”Skulle gjerne ønsket deg god bedring. Men du er jo ikke syk.”
Sjefens velmente respons kom ikke overraskende. Men den satt. Midt i solar plexus, som nå for øvrig er plassert et godt stykke ut enn vanlig. Min første sykmelding i anledning svangerskap nr. 3 kommer som følge av litt for mange kynnere på et litt for tidlig tidspunkt.
Tilbakemeldingen fra min ellers utmerkede sjef er for øvrig helt i tråd med helsemyndighetens rådende syn på graviditet – det er ingen sykdom. Der i gården menes det at sykeliggjøringen av de svangre har gått for langt. Der for er man altså ikke syk når man er gravid. Hadde det vært en ide å gå grundigere til verks for å finne ut hvorfor en av fire gravide blir sykmeldt, i stedet for å gå bredt ut og gi de sykmeldte enda dårligere samvittighet enn de allerede har?
Man er ikke syk selv om man er så kvalm de første månedene, at hver dag er en kamp i konstant høy sjø. Man er ikke syk selv om man har kramper i føderegionen som gjør at man må stoppe midt på gata og gjøre pusteøvelser. Man er ikke syk selv om man får utslett og intens (svangerskaps-) kløe over store deler av kroppen. Inkludert ansiktet – neida, jeg er ikke syk, har bare fått en allergisk reaksjon på svangerskapet mitt. Man er ikke syk selv om blodårene i underlivet slår krøll på seg, også kalt åreknuter (ja, de kan oppstå der også). Man er ikke syk selv om halve bekkenet løsner, med det resultat at ganglaget ligner mer og mer på en 80-årings (kan noen gi meg en rullator for svingende). Man er ikke syk selv om blodtrykket faller til et stabilt alt for lavt nivå, og sikrer stjernesyn selv i stillesittende tilstand. Man er ikke syk selv om jernlageret plutselig er borte.
Man er i hvert fall ikke syk, selv om man blir sykmeldt i opptil flere omganger av alt dette. Man er ikke syk. For man er bare gravid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar