Firfislerabalder

Ganske komisk og litt trist om en canarisk firfisles siste reise.

 REPTIL: Denne karen lagde liv i leiren da minimor
skulle innta sin kveldsgrøt. Foto: Heges horisont

- Nei! Ikke dagens VG, for faen! Har vi ikke noe annet? Skynd deg!
Han ser på meg med en viss engstelse i blikket. Mild sådan, men engstelse er det. Og det må handles raskt. Reptilraskt.

Forløpet for episoden er dette: Vi er i vår mas grande y mucho fantastico leilighet på Anfi del Mar på Gran Canaria. Jeg er i ferd med å føre skjeen mot min min datters (4,5 mndr.) munn da jeg stivner.
- Unger, er det der en leke? Noe langt og smalt, med spisst hode og små, ekle bein sitter urørlig på vippestolen, fire centimeter fra den minstes grøtsultne blikk. Begge kommer bort og kikker forsiktig over skulderen min. Nei? sier de undrende.
I ettertid har jeg vært både overrasket og imponert over hvor raskt jeg greide å bringe lillegull i sikkerhet på leketeppet, mens vippestolen ble kastet på "huet og rævva" ut verandadøren.

Etterhvert, da den skjønte (les: trodde) den var i sikkerhet, stakk den blå og grå firfislen snuten frem fra stolen. Derfra var i grunnen veien kort tilbake til døren, og tror du ikke den greide å snike seg inn under listen slik at den ble liggende og lure der. Herregud, hvordan skulle dette gå? Vi kunne da ikke risikere å møte den glatte lille jævelen på vei til for eksempel nattetoalettet. Krisen var tiltagende. Det var mye lyd i leiren, for å si det slik. Men heldigvis kom Supermann hjem fra løpetur akkurat da. Etter en rask statusoppdatering skred han til verks, bevæpnet med, ja det var det vi fant, en liten kost! Med den gikk han frem og tilbake mens han banket på den fire meter lange listen. Men det lille udyret satt sikkert bare og hånflirte av oss der inne, for ut kom det hvertfall ikke. Ikke før vi til slutt ga opp og satte oss ned for å diskutere andre muligheter.

Da dristet vedkommende reptil seg endelig ut på steinflisene. I kampens hete måtte jeg ofre min svinedyre Redken Rescue Force saltvannsspray, mens dagens VG ble spart. Det ble Dagens Næringsliv fra ankomsdagen i stedet. Først en heftig spraydusj (tror sikkert halve flasken gikk med), og det var egentlig et ganske grusomt syn da den gikk som et prosjektil bortover gulvet i hysterisk bølgeform. Det så ut som den hadde fått støt, noe det vel på sett og vis også fikk. Mens den fortsatt sprellet ble den ved hjelp av et sammenrullet DN delt i tre og sendt til de evige jaktmarker.

Dette var den mest oppsiktsvekkende hendelsen på vår ellers rolige og harmoniske drømmeferie. I ettertid har jeg tenkt flere ganger på den lille fislen, som ikke er det minste skadelig for mennesker. Og hadde jeg fortalt denne historien til de fastboende ville jeg vel blitt sendt til et visst sted for en grundig sjekk.

Men, hva gjør man ikke når morsfølelsen og beskytterinstinktet skyller inn som en tidevannsbølge. Det er det nærmeste jeg kommer en forklaring. Eller unnskyldning.

End of story.