Dramaqueen med krampe

HOT LEG: Denne leggen fikk en del oppmerksomhet hjemme hos oss i
etterkant av Holmenkollstafetten. Foto: Heges horisont.

Jeg: Ikke vær så dramaqueen. Han: Au, au, au! Press. Foten. Bakover. For. Faen.

Scenen som utspiller seg i vindfanget er uvirkelig. Supermann på rygg med ett bein i lufta. Rister og er ugjenkjennelig i ansiktet. Jeg gjør visst feil, for han HYLER når jeg gjør det jeg tror han ber om. Svetten siler. Leggen ser rar ut. Det er en klump der. Muskelkrampe er det visst. Det høres i alle fall ut som om det er det han hveser frem. Døra fortsatt åpen. Hekken er akkurat nedsagd, så tipper en og annen nabo får med seg at det ligger en hardt skadd mann i landslagsdrakt på gulvet vårt.

Lillemor (5) hører også rabalderet og kommer ilende til. Jeg presser foten. Supermann vræler. Hun: Mamma, er det noe feil med pappa? Jeg: Ja, han har litt vondt i beinet sitt. Lillemor: Hvorfor det?

Ja, hvorfor det? Fordi pappa har løpt. Holmenkollstafetten. Og som vanlig gir han alt. Og litt til. Selv om han ikke har fått trent nok på forhånd. Han har åpnet for hardt, men kjørt på likevel. Han har lagt seg bak ei friidrettssnelle og latt henne dra. For så å passere kjekt like før veksling. Han har løpt på seg blodsmak som antakelig ikke slipper taket før banketten er godt i gang. Han har til og med kastet seg over målstreken (men du er jo ikke Northug, kjære), lagt seg ned på alle fire slik at en kar fra arrangøren må komme bort for å sjekke at alt står bra til.

SUPERT: Han hentet frem supermannkraften og overlevde leggkrampen.
Heldigvis. Noe annet skulle tatt seg ut. 

Når anfallet har gitt seg får jeg høre at han fikk krampe utenfor Kiwi også. Der greide han å kurere seg selv, slik at han kom seg hjemover på et vis. Men såvidt innenfor dørstokken hjemme er det altså på´n igjen.

Når det hele er over ler han heldigvis av opptrinnet. Men han greier ikke gå den lille kilometeren bort til banketten på stadion. Inn i bilen med alle tre ungene bak, og en nyrehabilitert, dog stivbeint pappa foran. Barna: Hvor skal vi? Jeg: Vi skal kjøre pappa på fest. Han skal feire at han ble frisk i beinet igjen.  

For han overlevde. Han er jo tross alt Supermann.

Vårens Vakreste Pliktløp

DUGNAD: All ære til de foreldrene som møtte opp på dugnaden. Selv om
de sikkert helst ville vært et annet sted. Foto: Heges horisont

Det er langt fra Vårens Vakreste Eventyr. Snarere Vårens Verste Pliktløp. Eller, det egentlig ikke SÅ ille med dugnad. Hvis alle deltar. Det gjorde ikke medmødrene og -fedrene i barnehagen. Med 120 barn var potensialet stort. Men jeg vil anslå at under halvparten stilte, med en forelder hver. Selv stilte vi med to voksne + baby i vogn.

Dugnad. Smak på ordet. Klangen og -nad endingen bringer tankene tibake i tid. Langt tilbake. På Wikipedia leser jeg at "Dugnad er et felles utført og vanligvis ulønnet frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnadsbegrepet er utpreget norsk. Våren 2004 ble det kåret til Norges nasjonalord". Ser man det.

RAKEGJENG: Innsatsen hos de som møtte var upåklagelig.

Mon tro hva de tenkte, de som hentet barna og dro hjem mens vi andre sto der og kostet, raket, spylte, malte, plukket søppel, ryddet og vasket. For at våre unge, lovende skal ha en hyggeligere hverdag. Noen hadde sikkert en god grunn, men ikke over halvparten. Det nekter jeg å tro.

I det første borettslaget vi bodde i da vi flyttet til Oslo, måtte man betale en fraværsavgift ved forfall. Slik burde det vært i barnehagen også. Så kunne pengene kommet ungene til gode i en eller annen form.

