En streptococktail, takk

TIL LITEN OG STOR: Hun mellomste foretrekker sin streptokokkmedisin
servert i høye glass. Vi har alle vårt. Foto: Heges horisont.

I ti dager skal jeg stå opp og gå til sengs med samme tanke i hodet: Dette går kjempebra!

To dager før han pakket Asiakofferten og reiste var vi hos legen. Årsaken var en del hangling og hoste som ikke ville gi seg. Fire av fem fikk rødt utslag på prøvene. Supermann kunne imidlertid iføre seg kappen og fly ut i den store verden i ti dager.

Vi andre fikk hver sin kur mot streptokokker. (Ironisk nok varer de også i ti dager). To stykk flytende i kjøleskap, to stykk i tablettform. Fire ulike doseringer, tre ganger daglig. Glad jeg er vant til å skrive lister. Han på sju får midtpådagendosen klistret fast med tape i lokket på matboksen. Tidspunktet må jeg bare stole på at han husker. Hun på fire får en streptococktail der Apocillin, eplejuice og en isbit utgjør bestanddelene. Serveres i glass på stett, naturligvis. Annen hver slurk tar hun fra et vannglass.

Hun på sju måneder er dessverre underlagt et noe mer brutalt regime. På rygg, hender og bein holdes fast, mens jeg forsøker å få henne til å svelge de grusomme dråpene. Det lille ansiktet snurper seg sammen, og hun ser like sjokkert ut hver gang. Jeg klandrer henne ikke. Legemiddelfirmaene derimot. Hvorfor skal det være så vanskelig å lage medisin til barn som ikke smaker vondt? Eller enda bedre, hadde den vært smakløs kunne jeg lurt den i melken.

Halvveis i kuren nå. Nattesøvnen begynner så smått å vende tilbake. I dag er første dag jeg ikke måtte bløtlegge hun minste for å få bort den størknede klumpen av grønt snørr der nesen skulle vært. Tenk å være nødt til å bli utsatt for dette når man er så liten. Men slik er det å ha to søsken som trekker med seg det som er av bakterier hjem.

Selv angrer jeg litt på at jeg ikke kjøpte Canesten når jeg først var på apoteket. Det burde komme automatisk på resepten når man får pencillin. Det skal jeg si til legen min neste gang. Men nå skal jeg ta kveld. Og si til meg selv: Dette går kjempebra!

Sender deg en epost, mamma

EPOSTSTAS: Han elsker å sjekke eposten sin.
Og å lære nye dance moves på YouTube.
Foto: Heges horisont.

Han er bare sju år og har fått egen epost. Det er helt utrolig hvor stor forskjellen er på barn som vokser opp i dag og den generasjonen jeg selv er en del av. Tankene går tilbake til egen barndom på 1970- og 80-tallet. Tenk alt vi ikke kunne da, som unger i dag kan. Og for ikke å snakke om alt vi ikke visste. Det stikker litt i hjertet. Så beskyttet og uvitende. Men, det man ikke vet har man visstnok ikke vondt av. Sånn sett var det en herlig tid. På mange andre vis også, for den del. Nuvel, nok om det.

Dagens barn og unge (og jeg tar meg i å høres gammel ut) tar for gitt at det meste kan fikses med et tastetrykk. For min sjuåring har det til nå skjedd via egen DS, pappas padde og iPhone eller mammas Mac. Så fikk han egen pc. Og egen epost. Det er nesten rørende å se entusiasmen som kommer til uttrykk. En ny verden av kommunikasjon har åpnet seg. Han kan ikke vente med å sjekke innboksen når han kommer hjem fra skolen. Mor har fått en gulrot å lokke med når leksene er gjort. I tillegg kan han se sin store favoritt Michael Jackson danse på YouTube så mange ganger han vil. Han kan le seg ihjel av O´Store Fotballtabber opp igjennom årene, og han kan spille gratis spill. Epost er likevel den store favoritten. Men nå har han utvekslet epost med alle voksne han kjenner, mammas sjef og en av pappas ansatte inkludert. Opptil flere ganger. "Hvorfor svarer de ikke?" Kan hende de har mye å gjøre på jobben, sier jeg.

Frustrasjonen over at ingen i klassen har epost er til å ta og føle på. Så er det dette med nettmobbing. Mor føler på et øyeblikks bekymring over å kanskje ørlite for tidlig ha introdusert ham for denne avanserte kommunikasjonsteknologiens ubønnhørlige verden. Med epost skapes både et behov og en forventning om respons. Selv fikk jeg min første epostkonto som journaliststudent ved Høgskulen i Volda i 1996. Min gode venninne Sis forteller meg at vi var på epost på NTNU (eller Universitetet i Trondheim - UNIT som det het den gangen, hjelp jeg skriver "den gangen") allerede i 1995. Gikk visstnok på kurs for å lære å sende epost og greier. Men det kan ikke ha gjort rare inntrykket, siden jeg ikke husker det. Var aldri interessert i verken skrivemaskinkurs på ungdomsskolen (vi snakker 1986-88) eller Elektronisk Data Behandling valgfag på videregående. Herregud noe så uinteressant.

Og her sitter jeg i dag, omgitt av iPoner, Mac, iPad, DS, PlayStation og jeg vet ikke hva. Hvem vet hva som vil møte den nyfrelste epostbrukeren når han entrer voksenlivet. For ikke snakke om søstrene hans på snart fem år og åtte måneder. Hun på fire kan kodene til alle pappas devicer og håndterer iPaden med den største selvfølgelighet. Jeg hører om toåringer som er borte på tv-en for å skifte bilde med hånden, slik man gjør på Apple-produkter. Når de entrer voksenlivet har vel alle en chip under huden som koordinerer alle behov, fra booking av trening og påminnelse om legetime til at nå er det på tide å bytte batteri på husholdningsroboten. Besnærende og skremmende på samme tid.

Teknologi er fantastisk! Jeg kan jo ikke leve uten. Men det er tankevekkende at han på sju i løpet av knappe fem dager er i full gang med å sende og motta både lyd- og bildefiler elektronisk.  Og at han allerede blir litt stresset hvis han ikke får sjekket eposten. Her påhviler det oss som voksne et enormt ansvar.

"Sender deg en epost på det, mamma! Jeg har etterlyst svar på et spørsmål for sånn cirka tiende gang. Selvfølgelig svarer han elektronisk. Sukk hjerte, men brist ikke!

Brødbakingens uutholdelige stolthet

SALIG SYN: Endelig har jeg knekt koden. Fem hjemmebakte
venter fem brødsultne. Foto: Heges horisont.

Min søster og jeg er ulike på flere vis. Hun er høy, jeg er lav. Hun er lys, jeg er mørk. Hun har bakt sine egne brød siden hun var 19. Jeg begynte før jul. 38 og et halvt. Jeg var bare null interessert i baking. Hadde annet å gjøre i begynnelsen av tjueårene, må vite. Trettiårene også, for den del. Det sier alt at hun ønsket seg takke i bryllupsgave. Jeg ville ha sølv og porselen.

I kveld gjorde jeg det for femte gang. Bakte altså. Brød. Og herregud for en tilfredsstillelse. Det å løfte fem gylne, nystekte ut av komfyren. Forsiktig lirke dem ut av formene. Kjenne den vidunderlige duften bre seg. Drømme seg tilbake til mammas kjøkken på 70- og 80-tallet, da fikk vi alltid lov til å smøre sirup på den første nystekte skiven. Stå der en stund og beundre verket. Nok en gang undre seg over at man ikke begynte med dette før. Men nå var det i grunnen påkrevd. Fem i familien. Nuf said.

Supermann var mildt sagt skeptisk da jeg kom hjem med Den Fantastiske Maskinen (les: kjøkkenmaskin). Har vi ikke nok el-artikler, og hvor skal den stå, ville han vite. Jeg svarte "jo" på det første og "vi finner ut av det på det siste". Nå er også han helt frelst. Glemt er alle de mislykkede forsøkene på håndelting, med påfølgende steintunge og uspiselige brød. Så også investeringen i en brødbakemaskin for fem år siden. Den bakte et halvt brød som smakte industrielt.


Jeg hadde i grunnen gitt opp. Men så ga jeg etter for presset fra opphavet og søsteren. Dulgte antydninger om at daglige brødkjøp hos Åpent Bakeri kanskje ikke er den beste økonomi for en familie. Åh, som det traff. Men jeg trengte det. Etter en del eksperimentering har jeg fått til akkurat den oppskriften som passer for oss. Og det beste er at det jo bare er å endre etterhvert som vi får andre behov eller lyster. Åh, så glad jeg er for at jeg elsker brød, og kan spise så mye jeg vil. Ja til karbohydrater av alle slag!

"Faen så godt det lukter". Supermann er tilbake fra trening. Han er knapt over dørstokken før jeg får den kreden jeg trenger. Fordi jeg fortjener det.

Takk til min kjære familie. Og litt til Kenwood.

På oppfordring, her er oppskriften på "Heges heimbakækakæ":
1,9 kg hvetemel
400 g sammalt hvete grov
400 g sammalt hvete fin
2 dl havregryn
1 dl solsikkefrø
1/2 dl linfrø
1/2 ts salt
1 pk tørrgjær
2 l vann, evt. melk
1 dl rapsolje

Kjør alt det tørre noen runder i kjøkkenmaskinen før du blander i det våte. Bland godt. Legg halve deigen over i en annen bolle. La heve til dobbel størrelse. Dette er en ganske våt deig, så du fordeler den bare over i de fem formene ved hjelp av en slikkepott. Litt klissete, men du slipper å elte på benken først. La heve en time. Det går fint å heve på benken, behøver ikke stå et varmt sted.

Stek på rister ,185 grader i 45 min, varmluft.

Voila! Og lykke til:)

- Se, en jente!

Langt bak ser hun en jente. Symptomatisk nok
spiller hun harpe. Foto: Heges horisont.

Som liten så jeg alltid Nyttårskonserten på NRK med foreldrene mine. Eller det vil si, pappa så Nyttårshopprennet. Vi andre så konserten. Det er et av mine beste musikalske barndomsminner. Musikken, det fantastiske konsertrommet og ikke minst danserne som pleide å sveve inn mot slutten. Magisk. Når jeg etterhvert begynte å spille selv var det stas å følge med de ulike instrumentene og ikke minst den voldsomme, nærmest utagerende, dirigeringen.

Så gikk det noen år da jeg hadde andre ting å ta meg av 1. nyttårsdag. Men i voksen alder har jeg tatt opp skikken igjen. I år var tiden inne for å la min mellomste datter (4,5) høre på de ærverdige Wienerfilharmonikerne sammen med meg. Vel ti minutter ut i forestillingen sier hun: "Mamma, se der er en jente!" Og ganske riktig. I et par sekunder klippes det nært innpå en enslig kvinne. Symptomatisk nok spiller hun harpe. Og sitter bak endeløse rekker av menn i grå dresser. Til og med de unge herrene i treblåsdepartementet har ansikter som går i ett med konfeksjonen.  

Dette har jeg ikke tenkt over før. Magien forstyrres. Ikke kommer danserne heller. Men en irriterende video med mennesker i løse luften over byen. Som Peter Pan-wannabees flyr hit og dit i takt med musikken. Jeg slår av konserten før den er ferdig. Klarer ikke fri meg fra tanken om at det da må være noen kvinner som er gode nok til å få innpass i det der orkesteret. Hvis de hadde hatt grå kjoler?   

Nissemor med flekktyfus

TREFARGET JESUS: Jesusbarnet og foreldrene hans har hoder laget av
trekuler. Det gir en kurant Midt-Østen-aktig hudfarge. Foto: Heges horisont.

Dagen etter lysestøper- miseren var det tid for å revansjere. Få den kreative selvfølelsen opp på et anstendig nivå. Det skulle skje gjennom juleverksted hjemme ved langbordet. Kjernefamilien var invitert, og hadde takket ja. Inkludert Supermann.

Etter en ganske solid investering på Panduro allerede i midten av oktober, var forventningene over middels høye. I alle fall for mor. Sønnen (7,5) ville gjerne forsikre seg om at han ville rekke å spille fotball med pappa etterpå. Datteren (4,5) var allerede i full gang med å pakke opp de ulike eskene, da jeg annonserte at nå er tiden inne.

FLEKKMOR: Nissemor ble rar i ansiktet sitt. Men det er utenpå.
Foto: Heges horisont.

Vi skulle gjøre to ting.

1: Lage en julekrybbe. Hvilket gikk helt fint.

2: Lage et nissebo.

Åh, her skulle det lages! Ut over bordet med det. Maleutstyr, paljettstjerner, filt, vattkuler, nisseskjegg og... i nissebo-esken: Langt sort krøllete hår. Var ikke det litt snodig?

Og, var det ikke litt snodig at ansiktet hennes skulle males med en blanding av mørkebrunt og hvitt? En blanding som man måtte blande selv. Når vi i tillegg glemte å røre rundt ble resultatet rett og slett flekkete. Stakkars nissemor. Brått så hun ganske syk ut. Prøvde oss på det yngste nissebarnet også. Vedkommende ble beige. Da var i grunnen tålmodigheten slutt. Nissestorebror og storesøster forble snehvite i nissefjesene sine.

Svaret på det med krøllhåret kom en time senere. Malingen var tørket og vi skulle over i limefasen. Bruksanvisningen fortalte det skulle festes på hodet til hun med flekktyfus. Så fikk hun i alle fall fint hår.

Men jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig med Panduro i at nissedamer skal se slik ut. Det er ikke sikkert at absolutt alt må endres på. Jul er tradisjon og gamle, gode minner. Det er jo derfor vi elsker den.

Hellige tre kongers køkaos

LYSPUNKTER: Lysestøperen (7) og hans søster (4,5) var
godt fornøyd med sine hellige tre kongers-lys. Fru
Myndig-Husflid var ikke like sikker. Foto: Heges horisont

Jeg vet ikke hvem som gledet seg mest. Ungene eller deres mor, Juledamo Pærsonle. Det var lørdag før første søndag i advent og vi skulle på husflidslagets juleverksted. Jeg hadde sågar tilbudt en nabo å ta med hennes to unger.

Den beskjedne forhåndsannonseringen var akkurat så nøktern og nostalgisk at jeg bet på. Vi (først og fremst barna, eh) skulle blant annet få prøve oss på toving, julekortlaging, nissespikking. Og lysestøping. Ferske sveler, kaffe og saft var innbakt i den beskjedne prisen på kroner 40.

Problemet var bare at alt for mange andre hadde tenkt det samme. Og de hadde også, minst, med seg et par nabounger hver. Hvor om allting er. Vel fremme på skolen gikk vi rett bort til lysestøperstasjonen. Køen var allerede lang. Og lengre ble den. Selve dyppingen ned i de store kjelene med flytende voks tok maks tre og et halvt sekund. Det sørget en myndig representant for arrangøren for. Gikk det for sakte var hun straks der med bestemte hender og dro opp lysene så voksdråpene spratt. Etter å ha dyppet fem ganger, og stått i kø i en halv time til sammen, var ungenes lysestøperlyst kurert.

Langbord som fløt over av glanset papir og annen glitter og stas fristet mer. Like bortenfor der var svelestasjonen. "Vi går dit en tur, mamma". "Mmm. Mamma blir her og dypper litt mer". Så sto jeg der, bak cirka femti andre voksne, og ventet på å komme frem til Fru Myndig-Husflid. "Får prøve å gjøre det riktig denne gangen da" sa jeg tilgjort optimistisk da det endelig var min tur. Det greide jeg ikke, gitt. "Du er nødt  til å gjøre det fort, ellers smelter den voksen du allerede har støpt". Hun føyset meg bort for å ta imot neste på samlebåndet. Djeeezes!

Beskjemmet og rødmende, som et irettesatt barn, måtte jeg gå bak i køen og stille meg igjen. Med fire hellige tre kongers-lys hengende fra fire blomsterpinner (måtte jo nesten ta med naboungenes også). Køen hadde vokst siden sist.  Nok er nok, tenkte jeg. Å bli snakket til av et voksent menneske på denne måten. Makan! Hun skulle visst at jeg var Juledamo Pærsonle. Hadde hun visst hvor mye jul betyr for meg. Snufs. Nei, dette ble aldeles for mye.

Lysene får i alle fall hedersplassen på julaftensbordet. Det skal bli en sann glede å se dem brenne. Helt ned.

Ha en helstøpt advent!

Lavkarbo. Liker ikke.

SMØRKRISE: Lavkarbofolket eter opp smøret for meg.
Julen blir ikke den samme uten. Foto: tine.no

Tittelen på dette innlegget er av det diplomatiske slaget. Egentlig skulle det stått: "Te hællvete mæ lågkarbo". Men det ble litt drastisk. Selv holdt jeg på å gå til det drastiske skritt å lage furore på min lokale matbutikk da jeg kom til kjøleskapet for meierivarer.

"Har dere ikke fått smør ennå? Det var jo fritt for to dager siden også".
Jeg skal i gang med julebaksten og smør er det eneste jeg mangler. Kjøpmann Svein stikker hodet frem fra en hylle og sier: "Skulle ønske jeg kunne svare at det er på vei, men dessverre".

For å gjøre en lang historie kort handlet det om at det ikke er mer smør å oppdrive i kongeriket. Lavkarbofolket har hamstret og tyllet i seg meierismør til frokost, lunsj, middag og kvelds. Og nå er det altså tomt.

Jeg jazzet meg litt opp, vel vitende om at kooperativens mann var uskyldig og ikke kunne gjøre stort. Han var dessuten helt enig med meg. Dette var sykt. Siden jeg bor i et område der det er en daglivarebutikk på hvert hjørne tok jeg turen innom to til. Samme der. Utsolgt. "Får ta meg en harrytur da" sa jeg til en av de ansatte. "Gjør gjerne det, men smør får du ikke". Selvfølgelig. De har reist over grensen også. Kjøpt opp det som fantes av svenskefett.

Jeg begynner å koke innvendig. Irritasjonen går over i mildt raseri. Jeg begynner å tenke igjennom det jeg har fått med meg om denne nye dietten. Det er ganske mye. Et søk på Google gir over tre og en halv mill. treff. Jeg skjønner at det kan funke for noen. Men at det er bra for alle som tydeligvis går på lavkarbodiett i dag, har jeg vanskelig for å tro. Og hva med kolesterolet?

Jeg orker ikke gå inn i noen stor debatt om dette nå. Men hvis det virkelig viser seg at jeg verken får laget sauser eller fire sorter til jul, blir jeg arg. Da kan det hende jeg må borre dypere i materien. Eller fettet, får vi vel si.

Sky high heeled mama

SKY HIGH: Drøyere blir det ikke. For denne dama. Men høy ble hun.
Endelig! Foto: Heges horisont

Jeg har en lillesøster. Tre og et halvt år yngre. Ti centimeter høyere. Eller større, som det het da vi var små. Men her om dagen skjedde det noe. I et helt minutt skulle den 35 år gamle uryddigheten bli endret. For det var omtrent så lenge jeg greide å ha dem på.

Storo Storsenter dagen før. Jeg skal på julebord om to dager og innser at jeg har kjole, men ikke sko. Halv på stengetid. Jeg har skjønt at jeg skal være himmelhøyt i år. Hvilket i grunnen passer meg utmerket. For jeg har aldri skjønt forventningen om at kvinner og menn som ellers aldri veksler så mye som et "hei" i heisen, plutselig skal intimeres på et trangt og fyllebefengt dansegulv, bare fordi de er på julebord. Med høye nok hæler har det jeg trenger for å slippe.

