Hellige tre kongers køkaos

LYSPUNKTER: Lysestøperen (7) og hans søster (4,5) var
godt fornøyd med sine hellige tre kongers-lys. Fru
Myndig-Husflid var ikke like sikker. Foto: Heges horisont

Jeg vet ikke hvem som gledet seg mest. Ungene eller deres mor, Juledamo Pærsonle. Det var lørdag før første søndag i advent og vi skulle på husflidslagets juleverksted. Jeg hadde sågar tilbudt en nabo å ta med hennes to unger.

Den beskjedne forhåndsannonseringen var akkurat så nøktern og nostalgisk at jeg bet på. Vi (først og fremst barna, eh) skulle blant annet få prøve oss på toving, julekortlaging, nissespikking. Og lysestøping. Ferske sveler, kaffe og saft var innbakt i den beskjedne prisen på kroner 40.

Problemet var bare at alt for mange andre hadde tenkt det samme. Og de hadde også, minst, med seg et par nabounger hver. Hvor om allting er. Vel fremme på skolen gikk vi rett bort til lysestøperstasjonen. Køen var allerede lang. Og lengre ble den. Selve dyppingen ned i de store kjelene med flytende voks tok maks tre og et halvt sekund. Det sørget en myndig representant for arrangøren for. Gikk det for sakte var hun straks der med bestemte hender og dro opp lysene så voksdråpene spratt. Etter å ha dyppet fem ganger, og stått i kø i en halv time til sammen, var ungenes lysestøperlyst kurert.

Langbord som fløt over av glanset papir og annen glitter og stas fristet mer. Like bortenfor der var svelestasjonen. "Vi går dit en tur, mamma". "Mmm. Mamma blir her og dypper litt mer". Så sto jeg der, bak cirka femti andre voksne, og ventet på å komme frem til Fru Myndig-Husflid. "Får prøve å gjøre det riktig denne gangen da" sa jeg tilgjort optimistisk da det endelig var min tur. Det greide jeg ikke, gitt. "Du er nødt  til å gjøre det fort, ellers smelter den voksen du allerede har støpt". Hun føyset meg bort for å ta imot neste på samlebåndet. Djeeezes!

Beskjemmet og rødmende, som et irettesatt barn, måtte jeg gå bak i køen og stille meg igjen. Med fire hellige tre kongers-lys hengende fra fire blomsterpinner (måtte jo nesten ta med naboungenes også). Køen hadde vokst siden sist.  Nok er nok, tenkte jeg. Å bli snakket til av et voksent menneske på denne måten. Makan! Hun skulle visst at jeg var Juledamo Pærsonle. Hadde hun visst hvor mye jul betyr for meg. Snufs. Nei, dette ble aldeles for mye.

Lysene får i alle fall hedersplassen på julaftensbordet. Det skal bli en sann glede å se dem brenne. Helt ned.

Ha en helstøpt advent!