I dagene som fulgte deltok ungene på egne dugnader (Rusken-aksjonen) i regi av både skolen og barnehagen, der de ryddet søppel i nærområdet. Når jeg tenker meg om er det en fin måte å bevisstgjøre de små på. At man i fellesskap bidrar til å gjøre nærmiljøet til et triveligere sted. Men da er det jo et relativt dårlig signal når foreldrene dropper voksendugnaden.

Det ble fint i barnehagen. Da de to timene var unnagjort var det tid for neste dugnad - i sameiet. Ble fint der også. Og nå er det et år til neste gang.

Frekk herre i frakk

FREKKEST: Frekk, frekkere, frakk-kledt herremann. Han
tok ikke fem øre for å snike i køen. Foto: hegeshorisont.no

Jeg har møtt Frekkhetens Nådegave. Pakket inn i dress, slips og stokk.

Det skjer ikke så ofte, men i dag mistet jeg både munn og mæle. Jeg er ute i et rutinemessig ærend hos mitt lokale apotek. Etter å ha buksert meg selv og vogna gjennom døren uten handicapknapp, blir jeg stående og speide etter kølappautomaten. Den er tydeligvis flyttet.

Jeg blir var en eldre herre som også ser litt søkende ut. Drar vogna etter meg bort for å trekke lapp. Det er mange som skal ha sine apotekremedier før helgen. Jeg skal hente på SFO og i BHG og håper det går kjapt. Jeg rekker akkurat å merke meg at jeg er nummer åtte i køen, da lappen brått forsvinner ut av fingrene mine. Eldre herre: Den tar jeg. Jeg: Hva mener du? Eldre herre: Siden jeg var her før deg er den min. Jeg: ???

APOTEKATAKK: Jeg fikk både medisin og et
lite anfall av stumhet på apoteket i dag.
Foto: hegeshorisont.no

Så går han. Jeg får ikke frem et eneste fornuftig ord som kan parere denne høyst uventede, lett sjokkerende handlingen. Flere kunder får det med seg. En annen vogntrillende dame sender meg et medlidende blikk. En av de ansatte iler til og spør om en av oss (den eldre, eller meg) bare skal betale, så kan hun ta det. Det skal vi ikke. Vi er her i samme ærend. Vi har fått en resept av legen vår. Vi er her for å hente medisinen vi har fått foreskrevet. Forskjellen er bare at han er unntatt offentlig folkeskikk. Ååå, jeg får lyst til å rope: "Hør her din dritt! Jeg skjønner hvis du har vonde knær og ikke kan stå lenge i kø. Men du kunne spurt først! Da skulle jeg mer enn gjerne overlatt lappen min til deg." Han er probert antrukket, i dress, slips og frakk. Han bærer sågar med seg en liten spaserstokk. Men i min verden er ikke det nok til å sette seg selv foran andre.

Selvoppnevnt skikk og bruk-ekspert og forfatter av boken «Skikk og bruk i en ny tid», Toppen Bech, er en av dem som ber om mer høflighet av den oppvoksende slekt. - Jeg synes virkelig det er mye uhøflig ungdom. Mye av respekten for de eldre og forbildene er blitt borte, sa hun til VG i forbindelse med lanseringen.

Vel ute igjen ringer jeg Søsteren. Jeg: Det har skjedd noe. Hun: Hva er det? Jeg: Jeg har blitt forulempet. Av en frekk jævel av en distingvert, eldre herremann. Hun: Nok et eksempel på at det ikke er ungdommer som har størst mangel på folkeskikk. De oppfører seg frekt både på bussen og i butikken. Forlanger å komme foran med breddfulle handlevogner når jeg selv står der med en enkel bleiepakke. Jeg: Enig! Hun: Mange av dem forventer en type respekt de ikke er i nærheten av å kunne gi tilbake. Jeg: Åhh, takk. Enig ganger ti.

Nå har jeg (nesten) lagt det bak meg. Jeg tenker på alle gangene jeg har holdt opp døren for eldre, og gitt dem plassen min på buss og bane. Jeg kommer til å fortsette med det. Noen må være med på å opprettholde en viss grad av anstendighet og normal folkeskikk i det offentlige rom.

Menn som ikke skifter bleier

Hos klikk.no finnes mange tips for dem som har problemer med

bleieskiftarbeidet. Skjermdump: klikk.no

Langfredag 2012 leste vi på vgnett  at "Menn slipper å skifte bleier i barnehage". Seks dager for sent til å kvalifisere for aprilspøk. Det viser seg å ikke være en spøk i det hele tatt, men ramme alvor.

I Sporvongane private barnehage på Bryne må de kvinnelige ansatte skifte bleie på barna, leser vi videre. - Menn må få være menn, mener den pedagogiske lederen.
Rogaland er det fylket i landet der mannemangelen er størst. Sporvongane er den barnehagen i Rogaland som har størst andel menn. Likevel slipper de altså å skifte bleier her.

- Hos oss er det damene som skifter bleier. Jeg vet det er gammeldags og politisk ukorrekt, men menn må få være menn. Om noen ytrer ønske om å slippe bleieskift tar vi selvfølgelig hensyn til det, sier pedagogiske leder Tone Elin Grønstad i den private barnehagen. Hva ER det som skjer? Sporvongane barnehage og Bryne er i alle fall ettertrykkelig satt på kartet. Spørs bare om det var på denne måten de ønsket det.

Tall fra Kunnskapsdepartementet viser at bare fire av hundre menn synes førskolelæreryrket er attraktivt. Målet er at 20 prosent av førskolestudentene skal være menn. Men er det virkelig slik rekrutteringen skal foregå? Ved at de skal unntas selve drittjobben? Hvilke signaler sender dette til de kvinnelige ansatte? Vil man ta risikoen på at dyktige kvinner velger dropper dette yrket fordi de ikke ønsker å bli redusert til skittørkere? Og hvilke signaler sender det til barna? Skal de lære i barnehagen at bæsjebleier er noe damene tar seg av? Jeg kan bare ikke ta det seriøst. I dag ser jeg at Likestillingsombudet reagerer på praksisen. Hun mener dette ikke hører hjemme i 2012. 

I samfunnsdebatten har vi hørt flere profilerte menn fortelle at bleieskifting noe de bare ikke gjør. Musikeren Hans Erik Dysvik Husby har gjort det. Finanskarene Øystein Strand Spetalen og Jan Haudemann-Andersen har gjort det. Wayne Rooney har gjort det. Sagt offentlig at dette overlater de til kona. Men de stiller veldig opp på andre ting, altså. Som å følge opp på idrettsbanen når ungene blir større. Jeg skal ikke legge meg borti hvordan den enkelte familie ordner seg innad. Men dette er toneangivende menn, som mange ser opp til. Derfor bør de tåle kritikk. Synes jeg ser at Supermann skulle nekte å befatte seg med banskit. Da hadde han i alle fall ikke vært Super lenger. Ikke Mann heller, forresten. 

Det finnes andre måter å heve statusen til barnehageyrket. Å la menn slippe bleieskiftarbeidet er en dårlig ide, for å si det diplomatisk. Min far skiftet bleier på meg da jeg kom til verden i 1973. Hva er det som får menn til å tro at de skal slippe i 2012? De får jo til og med betalt for det.

Hva sier dere menn som skifter bleier med den største selvfølge?

Trinny og Susannahs grine-tv

GRINE-TV: Skinny Trinny og hennes litt fyldigere venninne
Susannah har inntatt Norge med stilbevisst grine-tv. Skjermdump: fem.no

Jeg hadde sett det på tv mange ganger før. Britiske Trinny og Susannahs herjinger med vanlige kvinners utseende generelt og klesstil spesielt. Jeg så til og med da de beveget seg til USA, og senere til Australia for å hjelpe disse nasjoners ubehjelpelige.

Jeg fant det underholdende hver gang de de ba helt normalt utseende A4-kvinner gå ut og handle klær, bærende på sine stusselige håndvesker fulle av motepolitiske formaninger. Det hele ble filmet, og de to fashiongodessene rev seg i håret mens de sukket og stønnet over håpløsheten. Men ved programmets slutt, da de endelig hadde skjønt poenget (les: gitt etter for det massive presset) var det happily ever after med familien i studio og vakre - takket være tannbleking, botox, hårfarging, hårexstensions, manicure, pedicure, hold-in, push-up og sist men ikke minst shut up. Trinny og Susannah did the talking, mens de nyvakre smilte taust eller hvisket frem at dette var the biggest day of my life og thank tou so much.

