 |
| NOK: No e dæ pinadø nok! Foto: hegeshorisont. |
Det snør igjen. Jeg vet det er tidlig å vente på vår 7. februar, men det er lov å håpe. Og håpet har ligget i lufta lenge. I alle fall siden nyttår, da beinfrosten beinfløy. Laget med snøkrystaller har vært passe tykt og passe hvitt, temperaturen har vært passe temperert, og den kommunalt finansierte og privat distribuerte grusen på glitterholka har vært passe spredt.
Småfuglene har kvitret passe entusiastisk og sola har også, knapt synlig, men etter hvert merkbart, begynt å tære litt på det kalde elements dominans. En minimal antydning til smelting midt på dagen gir maksimal næring til vårlengsel.
Men nå snør det igjen. Krystallene er forspiste og dessuten altfor mange. Dette så jeg ikke komme. Hvem skal måke oss ut i morgen når barna skal på skole og barnehage? Han som skulle gjort det, jeg er jo sykmeldt, befinner seg outlandish på jobb. De små kommer naturligvis til å juble, mens mor småskritter etter med bekkenet og blodtrykket sitt.
Jeg prøver å ikke se ut. Men må registrere hvor mye som er kommet siden sist. De dansende fillene har noe monstrøst over seg. Snart ser jeg ikke ut lenger. Hva som vil møte oss i morgen tidlig orker jeg ikke tenke mer på.
Det eneste som kan sies med største sikkerhet er at februar ikke er vårhåpets måned. Selv ikke i det som nå nylig gikk over til å hete Harens år. Det er vel bare å vente på påskeharen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar