Made in India

Hun vet ikke at håret hun ofrer
til gud havner på hodet til rike
kvinner i Vesten.
Skjermdump: TV2.no 

Religion som milliardindustri: Når sterk tro blir til langt hår. 

Ikke visste jeg at norske kvinner kjøper lengre hår for en halv milliard i året. Men nå gjør jeg det. Har akkurat sett en dokumentar om hvor dette ekte og helt naturlige ekstensions-håret, som kan krølles, glattes, farges og vaskes som ditt eget egentlig kommer fra. Det er rystende, men alt kan det lages industri av. Bare det er etterspurt nok.

"Håret for en kvinne er som fjærdrakten på en fugl. Hun er ikke hel uten. Det må være langt og det må være fyldig" sies det av mennene som står bak denne storindustrien. Historien veksler mellom fattige kvinner fra slummen, nederst på den indiske rangstigen, som ofrer sitt hår for et bedre liv, og rike kvinner i den vestlige verden, som kan og vil betale for enda mer skjønnhet.

I det indiske tempelet sitter barbererne på rekke og rad. Sinkbaljer fulle av diverse kniver taler sitt tydelige språk. En tykkfallen barberer vasker håret på en liten kvinne med hoftelangt hår. Det ser brutalt ut. Han ser tomt ut i luften. Gudene må vite hvor mange kvinner som sitter foran ham på denne måten i løpet av en arbeidsdag. Så er det frem med kniven. Systematisk baner den seg vei over hodebunnen. Blod pipler frem her og der. Øynene til kvinnens lille sønn er store og sorte. Han er med for å se mamma miste håret, skjønnheten, verdigheten.
Utenfor tempelet legger kvinnen seg ned med munnen mot jorden. Kysser bakken. Hun er tydelig preget, men har gjort det hun kom for. Ofret det fineste hun hadde til sin gud. Da vil han oppfylle hennes ønske. Et ønske om et bedre liv. Hun har spart penger lenge. Til reisen og barberingen. Sammen med sin lille sønn har hun kjørt buss hele natten.

Enorme mengder hår kjøres daglig fra disse indiske templene. Det går via en del mellommenn, det vaskes, renses, avluses, blekes, farges, klippes, før det ender opp i en frisørsalong nær deg.

Åtte timer sitter den norske jenta i frisørstolen. Seks tusen kroner senere blir hun fortalt at håret hun får sveiset på kommer fra indiske kvinner som har gitt det som gave til et tempel. Dette har de gjort i årevis, men mens det tidligere ble kastet, blir det nå eksportert til Vesten slik at pistrete (mine ord) nordisk hår kan bli langt og fyldig.

Fem minutter sitter den indiske kvinnen bøyd foran barbereren. Hun blir ikke fortalt at hennes gudegave ender opp på hodet til en rik kvinne. En som ikke akkurat går rundt og tenker på hvilket stort offer dette var for hun som en gang eide håret.

Jeg fordømmer ingen. Men hadde denne industrien eksistert om våre indiske medsøstre visste?