Når har fenomenet Trinny and Susannah kommet til Norge. Det er ikke like gøy lenger. Mulig det blir for nært når de kaster seg over kvinner som kunne vært naboen, kollegaen eller noen andre du kjenner. De dropper også den medisinske kosmetikken. Trinny og Susannah: Oppdrag Norge handler om å finne "tilfeldige" kvinner på gaten i norske byer, for så å forvandle dem til sitt nye, langt bedre jeg.

I kveld så jeg mitt andre program. Slik ble det omtalt på FEMs nettsider: "De siste årene har Drammen gjennomgått en forvandling fra å være slitt og trafikkbelastet til å bli en perle av en by det er grunn til å være stolt av. Men hva med menneskene som ferdes der? Kanskje er også de modne for en overhaling? Når Trinny og Susannah inntar gatene, geleides flere «elever» på veien mot en mer stilfull fremtid."

Vi møter det lesbiske paret Marte (34) og Helene (35) som skal gifte seg til sommeren. De er lei av fordommen om å «måtte» være maskuline i et lesbisk forhold. De trenger også råd og tips de kan dra nytte av i forbindelse med bryllupet. Vi møter også Christina, som er av den oppfatning at høyde og vekt ikke matcher hverandre, og at hun kroppslig sett mest ligner en mann. Dessuten har hun brukt de samme klærne siden hun gikk på videregående, og mener hun ser mer ut som en tenåring enn en alenemamma på 22.

Ja, det blir for nært. For klamt, kleint og hva skal jeg si? Ekte. De norske damene er for ekte. For lik deg og meg. Kanskje har de gått på den samme skolen, kanskje ligner de på noen du kjenner, eller kanskje har de til og med på seg noe du selv har hjemme i skapet. Noe du nå, etter at Skinny Trinny og hennes litt fyldigere venninne Susannah har dømt plaggene nedenom og hjem, må vurdere om skal få adresse Fretex.

Kommer jeg til å se på det igjen? Helt sikkert. Håper bare jeg ikke begynner å grine når de drar opp mødrene på scenen. Slitsomt å bli så emosjonell når jeg trodde jeg bare skulle bli underholdt.

PS: Har du ikke sett programmet, men er nysgjerrig på om du er pære, kjegle, kremmerhus eller en annen artig form kan du sjekke moteguruenes Finn din form. 

Full krupp for lillesnupp

Så har også bittelillemor meldt seg for legevakten. Ikke storesøster style, med kutt og blodsøl. Egentlig var det verre. For krupp er noe burde man slippe å oppleve når man er bare ti måneder.

Det begynte på formiddagen. Riv og rasp i brystet. Har du opplevd krupp, eller falsk krupp som det merkelig nok kalles, så vet du hva det er. Storesøster hadde det første gang da hun var tre. Supermann var i Sør-Afrika. For å gjøre en ganske lang og halvtraumatisk historie kort endte det på Ullevål. Siden har hun hatt det to-tre ganger, og jeg vet hva jeg skal gjøre når hundehosten og åndenødhvesingen inntrer.

PRE-KRUPP: Høye fjell og dype daler.
Bittelillemor i storform tidligere på dagen. 

Bittelille blir ikke bedre. Heller verre utover ettermiddagen og kvelden. Lyden av sliten laushund på speed er bare baby med luftveistrøbbel. Klokka ni drar vi. Nå har hun vanskelig for å puste. Supermann er for en gangs skyld hjemme når legevaktlampene blinker. Men han er ikke så verst dårlig selv, med feber og lungevondt, og får sitte i bilen. Og se fotball på mobilen. Etter kun ti minutters venting får vesla, iført sin lyseblåstripete, storebrorarvede nattdrakt, den første dosen. Bronkieberoligende. Nå blir det snart bedre, lille venn. Som premie fra sykepleieren får hun en plastdinosaur som er akkurat stor nok til å kunne sette seg fast i halsen. Mamma konfiskerer. Vrææl!

Neste stopp er døgnåpent apotek nede i Oslo sentrum. Her får jeg vente sammen med diverse kasuser og andre som trenger apoteksaker utenom A4-tid. Supermann og minimor kjører rundt, ikke spesielt enkelt å parkere heromkring. Selv ser jeg at mobilen selvfølgelig snart er fri for strøm. Får heldigvis ringt så jeg vet hvor de står.

