er så gamle som Signe fra Sør-Vestlandet var da hun fikk sin reality check? Må menn kvoteres inn i styrerommene? Har Lysbakken & Co endelig lykkes i å finne ut hvordan menn kan bli gravide? Jeg tør ikke engang tenke på hvordan fødselspermisjonen skal deles da. Men det er lenge til, og i år vil jeg være med og feire det formødrene har kjempet frem. ”Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett…”, yeah right!

Hva ville Camilla Collett ha gjort, om hun hadde levd i dag? Jeg tror hun ville anbefalt stemmerettsjubileet.no på Facebook og Twitter, og trykket ”Liker” på de ulike tilstelningene som skal holdes gjennom året.

Godt jubileum!

Jeg reddet trolig livet til en baby og hennes mor i dag

En slik buss kjørte nesten på en baby og hennes mor.
Jeg ropte alt jeg greide.  

– Takk! Tusen takk, roper hun mot meg, og snur barnevogna i motsatt retning av der hun kom fra. Hun sjangler litt. Selv er jeg satt ut og blir bare stående og se etter henne.

Det var sånn det skjedde: Jeg kom ut av svingdøra på Posthuset kl 1505. Gikk som vanlig med målbevisste skritt for å krysse Biskop Gunnerus gate, for å strene videre gjennom Gunerius og til bussholdeplassen i Brugata. Det er passering på eget ansvar, så jeg ser meg alltid minst to ganger til hver side før jeg løper over. Her dundrer både trikker og busser forbi. Akkurat nå kommer en diger leddbuss fra høyre, så jeg stopper opp og venter på at den skal passere.

På motsatt side seg jeg den unge kvinnen i full fart mot meg. Det er tydelig at hun skal over veien. Men hun har ikke sett seg for. Hun har ikke sett at bussen er på vei mot henne. Hun er helt i sin egen verden. Hjulene på barnevogna er over kantsteinen og nedi veien. Jeg ser det nesten skje. Av full katastrofealarmhals roper jeg: Stopp! Stopp!

Hun ser på meg, og greier på mirakuløst vis å dra vogna tilbake over kanten igjen. Sjåføren ser også på meg. Han ser sjokkskadd ut. Han legger panna mot rattet mens køen hoper seg opp bak bussen. Han har nettopp foretatt en actionfilmaktig bråbremsing med ørten tonn leddbuss midt i Oslo i rushtiden. Og han er tydelig preget. Han ser etter moren med vogna, som på refleks snur og går i helt motsatt retning av der hun kom fra. Hva tenker han? Hva slags hjelp får han for å fordøye denne nestenkatastrofen? Hva tenker hun? Hvordan går det med henne nå?

Jeg vet ikke hvor mange tonn en leddbuss veier, men jeg har sett det for meg mange ganger etterpå. Barnevogna som smadres. Babyen som flyr ut og lander livløs på asfalten. Moren som blir liggende på den andre siden. Hadde jeg jeg ikke ropt. Hadde hun ikke hørt at jeg ropte. Men vi gjorde det. Hun og jeg.

Kem du e puinne?

En bitte liten del av slekta mi. Eldstemann i dette treet er
Johannes Jonsen født 1610. Han var gårdbruker på Rynes
utenfor Mosjøen.

I år skal jeg se meg skikkelig langt tilbake.

Er du vefsning* eller bor i traktene har du nok hørt uttrykket ”Kem du e puinne”, selv om det ikke brukes i dagligtalen lenger. Det handler om slekt. Å vite hvor du kommer fra. Hvem forfedrene dine var. Direkte oversatt blir det ”Hvem er du under”.

Hvem sitter i greinene over deg på slektstreet? Mitt tre har mange og lange greiner, og går tilbake til 1610. Jeg er så heldig å ha folk i nær familie som er godt over middels interessert i slekts- og lokalhistorie. Fra dem har jeg noen store slektstreruller. I mange år har jeg også fått lokalhistoriske bøker og småskrift til jul og bursdag. Men de fikk så pent ubrukte i hylla til jeg ble mor for andre gang.

Utvalget av lokalhistorisk litteratur i Norge er formidabelt.
Uansett hvor i Norge du kommer fra, vil du finne noe som
passer deg. 

