En PASSelig tørr opplevelse

PASSE TØRT: Tørre fingre skapte uforutsette
problemer da jeg skulle ha nytt pass.
Foto: hegesorisont

Hver gang jeg har baby er huden på fingrene sandpapirtørre. Det skulle gi meg trøbbel med lovens lange arm.

Siden passet mitt går ut på nyåret tok jeg turen til onkel politi for å skaffe meg et nytt. Min mann var også med, og det er jeg glad for. Fikk god bruk for ham, nemlig.

Ti år er gått siden forrige gang. Da sto jeg i lang kø nede i Oslo sentrum. Denne gangen tok jeg en short cut og dro til min kjæres hjemby, en times kjøretur utenfor hovedstaden. Jeg anbefaler alle som bor i Oslo å skaffe seg pass alle andre steder enn i Oslo.

Bildetakingen gikk smertefritt, selv om den er omfattet av enn langt strengere regi nå enn den gang i det herrens år 2001. Man sitter ikke lenger i et avlukke med en liten gardin omhyggelig trukket for. Man sitter foran skranken slik at man kan kommunisere direkte med passutstederen. På fotoboksen er det flere bilder med eksempler på hvordan man IKKE skal te seg i fotograferingsøyeblikket. Rødt kryss over hun som smiler, rødt kryss over hun som snur seg bittelitt til siden, over hun som skakker en anelse på hodet, og ikke minst over hun som ser ned. Passbildene anno 2011 skal tydeligvis være uttrykksløse og kalde. Nesten som forbryterfoto.

Men så var det tid for fingeravtrykk. Det var jeg ikke forberedt på. Ikke at jeg har noe å skjule, men jeg må innrømme at det var litt ekkelt. Nå blir jeg sporbar, tenkte jeg. For politi i hele Norge. I Europa og verden også. Ikke de at jeg ikke er sporbar via andre kanaler også, som alle de elektroniske sporene jeg legger fra meg hver eneste dag. Men det å skulle plassere pekefingeren ned mot glassplaten med rødt lys under, se det var en litt spesiell opplevelse. På mer enn en måte. Og det var her Supermann måtte trå til igjen. For det gikk ikke an å avfotografere fingrene mine. Uansett hvor mange ganger passutstederen prøvde - det gikk bare ikke å få gode nok bilder.

"Du er for tørr på fingrene" sier vedkommende bak skranken. Det vet jeg, men hva skal jeg gjøre med det her og nå, tenke jeg en smule forbauset. Han ser over brillene og forsetter: "Gni fingrene i panna og prøv igjen". Jeg adlyder. Dette har han sagt til passkunder før meg. Men resultatet blir slett ikke bedre. Han får en bekymringsrynke mellom brilleglassene. På eget initiativ gnir jeg fingrene i hodebunnen. Men jeg har jo ikke fett hår, så det endrer heller ikke situasjonen. Utstederen puster tungt. Her må det handles raskt. Jeg må ha det passet. Og lovens lange arm må ha mine fingeravtrykk. Jeg ser bort på Supermann, som sitter konsentrert om sportssidene i en avis. "Kom hit, kjære" sier jeg kattemykt. Han ser undrende opp, men reiser seg og kommer bort. Så diskret som mulig gnir jeg fingertuppene mot pannen hans. Han rynker den og gir meg et hva er det som skjer-blikk. Nei, dette er sikkert ikke nok, tenker jeg. For de andre tilstedeværende må dette har fortonet seg noe merkelig: Halvstresset dame i passkø masserer mannehode.

Men det var det som skulle til. Ikke hadde jeg trodd at mine tørre hender skulle gi meg bryderi i det offentlige rom. Og jeg skal innrømme at jeg på et tidspunkt sendte en tanke til asylsøkerne som filer bort mønsteret på fingertuppene for å fjerne identiteten sin. De skulle bare visst hvor enkelt det var å skape trøbbel for fingertuppfotografene.

Vel. Jeg skal ikke være for kjepphøy før jeg har passet i hånden. I mellomtiden smører jeg hendene som aldri før.