Vel hjemme må hun vekkes for en ny dose. Pusting og pesing. Gråting og hvesing. Smiler tappert. Jeg tenker at jeg er privilegert som kan oppsøke privat legevakt. De best anvendte pengene på det mest fornuftige medlemskapet noensinne.

Spurs leder. Vesla sover. Kom oss gjennom dette også, gitt.

Fattig for en dag

PENGELENS: Det ble smalhans og t-baneangst da jeg glemte
lommeboken hjemme. Foto: Heges horisont

Denne uken gjorde jeg en interessant øvelse. Jeg var fattig for en dag. Og det var høyst ufrivillig. Etter å ha gått av buss 34 ved Trafikanten og marsjert på sedvanlig vis mot Byporten og Dagens Første Kaffe, kjente jeg det. En ubehagelig følelse. Et bittelite blaff.

Tenkte ikke mer på det før jeg sto og og lette etter lommeboken. I min faste morgenkaffebar. Det kunne ikke være mulig. Veskeforet ut. Innholdet opp på disken.

Det var mulig. Jeg hadde glemt lommeboken hjemme. Det som ikke skulle skje hadde skjedd. Kaffen rykende klar i pappen. Baristaen klar for penger. Hun syntes muligens det var like pinlig som meg. Kaffeengelen foreslo at at jeg kunne betale neste dag. Jeg pep frem et "takk".

Men ydmykelsen i kaffebaren var bare starten. The worst was yet to come. Etter noen timer begynte lunsjlampene å blinke. Selvfølgelig hadde jeg akkurat denne dagen ikke tatt med meg mat. Det halve brødet som var igjen i brødskuffen måtte jeg naturligvis la ligge igjen til Supermann og mine tre barn.

Nå kunne denne historien fortsatt fritt etter Hamsun. Men timer må byttes ut med minutter. For "det var i de minutter, at jeg gik og sultet i kontorlandskabene i 19. etg. i et av hovedstadens høieste byggverker".  Redningen kom i form av en kreditnota hos en kjær kollega. Jeg hadde lånt henne penger et par dager før, og ikke hadde jeg tenkt å avkreve henne sånn uten videre. Dama er jo sunnmøring! "Er du sikker på at du ikke trenger mer?" spør hun bekymret. Men nei. Jeg skal da klare meg med 52,50 til jeg er hjemme igjen.

Salatbaren i kantina frister. Jeg er ganske så fornøyd idet jeg skal til å betale. "Vi tar ikke kontanter, kun kort" Å, faen! Det er sant. Det har de begynt med mens jeg var i permisjon. Så fint. Jeg kjenner en irriterende rødme bre seg. Køen bak meg er lang. Det er rushtid i kantina. What to do? Her er det ingen kjære mor. Den ellers så søte indiske, eller pakistanske, kassadamen viser ikke samme sympati som jeg fikk fra den svenske gjestearbeideren i kaffebaren. Jeg kan ikke huske sist jeg følte på en tilsvarende fornedrelse. Kan noen høre skrikene fra magen min? Det er et helt kor der nå, og de synger HØYT.

På vei til Rimi Byporten med mine 52,50 passerer jeg både rumenske tiggere og norske narkomane.  Jeg skjemmes litt. Inne på butikken blir jeg nødt til nøye å overveie hva jeg skal kjøpe, men er forøyd med å ha 14 kroner igjen etter endt handel. Jeg angrer ennå på at jeg ikke ga dem til en av dem jeg går forbi hver eneste dag.

Etter endt arbeidsdag sitter jeg litt mer anstrengt på t-banen enn vanlig. Flexus-kortet ligger jo i lommeboka. Det koster 900 hvis jeg blir tatt. Jeg slipper heldigvis å forklare meg for en av Ruters kontrollører. Det ville vært toppen av ydmykelseskaka, men jeg kommer meg helt til Nydalen hvor jeg skal til Sats for å trene.

Etter timen kan jeg ikke kjøpe med meg en After Workout Recovery Bar. Jeg mangler 10 kroner. Det blir en banan. Den smaker utmerket. Konklusjonen må være at det er sunt å bli fratatt noen av dine selvfølgelige rettigheter for en kort stund. Om ikke annet setter det i gang noen tankeprosesser.