Da skjedde det en slags oppvåkning. Tenk om ungene en dag ville vite mer om slekta si, og så kunne jeg ikke svare? Samtidig følte jeg et visst ansvar for å kunne fortelle historier og gjøre dem stolte av sitt helgelandske opphav, uavhengig av om de spurte selv. Dette falt sammen med et slektstreff, og jeg oppdaget at jeg hadde mange spørsmål. Noen fikk jeg svar på der og da, andre måtte jeg jobbe videre for å finne.

Hjemme på ferie i sommer snakket jeg med relevante personer. Litt av et sammentreff var det at Gards- og slektshistorien til min slekt i Vefsn-bygdene kom ut samtidig. Det var inngang til rørende, morsomme, og noe ganske sterke historier om mitt folk.



Bøker som denne, utgitt av Vefsn Historielag
nå i høst, gjør meg ydmyk og stolt over folket
jeg kommer fra.

Ved Norsk lokalhistorisk institutt får jeg opplyst at det er 600 lokale historielag, med over 100.000 medlemmer i Norge. Det har vært en eksplosiv økning de siste årene. Det nye er at bevegelsen har blomstret særlig sterkt i byene, mens det tidligere var et typisk bygde- og distriktsfenomen. I dag er det for eksempel over 20 lokale historielag bare i Oslo. Det kan ha sammenheng med tilgjengeligheten. På nettet finnes utallige kilder til informasjon, med Digitalarkivet som kronen på verket.
Forrige uke startet en ny runde av NRK-serien Hvem tror du at du er?, der kjendiser får se forfedrene i kortene. En million seere så Linn Skåbers jakt på sin mystiske oldemor. Hun gikk fra å ha en liten og oversiktlig familie til å få en stor, hittil ukjent slekt. Sterkt og rørende, for oss som liker slikt. Vi var tydeligvis mange, for da programmet var slutt knelte Riksarkivets nettserver.

Det har gått opp for meg at jeg har barn som kan oppleve neste hundreårsskifte. Forhåpentlig har de fått barn og barnebarn som en gang vil finne bestemor (eller oldemor – hjelp!) Heges lokalhistoriske bokskatt. Hun som kom fra en liten by under et stort fjell nordpå.

Kanskje finner oldebarna denne inne
i en av de lokalhistoriske bøkene.
Faksimile 5.1.2013: HA

Tror jeg må klippe ut denne (se faksimile)og legge inn i en av bøkene. En tidskapsel som kanskje vil bli funnet en dag da man for lengst har sluttet å produsere informasjon på papir. Kanskje vil de synes det er eksotisk: – Hei, se! En bit fra en papiravis i 2013. Og hvem er hun dama?

Jeg er ydmyk og stolt over forfedrene og andre som virket i Vefsn-bygdene på 17 og 1800-tallet. Mange levde et hardt liv med naturen som sjef. Ord som kronaar, middelaar, uaar og misvekstaar taler sitt tydelige språk. Men de var tross alt heldige, som hadde både landbruket og mulighet til å ro på Lofoten om telen nektet å slippe taket i jorda.

Kem e du puinne? Spør og grav blant dine nærmeste mens du kan. Plutselig skulle du gjerne ha visst, og så er det for sent. God tur tilbake!

*Fra Vefsn kommune i Nordland, hvor Mosjøen er bysentrum

Jul med kraftig bismak

JULEPYNT: Jul i stua var det, åkke som.

Det ble ikke akkurat slik jeg hadde tenkt. 

Det blir jo forsåvidt sjelden det. Men for et selverklært julemenneske er det krevende når den forventede kosen forsvinner i kollektiv kleenex- og feberørske. Hele familiekvintetten var involvert. Og ingen spilt rent.

NB: Er du av typen som hater jul, eller av andre grunner ikke liker å lese om julerelaterte temaer, kan du bare stoppe og lese nå. Jeg har ikke endret standpunkt hva mitt forhold til jul angår, og ser allerede frem mot den i 2013.

IMMUNJAZZ. Det begynte med den sedvanlige høst-vinterforkjølelsen (eller var det influensa?) i midten av november. Da hadde jeg, for ordens skyld, begynt å lage julemusikkliste på Spotify allerede. Greit å være forberedt. Vi fikk det alle etter tur. For egen del varte det i nesten tre uker. Dette skjedde naturligvis mens Supermann var utenlands, men ennå var det lenge igjen til jul, og jeg så positivt på at vi ble smittet av hverandre i en slags kjedereaksjon. Så fikk vi jazzet opp immunforsvaret slik at vi ble godt rustet til den O´ salige ferien som ventet.

FLYGENDE GULVTEPPE: Ut i frosten. Snart i garasjen.
Så til renseriet. Et fint minne om en jul utenom det
vanlige. Foto: Heges horisont 

CIRCLE LINE. Men det ga seg ikke. Tvert imot fortsatte vi å smitte hverandre. Vi var Ruters ringrute. The Circle line. Hals, feber, influensa, omgangssyke. Ringen sluttet. Og den ville ikke åpne seg. Før det var to uker igjen til jul. Da var alle friske og raske. I sju dager til ende. Så skulle jeg ta ut oppsparte fridager uka før jul, en riktig koseuke - kjøpe de siste julegavene i fred og ro, bake, vaske, pusse sølv, være litt husmor med god tid.

NO ME-TIME. Men natt til første fridag begynte nr. 1 å kaste opp. Da han var frisk og skoleklar igjen satt jeg på kafe (me-time), etter å ha fått klemt inn tre supereffektive timer med julegavehandel, da barnehagen var på tråden. Nr. 3 hadde feber, om jeg kunne komme og hente henne. Latten forble urørt. Og i parkeringshuset var det kaos og ellevill tuting fordi bommen ikke ville åpne seg.

ALLERGIMORO. Glemte jeg å si at jeg i løpet av de tre timene skulle vokse øyenbrynene hos hudpleieren? Det var ikke lurt. Det ble tidenes allergiske reaksjon. Hovnet opp slik at jeg nesten ikke kunne se. Det så ut som jeg hadde fått skikkelig juling. Det ble solbriller i Konserthuset - julekonserten med Oslo Gospel Choir og Maria Haukaas Mittet - til kvelds. Jeg hører jo med ørene, tenkte jeg. Men det var mørkt.

Jeg har googlet i ettertid og funnet ut at man kan bli plutselig allergisk mot noe man har gjort mange ganger før. Er fin igjen nå, men dette var unødvendig. Og jeg gjør det aldri igjen.

SKRAL GJENG. Lillejulaften ble nr 3. febersyk igjen. Så fikk nr. 2 det samme. Da var det bare naturlig at mor sjøl også ble syk igjen 3. juledag. For å toppe det hele fikk jeg et solid og nydelig stykke munnsår midt på truten. Nice.
Så her går vi da, og nyser hoster, er vekselvis varme og kalde, har dårlig matlyst, stort søvnunderskudd  og generelt trasig allmenntilstand. Nå har heldigvis mamma og pappa kommet på besøk, slik at vi får litt hjelp. Men tror du ikke han også ble syk etter å ha vært her i en dag? Det var bare å komme seg bort på apoteket og få fylt opp medisinaldepoet i ei farlig fart.

SOLBRILLER I MØRKET:  Solbriller i Konserthuset. På

konsert med Oslo Gospel Choir. Funket. Men ingen ting

å  trakte etter. Foto: Heges horisont

COSYLANSJOKK. 4. juledag er nr. 3 verre og etter en akuttime hos fastlegen kommer vi hjem med Cosylan såpass han ikke skal hoste seg ihjel. Den kommer opp etter 10 og et halvt sekund. Lander perfekt utover det nyrensede gulvteppet i massiv ull. What to do? Med resten av familien som måpende bivånere ruller jeg det sammen og kaster det ut i snøen.

MONOPOLTAP. Nå ser jeg at dette begynner å ligne et skikkelig sutreinnlegg og du tenker kanskje trorduatduerdenenestesomharhatt- sykdomiheimenijulaeller? Det har vært fine stunder også. Laget og spist mye god mat (selv om den ikke smakte så mye), spilt spill (blant annet overlegent tap for Supermann i Monopol), hatt fint samvær med slekta (selv om de måtte stille som sykepleiere), akt rattkjelke, måkt snø og trent.

BEGERET FULLT. Jeg klager sjelden over sykdom, men jeg er lei nå. Hadde jeg hatt en ropert skulle jeg gått ut på verandaen og ropt: Det er nok nå. Begeret er fullt. Champagneglasset renner over, og det er ikke engang nyttårsaften!

Nei, denne jula får vi bare spole fort forbi. Satser på sterkt comeback i 2013. Juleidyll får jeg ellers mer enn nok av på Facebook.