Og der står de og blomstrer. Eller, de skinner. Roper: "Hege, kom hit". Sorte, satengaktige. Nydelige stiletter, på grensen til det brutale. I alle fall for en som ikke har hatt forhøyede ben på godt over et år. Ai, ai, ai! Og så lekker som jeg ser ut der jeg står, usminket (nesten gjennomsiktig, slik man blir av våkenetter), med rosa sportslue (luesveis), brune, halvdvaske tights (jeg skulle jo bare en kjapp tur opp) og Bergans dunparkas. Sistnevnte er sort, så matcher den i det minste skoene.

"Å, hæ-re-gud" sier søsteren når jeg lurer nyheten frem fra skoskapet. "Å, HÆ-RE-GUUUD!" sier hun i det jeg på nær høytidelig vis stiger opp og tar plass. Har ikke turt å prøve dem siden jeg kom hjem. "Du er jo høyere enn meg, jo" sier hun. "Ja! Og hvor høy er du igjen?" sier jeg, lettere eksaltert. Jeg vet svaret . 170 cm på strømpisen. En rask hoderegning forteller meg at mina gyllene skor hever hælene minst 12 cm over havet. Kanskje til og med 14. Jeg må svelge litt. Var det her så lurt likevel? Men hun synes de er dritstilige og vi ler himmelhøyt i kor.

Selve julebordet blir det ikke plass til her, merker jeg. Men det gikk greit. Miniskritt. Mye sitting. Og jeg slapp å danse.

Høsten har frost i skjegget

VAKKERT: Frostpyntet rhododendron i hagen. Hvitt på grønt blir ikke
vakrere enn dette. Foto: Heges horisont.

Denne november er spesiell. På samme måte som den i fjor var det. Da sjokkfrøs gresset, mens eplene stivnet og ble til antikke juletrekuler.

Vi som bor her søkte tilflukt i dunparkasen. Og forble i den til et godt stykke ut i mai. Da hamskiftet vi til oljehyre. Nuvel. Det er slik jeg husker det.

Men måten denne novemberen er spesiell på er at den er alt hva den forrige ikke var. Det er mildt. Knoppene på trærne spretter. Enkelte høstblomster står fortsatt og blomstrer. Og gresset. Det er faktisk grønnere enn i juli, da nedbøren var betydelig tyngre.

RIMFRYD: Lett rim i naturens skjegg.

Så er vi fornøyd en stund.
Foto: Heges horisont

Jeg kan ikke unngå å undres litt over dette. Særlig når jeg har barn som har undring som utgangspunkt for alt de foretar seg. "Mamma hvor er vinteren?". Mamma vet ikke hvor vinteren er, men hun sender en stille bønn til vedkommende om at han gjerne kan vente litt til. Ja, når han eller hun har ventet såpass lenge, mener jeg.

Eller forresten, det er bare å komme med det. Alt er bedre enn å vasse i råttent løv, slik vi har gjort en måneds tid nå. Det er noe jeg ikke har greid å venne meg til etter mine 12 år i Oslo. Denne brune, klissete grøten av dødt løv, som ingen føler ansvar for, før kommunens folk kommer og vasker den bort til våren en gang. Den får meg til å ønske meg vinter. I det minste litt frost til å dekke over løvet som falt i høst.

Og nå har det skjedd. I år kom frosten tirsdag 15. november. Endelig tørt på bakken. Endelig litt lysere. I dag har utendørslivet fått enda mer frost i skjegget. Jeg ber ikke om mer.

Fullskjegget trenger ikke melde seg før til jul!

Lille frk. knall og fall 2.0

LITTLE BLOODY DRESS: Jeg ba henne passe seg for biler og så ikke
dette komme. Foto: Heges horisont

Et besøk hos naboen kan være farligere enn man tror.

Blodet som sprutet ut av pannen hennes. Nedover halsen. Boblejakken. Den lyserøde strikkekjolen. Ansiktet til naboguttenes mor, sittende på huk i et forsøk på å trøste. Jenta mi som hulket, lei for at kjolen "har fått blod". Jeg kunne rett og slett ikke tro det jeg var vitne til. Jeg ble perpleks.

Fem minutter tidligere: Vi har akkurat spist middag, de to eldste og jeg (Supermann er outlandish), da de ber om å få stikke bort til naboen. Hun vil til og med pynte seg. Kjole og ny boblejakke. "Pass dere for bilene da. Gå langs gjerdet." Jeg går ned for å amme hun minste og er helt i tåka da jeg hører rabalder fra et sted i det fjerne. Ikke før jeg hører sjuåringen rope fortvilet på mamma reagerer jeg. Hekter av babyen, pakker inn puppen mens jeg løper opp trappen. De hadde ikke engang fått ringt på før hun snublet. Det sylskarpe hjørnet av en blomsterkasse i metall fant den myke pannen hennes. Denne gangen er kuttet på den andre siden av pannen. Så blir det i alle fall en viss symmetri. Kjapp 911 til Svoger, som er i middag, men som hiver seg rundt og kommer for å avløse nabo mens hun må ta seg av sine egne.

Forrige gang vi måtte oppsøke privat legevakt kjøpte vi medlemskap. Det er jeg glad for nå. Vi trenger bare vente 25 minutter før en sykepleier kommer og tar oss med til et operasjonsrom. Vasker og klargjør. Inn døren svinger en solbleket kjekkas i legefrakk. "Er du klar lille prinsesse? Skal vi gjøre sånn at du blir fin til brrryllupsdagen?". Vet ikke om det er den intense skarringen eller den famøse og totalt upassende spøken. Men jeg begynner å se etter en vei ut. Way out. No way. Det er sikkert snart over.

"Så flink du er, Prinsesse Frosk". Han fortsetter på ikke akkurat barnevennlig vis. Jeg holder henne fast og bestemt rundt skuldrene. Så spinkle og smale. Nå skjelver hun. Han snakker til meg på engelsk for å fortelle hva han gjør. Jeg lukker øynene og snur hodet bort.
"Hvordan går det med mor" spør Dr. Kjekkas. "Bra" svarer mor, og prøver å ikke la seg merke av det besynderlige i situasjonen. Mor på rygg på operasjonsbenk, datter (4,5) oppå mor. Lege som legger armen og en god del av kjekkastyngden over mors bryst og ansikt mens han syr sammen datter med nål og tråd. Skjønner at han kan trenge støtte for å få gjort jobben skikkelig. Men dette? Handlingslammet undrer jeg om fru Stum Sykepleier ser det. Sender en tanke ned til den offentlige legevakten i Oslo sentrum. Flere bedøvelsessprøytestikk og fire sting i lille prinsessepannen. Hun rister av innestengt gråt, noe som gjør at det tar lengre tid.

Endelig ferdig. Dr. Kjekkas understreker flere ganger hvor viktig det er å tape over arret. I alle fall det neste året. "Sier du det" sier jeg, en anelse påtatt. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over at tapen på det forrige kuttet gikk i bøtta etter to måneder. Han viser frem armene der han har små og store arr med ulik størrelse og farge. Når han begynner å brette opp buksebenet ser jeg på klokken. En time siden vi entret rommet. "Kirurgtape underst. Svart rørleggertape over, for å gjøre det så lystett som mulig. Så kirurgtape igjen. Dessuten er pannelugg et must." Jeg lover gjøre som han sier. Vi vil jo at arret skal bli så usynlig som mulig. Jeg ser på den tapre, lille jenta mi, som får velge to leker fra premieskuffen. Hun er blek, størknet blod ringer seg rundt halsen. Håper det blir lenge til neste gang.

Vel hjemme blir jeg møtt av en tapper nabofrue som bærer på en utsultet baby. Jeg har jo ikke sett sms-en hun har sendt meg: Pleier hun å få mat på denne tiden?