Karriereperm vs. mammaperm

KARRIEREMAMMAER: De pleier karrieren mens de har
foreldrepermisjon. Faksimile: Aftenposten 4. mars 2012.

Åhh, nå er de der igjen, disse übereffektive, megastrukturerte superkvinnene som tar doktorgrad i nanoteknologi mens de er hjemme i mammaperm. Kan dere ikke bare slutte? Eller, hvis dere absolutt må gjøre dette, kan dere ikke i det minste slutte å fortelle oss andre om det?

Er dere klar over hvordan dere får oss andre, vanlig dødelige mammaer til å føle oss? Vi som hver dag gjør vårt beste og likevel føler at vi burde gjort så mye mer.

Utgangspunktet for denne utblåsningen er førstesiden til Aftenpostens jobbseksjon i dag. Under tittelen "Gjør karriere med baby på fanget" forteller to mødre midt i trettiårene at det ikke er noen motsetning i å være hjemme i foreldrepermisjon samtidig som de satser på lederkarrieren. Riktignok hevder de at de ikke føler seg som supermennesker. Sorry, men det er slik det fremstår.

Flere profilerte kvinner har de siste årene stått frem om og fortalt hvor naturlig det var å gå i gang med store studier etter at babyen var ute. Selv om jeg ikke hadde fått barn selv ennå husker jeg at jeg ble provosert da en forhenværende dameblad-redaktør fortalte at babyen sov hele tiden, så etter at hun hadde ryddet i alle skapene måtte hun finne på noe. Det ble selvfølgelig en master. Mens babyen sov, altså. Det handler nok bare om å prioritere "riktig".

I formildende retning er det gjort plass til et ørlite avsnitt i artikkelen der det fremkommer at: "Andre mødre, som har hatt nok med å forsøke å få seg en kopp kaffe mellom slagene i fødselspermisjonen kan bli matte av å tenke på mindre". Takk for det. Men folk er forskjellige. Slik er det bare. Takk for det også, forresten.

Selv brukte jeg den første permisjonen på å være syk. Den andre prøvde jeg meg på et nettstudium, fordi jeg følte at jeg burde. Det fungerte dårlig. Jeg bestemte meg for å satse fullt og helt på den jobben det faktisk er å være hjemme med baby. Den tredje permisjonen gikk med til å følge opp de to største, i tillegg til å nyte tiden med den minste.

Etter alle solemerker skal jeg jobbe til jeg er 70. Enkel hoderegning forteller meg at jeg har 32 år igjen i arbeidslivet. Jeg trenger ingen påminnelser om at jeg burde har studert og pleiet karrieren i løpet av den korte tiden der barna mine utvikler seg mest.

Fra D til B på 1-2-3

DYTT OPP: Victoria´s Secret kommer naturligvis opp når
du søker på push up-bh på Google. Tipper disse damene
egentlig er  A. Skjermdump: www.victoriassecret.com

Jeg hadde sett frem til å kvitte meg med gravide- og ammeundertøyet. Det har gjort nytten, og vel så det. Etter tre graviditeter er vel utbrukt det mest dekkende begrepet.

Kaste, glemme. Kjøpe nytt, bli som før. Men det blir jo ikke som før. Gang nummer tre kan jeg tvert imot konstatere at "som før" er langt unna.

Fire uker tok det å komme tilbake til normal størrelse, det vil si fra D til B. Men det stoppet ikke der. Fire nye uker gikk, og jeg var nede i en halvfull (les: halvtom) B. Ga det fire uker til, bare for å vri kniven ordentlig på plass.

Puppene kom også på plass. Da jeg byttet til A. Det er samme størrelse som da jeg var 14. Djeeezes! Hva blir det neste? Uten? Det hjelper litt å vite at dette er helt vanlig. Like vanlig som at noen faktisk går opp en størrelse etter ammeslutt. Stakkars sjeler, må være slitsomt.

Men en fordel er det, for oss som trener (mindre risting). Fattig trøst, men dog. Likevel, jeg søker på push up bh på Google. 4,300,000 treff. Dytt opp, hold kjeft.

God kveld.

Nynorsk på nytt

NY DEBATT: Nynorskdebatten fyller eter og spalter igjen. Til ergrelse for
noen. Til glede for andre. Skjermdump fra vgnett.