Snakkes!

Nestekjærlighet på prøve

Jeg elsker desember og alt som har med jul å gjøre. Men noen gruer seg.

For noen kan jul få være jul, bare de
overlever den. Foto: hegeshorisont

Når kvikksølvet kryper nedover, og frostrøyken skyter opp fra fjorden, finner jeg fram vinterdyna. Tjukk, varm og stappet med dun. For meg er den selve symbolet på vinter. Og det er lett å ta den for gitt. 

Hver dag til og fra jobb passerer jeg både norske og utenlandske uteliggere og tiggere. Noen ligger på madrasser under en bru jeg går forbi. Noen står i kø utenfor en varmestue som de venter på skal åpne. Mens atter andre sjangler rundt med ting i hendene, som i alle fall ikke gir kroppen næring. Felles for dem er at de ser frosne og forkomne ut. For nå kommer vinteren. Selv har jeg dundyne om natta og dunjakke om dagen. Hvis jeg fryser, har jeg meg selv å takke. 

Hvem skal de hjemløse takke? Ikke godt å si. Men det finnes heldigvis folk som lever av å hjelpe. Kirkens Bymisjon for eksempel. I tida frem mot jul kjører de en kampanje de kaller Gled en som gruer seg til jul. Det er en kjensgjerning at det som for noen er en tid der det skal nytes og gledes sammen med slekt og venner, er den mørkeste tida for andre. Noen gruer seg, og synes jula er verst. 

Å bo i Oslo setter både tålmodigheten og nestekjærligheten på prøve. Da jeg flyttet hit i 1999, var offentlig tigging nesten usynlig i bybildet. I dag føler jeg at jeg vasser i tiggere enkelte dager. De rister pappkrusene sine opp i ansiktet mitt og er ikke engang vennlige. De invaderer bussen med skral trekkspillmusikk og forventer betaling. Da hender det at jeg har lyst til å rope ”Nei, vet du hva, jeg er på vei til barnehagen og har det travelt, og dessuten har jeg nettopp betalt et lass med regninger, jeg skulle kjøpt julegaver, men det kan jeg ikke før neste lønning, for nå er jeg blakk og dessuten drittlei av å bli stoppet av sånne som deg, så flytt deg!” 

Jeg har spilt av den lydfilen i hodet noen ganger. Og hver gang skjemmes jeg. Tenkte jeg virkelig det? Samtidig trøster jeg meg med at denne påminnelsen er sunn på et vis. De tilhører en fattig minoritet i min by. Jeg tilhører en privilegert minoritet i verden. 

Foto: Kjell Håkon Larsen, Frelsesarmeen

I skrivende stund er det 18 minus. Det byr på problemer for de uten husnøkkel og boliglån. Med frosten dampende inn over Bjørvika er det så kaldt at selv de med rulleskøyter, knekk i knærne og slørete blikk, er borte fra gatene. De vanligvis så tilstedeværende doplangerne rundt Trafikanten, der jeg går av og på bussen, glimrer med sitt behagelige fravær. Til og med de pågående nigerianske horene i områdene rundt nederste del av Karl Johan, har forduftet. Bare de helt sjanseløse, de som er ribbet for rettigheter i Norge, er ute på jobb nå. 

På nyhetene ser jeg at Frelsesarmeen har måttet flytte sitt overnattingstilbud til større lokaler på grunn av stor pågang fra romfolk. I stedet for å fryse i hjel får de altså sove inne et par netter. Frelsesarmeens jobb er å hjelpe. Det er en av grunnene til at jeg støtter dem og andre veldedige organisasjoner direkte. Putter jeg i gryta istedenfor i pappkruset, føler jeg meg trygg på at de blir brukt noenlunde fornuftig.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå omsatte varehandelen i Norge for nær 50 milliarder i desember i fjor. Det er godt gjort at vi ikke handler oss fra hus og hjem, skjønt det nok kan kjennes slik for en og annen i januar. Kanskje kan det være en idé å bruke bitte litt på noen som trenger det mer enn deg? 

Det føles ganske godt å bidra til at noen gruer seg litt mindre til jul.


Hver 4. lørdag skriver jeg lørdagsspalte i Helgeland Arbeiderblad, lokalavisen i hjembyen min Mosjøen. Denne sto på trykk 7. 12.