Karriereperm vs. mammaperm

KARRIEREMAMMAER: De pleier karrieren mens de har
foreldrepermisjon. Faksimile: Aftenposten 4. mars 2012.

Åhh, nå er de der igjen, disse übereffektive, megastrukturerte superkvinnene som tar doktorgrad i nanoteknologi mens de er hjemme i mammaperm. Kan dere ikke bare slutte? Eller, hvis dere absolutt må gjøre dette, kan dere ikke i det minste slutte å fortelle oss andre om det?

Er dere klar over hvordan dere får oss andre, vanlig dødelige mammaer til å føle oss? Vi som hver dag gjør vårt beste og likevel føler at vi burde gjort så mye mer.

Utgangspunktet for denne utblåsningen er førstesiden til Aftenpostens jobbseksjon i dag. Under tittelen "Gjør karriere med baby på fanget" forteller to mødre midt i trettiårene at det ikke er noen motsetning i å være hjemme i foreldrepermisjon samtidig som de satser på lederkarrieren. Riktignok hevder de at de ikke føler seg som supermennesker. Sorry, men det er slik det fremstår.

Flere profilerte kvinner har de siste årene stått frem om og fortalt hvor naturlig det var å gå i gang med store studier etter at babyen var ute. Selv om jeg ikke hadde fått barn selv ennå husker jeg at jeg ble provosert da en forhenværende dameblad-redaktør fortalte at babyen sov hele tiden, så etter at hun hadde ryddet i alle skapene måtte hun finne på noe. Det ble selvfølgelig en master. Mens babyen sov, altså. Det handler nok bare om å prioritere "riktig".

I formildende retning er det gjort plass til et ørlite avsnitt i artikkelen der det fremkommer at: "Andre mødre, som har hatt nok med å forsøke å få seg en kopp kaffe mellom slagene i fødselspermisjonen kan bli matte av å tenke på mindre". Takk for det. Men folk er forskjellige. Slik er det bare. Takk for det også, forresten.

Selv brukte jeg den første permisjonen på å være syk. Den andre prøvde jeg meg på et nettstudium, fordi jeg følte at jeg burde. Det fungerte dårlig. Jeg bestemte meg for å satse fullt og helt på den jobben det faktisk er å være hjemme med baby. Den tredje permisjonen gikk med til å følge opp de to største, i tillegg til å nyte tiden med den minste.

Etter alle solemerker skal jeg jobbe til jeg er 70. Enkel hoderegning forteller meg at jeg har 32 år igjen i arbeidslivet. Jeg trenger ingen påminnelser om at jeg burde har studert og pleiet karrieren i løpet av den korte tiden der barna mine utvikler seg mest.