Den herlige, stadig tilbakevendende, nynorskdebatten er oppe og går igjen. Nynorskfolket fyrer seg opp som aldri før, over alt fra VG-quiz til ekstrapoeng. Nå vil jeg også debattere. Eller i det minste mene. Som tidligere nynorskelev føler jeg meg meningsberettiget.

Da jeg ble innskrevet på skolen i 1979, var det slik at opphavet valgte nynorsk. Det ble sagt at det var til det beste. Det lå jo tross alt tett opp til dialekten min. "Vi skriv slik vi snakkar" sto det i lokalavisen, da de laget reportasje om oss. Dette resulterte i at jeg kom i klasse med bygdeungene (fra omkringliggende bygder) og unger hvis akademikerforeldre også mente at det var bra for språkutviklingen å ha nynorsk som hovedmål.

Vi som gikk i nynorskklassen var på mange måter heldige. Med bare 15 elever sa det seg selv at læringsklimaet var godt. Jeg husker at vi sang salmer hver eneste dag. “Ein båt i stormen duva” (men Jesus var om bord) var favoritten. Fikk vi selv bestemme var det den vi ville synge. Det hendte vi ble ertet litt for at vi hadde spynorsk og ikke vanlig norsk. Men dette stilnet da vi kom så langt at bokmålselevene skulle lære nynorsk selv. Både på ungdomsskolen og på videregående hendte det at jeg hjalp medelever med rettskrivingen på stiler og innleveringer.

Da jeg selv skulle begynne med bokmål som sidemål, kom behovet for et skarpt skille mellom de to målførene. Jeg entret et virvar av en verden - klammeformenes - der forvirringen vokste seg stadig større. VGs Astrid Meland kommenterer det slik:

"I sin visdom har språkmyndighetene gitt skoleelevene en rekke alternativ. «Å krevja» eller «Å krevje» bøyer du slik: Å krevja, krev, kravde, kravd eller kraft. Du kan skrive «Han har kravd» eller «Han har kraft». Jeg tror det jeg har skrevet nå er rett. Men det er mange år og mange nynorsknormeringer siden jeg hadde nynorsk som hovedmål. Eller norm? 16 forskjellige skrivemåter blir tillatt for «Vi ønsker dere velkommen». Det kan knapt kalles en norm. Det vi kalte spynorsk mordliste ser snart ut til å måtte utvide til 12 bind. Slå opp i en engelsk ordbok. Du finner ett alternativ." Les hele kommentaren her.

Hun drar det langt, men er absolutt inne på noe. Selv skulle jeg bli voksen før jeg sluttet å oversette alt jeg skulle skrive til nynorsk. Vendepunktet kom med forelesningene på universitetet. Overgangen til bokmål foregikk uten tårer og tenners gnissel. Det var en befrielse å endelig skrive kun på ett morsmål.

Jeg skulle gjerne visst hvor mange av mine mednynorskelever fra barneskolen som fremdeles skriver nynorsk. Tipper null. Uten at jeg kan si det sikkert. Det som imidlertid ER sikkert er at det finnes mange som meg. Folk med nynorskbakgrunn som, sikkert av ulike årsaker (som oftest praktiske) har valgt bokmål som skriftspråk. Og vi har det helt fint. Det går bra med oss.

Nå viser all statistikk at nynorskoppslutningen er daler ned i skjul. Ifølge VG hadde 15 prosent av avgangselevene i grunnskolen nynorsk som hovedmål i 1999. I dag er tallet 12,1 prosent. Blant fjorårets avgangskull på videregående hadde kun 6,7 posent av elevene nynorsk som hovedmål. Man trenger ikke være hjernekirurg for å skjønne at dette er en naturlig utvikling.

Likevel er jeg ikke blant dem som mener det beste er å gi aktiv dødshjelp ved å fjerne nynorsken helt fra skolen. Jeg har tro på en mellomting. Fjern stilskriving og grammatikkpugging, men behold nynorsk som en del av litteraturpensumet. Hvem vet, kanskje det vil gjøre flere i stand til å oppdage det vakre i språket, heller enn å skape flere nynorskhatere. Som mor til tre ville jeg dessuten satt stor pris på om de frigitte nynorsktimene ble omdisponert til matematikk og økonomiforståelse.

Det var alt. Takk for oppmerksomheten.