lørdag 17. mars 2012

Fattig for en dag

PENGELENS: Det ble smalhans og t-baneangst da jeg glemte
lommeboken hjemme. Foto: Heges horisont
Denne uken gjorde jeg en interessant øvelse. Jeg var fattig for en dag. Og det var høyst ufrivillig. Etter å ha gått av buss 34 ved Trafikanten og marsjert på sedvanlig vis mot Byporten og Dagens Første Kaffe, kjente jeg det. En ubehagelig følelse. Et bittelite blaff.

Tenkte ikke mer på det før jeg sto og og lette etter lommeboken. I min faste morgenkaffebar. Det kunne ikke være mulig. Veskeforet ut. Innholdet opp på disken.

Det var mulig. Jeg hadde glemt lommeboken hjemme. Det som ikke skulle skje hadde skjedd. Kaffen rykende klar i pappen. Baristaen klar for penger. Hun syntes muligens det var like pinlig som meg. Kaffeengelen foreslo at at jeg kunne betale neste dag. Jeg pep frem et "takk".

Men ydmykelsen i kaffebaren var bare starten. The worst was yet to come. Etter noen timer begynte lunsjlampene å blinke. Selvfølgelig hadde jeg akkurat denne dagen ikke tatt med meg mat. Det halve brødet som var igjen i brødskuffen måtte jeg naturligvis la ligge igjen til Supermann og mine tre barn.

Nå kunne denne historien fortsatt fritt etter Hamsun. Men timer må byttes ut med minutter. For "det var i de minutter, at jeg gik og sultet i kontorlandskabene i 19. etg. i et av hovedstadens høieste byggverker".  Redningen kom i form av en kreditnota hos en kjær kollega. Jeg hadde lånt henne penger et par dager før, og ikke hadde jeg tenkt å avkreve henne sånn uten videre. Dama er jo sunnmøring! "Er du sikker på at du ikke trenger mer?" spør hun bekymret. Men nei. Jeg skal da klare meg med 52,50 til jeg er hjemme igjen.

Salatbaren i kantina frister. Jeg er ganske så fornøyd idet jeg skal til å betale. "Vi tar ikke kontanter, kun kort" Å, faen! Det er sant. Det har de begynt med mens jeg var i permisjon. Så fint. Jeg kjenner en irriterende rødme bre seg. Køen bak meg er lang. Det er rushtid i kantina. What to do? Her er det ingen kjære mor. Den ellers så søte indiske, eller pakistanske, kassadamen viser ikke samme sympati som jeg fikk fra den svenske gjestearbeideren i kaffebaren. Jeg kan ikke huske sist jeg følte på en tilsvarende fornedrelse. Kan noen høre skrikene fra magen min? Det er et helt kor der nå, og de synger HØYT.

På vei til Rimi Byporten med mine 52,50 passerer jeg både rumenske tiggere og norske narkomane.  Jeg skjemmes litt. Inne på butikken blir jeg nødt til nøye å overveie hva jeg skal kjøpe, men er forøyd med å ha 14 kroner igjen etter endt handel. Jeg angrer ennå på at jeg ikke ga dem til en av dem jeg går forbi hver eneste dag.

Etter endt arbeidsdag sitter jeg litt mer anstrengt på t-banen enn vanlig. Flexus-kortet ligger jo i lommeboka. Det koster 900 hvis jeg blir tatt. Jeg slipper heldigvis å forklare meg for en av Ruters kontrollører. Det ville vært toppen av ydmykelseskaka, men jeg kommer meg helt til Nydalen hvor jeg skal til Sats for å trene.

Etter timen kan jeg ikke kjøpe med meg en After Workout Recovery Bar. Jeg mangler 10 kroner. Det blir en banan. Den smaker utmerket. Konklusjonen må være at det er sunt å bli fratatt noen av dine selvfølgelige rettigheter for en kort stund. Om ikke annet setter det i gang noen tankeprosesser.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar